Den fineste marka

Det er noe eget med Gaupesteinmarka. Jeg er ikke der så ofte – bare noen ganske få ganger i året, men det er alltid med en egen forventing jeg beveger meg inn der. Slik er det også i dag.

Aller best liker jeg å spenne på meg skiene i skogkanten et par hundre meter hjemmefra og gå gjennom Hebekkskogen, for så å fortsette mot søndre del av Sørmarka og etterhvert inn i Gaupesteinmarka. Men på grunn av anleggsarbeid i forbindelse med Follobanen, lar det seg nå ikke gjøre å komme fra Hebekkskogen til Sørmarka på ski. Jeg kjører derfor et stykke, slik at jeg kan starte turen fra østsiden av Ski sentrum. Derfra er det seks-sju kilometer å gå til Gaupesteinmarka via Skeidarkollen – en strekning med stadig veksling mellom åpne jorder og skogpartier.

Jeg starter turen i overskyet vær med antydning til tåke …;

IMG_5964

… som letter etterhvert som jeg beveger meg inn i Sørmarka;

IMG_5967

Jeg har nettopp passert denne lille hytta da det slår meg at jeg må stoppe opp og forevige den. Hvilken fredelig skogsidyll;

IMG_5968

Når jeg nærmer meg Gaupesteinmarka, har tåka takket for seg og blottlagt en tindrende blå og inntil videre skyfri himmel.

IMG_5969

Så gjenstår bare en vei-kryssing, hvor skiene må tas av og på, før jeg for alvor kan gli inn i eventyret – den trolske og for meg så spesielle Gaupesteinmarka;

IMG_5972

I deler av marka er det kjørt opp spor, i andre deler ikke – men hele veien har det gått noen foran meg, så jeg slipper å gå opp spor selv i nysnøen.

IMG_5974

I møtet med gamle døende krokfuruer har snøen skapt sine egne kunstverk;

IMG_5977

En stund er jeg usikker på om jeg allerede har kommet inn i Gaupesteinmarka naturreservat – selve «indrefiléten» i dette området – men så dukker det plutselig opp foran meg, skiltet som markerer grensen til reservatet;

IMG_5978

IMG_5980

Det er til tider litt strevsomt å gå her. Det har vært lite stabil kulde hittil i januar, og mange bekker og fuktige dråg har ennå ikke frosset til. Noen steder, der løypa krysser eller går langsmed slike dråg, har man ikke annet å gjøre enn å «tråkle seg fram» i rolig tempo. Uansett; så kupert og til dels ulendt som det er her i Gaupesteinmarka, ligger det bedre til rette for å gå rolig av sted og nyte omgivelsene, enn å suse av gårde i høyt tempo.

IMG_5982

Og på en dag som dette, er det bare vakkert, vakkert, vakkert;

IMG_5984

IMG_5991

På vei ut av marka foreviger jeg nok et byggverk, denne gang en gammel koie som har stått til nedfalls i årevis, og som jeg, hver gang jeg passerer her, undrer meg over at fortsatt står;

IMG_5995

Jeg kommer ut av Gaupesteinmarka lenger syd og vest enn der jeg gikk inn i den, og herfra går løypa over jorder og myrpartier i retning Ski. Nå er det ikke lenger blå himmel som gjelder. Her er det igjen tåka som rår – så til de grader at det er fint lite jeg er i stand til å se rundt meg. Men det hindrer meg ikke fra fortsatt å bruke fotoapparatet. Det er noe eget med tåkebilder – også.

IMG_5998

IMG_6000

Av alle skiturer jeg går, har denne runden en spesiell plass i mitt hjerte. Sånn er det bare. Det var godt å kunne gå den igjen – tre år siden jeg sist hadde mulighet til det. De to foregående vintrene ble det kun turer i Gaupesteinmarka uten ski – grunnet manglende eller for lite snø.

Beretninger om tidligere turer i Gaupesteinmarka kan du finne her og her.

Reklamer

Lyden av snø

Jeg elsker snø. Elsker at det snør. Elsker lyden av snø.

– Lyden av snø? tenker du kanskje. – Det er det vel litt søkt å snakke om? Det er jo ingenting som er så stille som snø.

Neivel, så er kanskje ikke lyd det rette ordet. Men noe er det. En stille stemme, en slags fornemmelse. Som varsomt smyger seg inn under huden. Hvor den omdannes til en sitrende glede som snart fyller hver flik av kroppen. Som får meg til å føle meg varm om det er aldri så kaldt. Som vekker barnet i meg og får meg til å le.

