Heller alene på tur enn ensom i sofaen

I går ettermiddag, et døgn etter at Regjeringen iverksatte første runde med knallharde tiltak som følge av korona-viruset, grep mismotet en stund fatt i meg. Nå hadde jeg jobbet hjemmefra i to dager og kjente allerede på savnet av mine gode kollegaer. Mail-kontakt og noen få telefonsamtaler veier ikke akkurat opp for de fysiske møtene og den daglige dialogen i kontorlandskapet. For ikke å snakke om humoren, latteren og den gode tonen fine folk imellom. Alt dette var plutselig erstattet med stille alene-jobbing ved stuebordet.

Ikke nok med det. Jeg bor også for meg selv. Det vi si at i det øyeblikk jeg lukket pc’en og avsluttet arbeidsdagen, hadde jeg foran meg en ettermiddag og kveld i selskap med ingen andre enn meg selv. Det kunne gått greit det, hvis jeg visste at det ikke ville gå lang tid før jeg ville treffe folk igjen, i en eller annen sammenheng.

Men nå vet jeg det stikk motsatte; at det kan ta lang tid før jeg igjen vil ha et særlig utstrakt sosialt liv. Jeg er i risiko-gruppe for korona-smitte, og som en forholdsregel omgås jeg for tiden ikke en gang mine voksne barn (utover hyppig kontakt på Messenger/telefon). Min mor er som andre eldre i risikogruppe i kraft av sin alder. Henne unnlater jeg å besøke inntil videre, av redsel for at jeg kan være smittet uten å vite det og dermed kunne utsette henne for risiko.

Dette er som kjent heller ikke tiden for å omgås venner på vanlig måte. Dermed sitter man i denne spesielle situasjonen igjen alene med det som fort kan utvikle seg til en tyngende følelse av ensomhet. Det var den følelsen jeg kjente komme over meg i går ettermiddag.

Heldigvis hadde jeg allerede tidligere på dagen bestemt meg for en løpetur før mørket falt på. Den planen holdt jeg fast ved. Jeg vet av tidligere erfaring at en lang kveld i sofaen kan være en trigger for mismot og ensomhetsfølelse. Man kan alltids skyve de tunge tankene bort en stund med et halvinteressant TV-program, men de kommer i så fall tilbake så fort TV’en slås av.

Det som derimot hjelper, i alle fall for meg, er fysisk aktivitet, helst ute i naturen. Gårsdagens løpetur gjennom lysløypa i skogen var således en god opplevelse. Jeg vekselsvis løp og gikk, grunnet en skade som gjør at jeg må ta det litt pent – men det er ikke farten man beveger seg i som er poenget. Det er i seg selv det å bevege seg som er viktig. Når kroppen beveger seg, er det akkurat som det blir bevegelse også i hode og sinn. Tunge tanker får ikke like lett feste, men tvinges inn i mer konstruktive baner. Tilnærmingen til tilværelsen blir rett og slett mer positiv.

Grytetjern, Oppegård

I dag ble det mer av både bevegelse og natur, nærmere bestemt en fire timers tur i Østmarka. Jeg kjørte til Bysetermosen hvor jeg parkerte bilen. Da jeg kom dit litt før halv ett, ble jeg overrasket over alle bilene som sto der. Selve parkeringsplassen var helt full, så jeg måtte stå i veikanten. Det var tydeligvis flere enn jeg som følte trang til en skogstur i disse korona-tider.

Jeg startet turen med å gå til utsiktstårnet på Kjerringhøgda og fortsatte derfra til Vangen (en av Skiforeningens hytter). Der satte jeg meg ute i sola på en benk med matpakke og varm kakao. Fra Vangen tilbake til Bysetermosen gikk jeg så dels på grusvei, dels på sti. Jeg la til og med inn en omvei for å forlenge turen litt.

Kjerringhøgda
Utsikt fra toppen av tårnet
En nydelig dag i skogen
Vangen
Igletjern

Den ga meg så uendelig mye, denne turen. For det første så jeg folk, og i dag føltes det spesielt viktig. Å nærme seg Kjerringhøgda og høre glade stemmer fra både barn og voksne – og til og med en gutt som spilte munnspill – det dempet vesentlig følelsen av å «være alene i verden». Jeg kom i snakk med folk også, på betryggende «korona-avstand» – både med en ukjent, hyggelig dame med to hunder, og med en mann jeg kjenner som var på tur med familien sin. I tillegg kommer alle de andre turgåerne man veksler et «hei» med i forbifarten. Det skal ikke så mye menneskelig kontakt til før man kjenner på en viss grad av normalitet, selv i krevende tider som dette.

Jeg gikk også lange strekninger på sti uten å se noe særlig med folk, og da senket roen seg slik den alltid gjør når jeg er alene med naturen. Alene, men aldri ensom. Ensomhet eksisterer ikke på samme måte der ute. Derfor blir dette min viktigste «medisin» mot eventuell ensomhetsfølelse resten av denne korona-perioden, hvor lang den enn måtte bli: Jevnlige doser med turglede, ispedd passelig doser med løpelykke 😊

Bysetermosen ved avslutning av turen


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s