Det er søndag morgen og årets korteste dag, tre dager før julaften. Jeg har begynt juleferien – og har laget lister over alt som skal gjøres til jul; alt som skal vaskes – fra stuegardiner til kjøkkenskap, alt som skal stekes – fra medisterkaker til krumkaker, alt som skal handles – fra tynnribbe til de siste julegavene. Hodet er fullt av «skal» og «må». Samtidig er jeg rastløs og kommer ikke i gang med noe som helst. Jeg vet hvorfor. Jeg vet at jeg ikke vil få landet et eneste gjøremål før jeg har vært ute en tur. Som en bekjent av meg en gang sa: «Hvis jeg er stresset, vet jeg hva som må til; en tur i skogen.»

Det er lenge siden jeg har vært der ute nå – i skogen. I alle fall føles det slik. Tre uker; i noen sammenhenger er det lenge, alt for lenge. Så jeg kler på meg og kommer meg ut – ut i den skarpe vinterlufta. Jeg fryder meg over frosten som endelig har tatt tak, over det fine «melisdrysset» med snø, over stillheten. Himmelen er grå denne dagen – bare med en lysere stripe over horisonten mot nord. Men skyene plager ikke meg. Det er uansett lyst og fint, takket være snøen – om den enn er aldri så sparsom.

Fint er det også at bakken er frossen. For første gang siden i fjor vinter kan jeg nå igjen bevege meg tørrskodd over Hebekkmosen;

Det er et eget fargespill der ute på myra akkurat nå; brunsvart, hvitt og gyllengult;

Etter at Hebekkmosen er tilbakelagt, går turen gjennom vekslende skog- og kulturlandskap. Bakenfor jordene reiser skogen seg som en vegg – mørk og tett i kontrast mot jordenes hvitmelerte flater;

Først når jeg kommer nær innpå granene, trer grønnfargen fram – ispedd hvitt; «et anstrøk av vinter»;

Den gjør godt, denne lille turen i kjente og kjære skogsomgivelser. Rastløsheten som sitret under huden før jeg kom meg ut, går jeg etterhvert av meg. Alle gjøremålene som har hopet seg opp som «tankestabler» i hodet, sorteres og finner sin plass. Nå er jeg klar til å gripe fatt i dem – en og en. Så kommer jeg så langt som jeg kommer. Jul blir det uansett.