Jeg er først inne og ser ut. Ser at det er kommet litt snø gjennom natten. Den første siden regn og mildvær tok knekken på det lille som kom før jul. Så begynner det igjen å snø. Jeg må ut, må være i dette vakre, hvite. Jeg legger i vei, på dårlig brøytede fortau – men det gjør ikke noe. Denne dagen er det godt å vasse i snø. Det er så alt for sjelden jeg gjør akkurat det.

I området rundt Nordby kirke snør det tett. Det er en egen stemning her i dag. En stemning skapt av trærne med sine nakne greiner, av den lille kirken som nå er forlatt og stille, og av de myke snøfnuggene i lufta omkring.

IMG_5927

Jeg elsker trær også. Og trær i kombinasjon med snø… Jeg sier ikke mer.

IMG_5931

IMG_5933

I et par timer bytter jeg ut det hvite og vakre med svømmetak og badstue innendørs. Når jeg kommer ut fra svømmehallen har det sluttet å snø. Nå ligger den der bare, snøen. Omsider har den inntatt sin rettmessige plass i januarlandskapet.

På vei forbi kirkegården stopper jeg opp et øyeblikk og lar blikket vandre over gravene, trærne, buskene. Det hviler alltid en egen fred over kirkegårder. Likevel slår det meg at det vel aldri er så fredfullt der som når naturens pensel har farget bakken hvit og gitt trær og gravstøtter et varsomt strøk av vinter.

IMG_5936

Det klarner mer og mer opp mens jeg går. Etterhvert sprekker skydekket opp og dagen er ikke lenger bare hvit, men også virkelig lys. Når jeg nærmer meg huset hjemme, ser jeg at furua i tomtegrensa er ikledd sin vakreste, hvite skrud. Kunne jeg tillegge den menneskelige egenskaper, ville jeg kalt den «stolt», der den står og kneiser mot en himmel som stadig får et sterkere islett av blått.

IMG_5946

Samtidig vet jeg at slike vinterdager, når nedbøren kommer som snø og ikke regn, kan bli sjeldne her på mine hjemtrakter i fremtiden. Det bor en sorg i meg over akkurat det. En sorg jeg har kjent på i lang tid allerede, og som jeg skal kjenne på igjen. Den er sterkest på desemberdager når «termostaten svikter» og varmegradene går amok, eller på januardager når regnet pisker mot ruta og alt man ser der ute, i snøens fravær, er et svart ugjennomtrengelig mørke. Et slikt mørke som jeg kan like om høsten, men som ikke hører vinteren til.

Men denne dagen må sorgen over fremtidig snømangel vike plassen. Når jeg om ettermiddagen står på terassen og tar dagens siste bilde, da er det gleden som råder. Den rene, skjære gleden. For i dag er det vinter, i ordets rette forstand.

IMG_5950

Solskinn i rimfrost-riket

Hebekkskogen og Nøstvedtmarka en tidlig formiddagstime i dag: Sol og tindrende blå himmel. Rimfrost. Min mann og jeg vandrende i vintereventyret.

IMG_0896

IMG_0902

IMG_0911

IMG_0919

IMG_0921

En dame og en mann går tur med en shetlandsponni. Ellers er det knapt et menneske å se. Hvor er de, alle sammen?

IMG_0927

IMG_0936

IMG_0941

IMG_0945

IMG_0946

Flere blogginnlegg blir det ikke fra min hånd i 2014. Jeg benytter dermed anledningen til å ønske alle blogg-lesere et riktig

GODT NYTT ÅR!

Romjulstur under blå himmel

Jeg har ikke før kommet inn etter skogsturen sist søndag (forrige innlegg) før det begynner å snø. Det snør ikke lenge og blir ikke mye ut av det, men nok til at julestemningen forsterkes enda et hakk. Mer skal det ikke til for å glede en som har et særdeles nostalgisk forhold til «hvit jul». Og når de første juledagene i tillegg bringer med seg kulde – såpass at vi når tosifrede «blå» grader – da er alt som det «skal være».

Første juledag går jeg en tur i Finstadskogen, i grenseområdet mellom Ås og Ski. Jeg krysser Tverrveien (fra E18 til Ski sentrum) for å komme dit. Først krysser jeg veien over en bro i Ås kommune, mens jeg på vei tilbake benytter en bro noen hundre meter lenger øst, i Ski kommune.

Det er en nydelig dag, dette – med skyfri himmel og temperatur rundt ti minusgrader. Før jeg går ut, registrerer jeg imidlertid at termometeret hjemme – som akkurat da er utsatt for direkte solpåvirkning – viser null grader. Og jeg merker det mens jeg går; at sola faktisk «tar» litt, selv nå i slutten av desember. Samtidig står den lavt på himmelen, sola – og det er ikke mange lyse timer igjen av dagen når jeg starter turen. Men vakkert er det definitivt, med det gyldne desemberlyset. Noe også kamerabruken under turen bærer preg av. Det blir på mange måter en «jakten på lyset-tur», dette;

IMG_0738

IMG_0744

IMG_0747

IMG_0748

IMG_0756

IMG_0778

IMG_0783

IMG_0786

IMG_0791

IMG_0802

Siden min tidligere omtalte førjulstur fant sted, har sola «snudd» – og det går mot lysere tider. Hvit jul, ordentlig vinterkulde og en sol som har snudd – bedre blir det ikke, spør du meg! Jo, forresten; skiføret – det mangler fortsatt i mine nærområder. Dermed er nyttårsønsket klart; mer snø!

Førjulstur under grå himmel

Det er søndag morgen og årets korteste dag, tre dager før julaften. Jeg har begynt juleferien – og har laget lister over alt som skal gjøres til jul; alt som skal vaskes – fra stuegardiner til kjøkkenskap, alt som skal stekes – fra medisterkaker til krumkaker, alt som skal handles – fra tynnribbe til de siste julegavene. Hodet er fullt av «skal» og «må». Samtidig er jeg rastløs og kommer ikke i gang med noe som helst. Jeg vet hvorfor. Jeg vet at jeg ikke vil få landet et eneste gjøremål før jeg har vært ute en tur. Som en bekjent av meg en gang sa: «Hvis jeg er stresset, vet jeg hva som må til; en tur i skogen.»

Det er lenge siden jeg har vært der ute nå – i skogen. I alle fall føles det slik. Tre uker; i noen sammenhenger er det lenge, alt for lenge. Så jeg kler på meg og kommer meg ut – ut i den skarpe vinterlufta. Jeg fryder meg over frosten som endelig har tatt tak, over det fine «melisdrysset» med snø, over stillheten. Himmelen er grå denne dagen – bare med en lysere stripe over horisonten mot nord. Men skyene plager ikke meg. Det er uansett lyst og fint, takket være snøen – om den enn er aldri så sparsom.

Fint er det også at bakken er frossen. For første gang siden i fjor vinter kan jeg nå igjen bevege meg tørrskodd over Hebekkmosen;

IMG_0594

Det er et eget fargespill der ute på myra akkurat nå; brunsvart, hvitt og gyllengult;

IMG_0608

Etter at Hebekkmosen er tilbakelagt, går turen gjennom vekslende skog- og kulturlandskap. Bakenfor jordene reiser skogen seg som en vegg – mørk og tett i kontrast mot jordenes hvitmelerte flater;

IMG_0619

Først når jeg kommer nær innpå granene, trer grønnfargen fram – ispedd hvitt; «et anstrøk av vinter»;

IMG_0620

Den gjør godt, denne lille turen i kjente og kjære skogsomgivelser. Rastløsheten som sitret under huden før jeg kom meg ut, går jeg etterhvert av meg. Alle gjøremålene som har hopet seg opp som «tankestabler» i hodet, sorteres og finner sin plass. Nå er jeg klar til å gripe fatt i dem – en og en. Så kommer jeg så langt som jeg kommer. Jul blir det uansett.

En av disse morgenene

Det er en av disse morgenene.

En av disse morgenene da kulda umerkelig har krøpet inn i huset.

En av disse morgenene da tåka fremstår som et ugjennomtrengelig hvitt mørke.

Det er en av disse morgenene da jeg aner at dagen vil ha mye å gi.

Den vet det bare ikke selv ennå.

Så skjer det; tåka er i ferd med å vike plassen for en blekblå himmel.

En himmel med skyer farget rosa av dagens første stråler fra øst.

Tiden er inne for å møte dagen. Ute.

IMG_0509

IMG_0512

IMG_0523

IMG_0528

IMG_0531

IMG_0538

Alle bilder; Melby i Ås, 6. desember 2014.