Det er nesten utrolig hvor lykkelig man kan bli av å være sliten. Lykkelig og sliten sofa-sliter, det er det jeg er akkurat nå.

Jeg har løpt særdeles få turer over to mil tidligere i år, kanskje bare én når jeg tenker meg om. Men i dag skjedde det altså – på impuls, får jeg si.

Planen var egentlig å løpe lysløypa fra Greverud til Fløisbonn og derfra via Grønliåsen til Hauketo, hvor jeg skulle hoppe på tog eller buss hjem. Så sikker var jeg på at 11 kilometer, hvorav 9-10 i skogsterreng, ville være langt nok å løpe med det treningsgrunnlaget jeg har nå.

Det ble en god start på turen gjennom lysløypa i finværet.

Riktignok var underlaget ren hålke, men takket være piggsko var det mulig, og rimelig trygt, å bevege seg løpende.

Fløisbonn lå badet i sol da jeg kom dit – og desember-sola varmet faktisk litt.

Et høydepunkt på turen var besøket i branntårnet på Grønliåsen.

Resten av strekningen mot Hauketo bød også på fine naturopplevelser.

Da jeg kom ut av skogen på Hauketo, la jeg i vei ned bakken mot stasjonen slik som planlagt. Etter noen titalls meter bråstoppet jeg. Lysten på tog- eller busstur tilbake var egentlig ganske fraværende. Da fristet det langt mer å løpe hjem. Ikke nødvendigvis noe sjakktrekk, ettersom jeg hadde glemt å redusere morgenens insulindose, noe jeg absolutt bør gjøre før en lengre løpetur. Jeg hadde allerede underveis til Hauketo hatt et par stopp med inntak av kjeks og sjokolade for å hindre for lavt blodsukker.

Men likevel, jeg snudde og la i vei langs Kongeveien sørover, i retning Kolbotn. Blodsukkeret kranglet etter kort tid, og jeg holdt det etter beste evne i sjakk med saft og sjokolade. På Tårnåsen gjorde jeg det eneste fornuftige, situasjonen tatt i betraktning. Jeg stakk innom Kiwi og kjøpte seigmenn og et par klementiner. Det holdt meg gående til Fløisbonn, hvor jeg spiste mine siste medbrakte kjeks.

Nå gjensto fire-fem kilometer på hålke, og jeg begynte å bli sliten. Siden jeg i månedsskiftet august/september fikk en liten «helsetrøkk» og ble utstyrt med pacemaker, har jeg ikke løpt en eneste tur over 12 kilometer, og de fleste turene har ligget mellom 6 og 9 kilometer. Likevel, gleden over endelig å ha i sikte en løpetur på over 20 kilometer, pushet meg videre. Jeg valgte å gå i de gjenstående motbakkene framfor å presse meg over evne, og la også inn en fotostopp og pust i bakken ved Grytetjern.

Derfra og hjem var løpegleden det eneste drivstoffet jeg trengte. Lykken jeg kjente på da jeg nådde inngangsdøra hjemme – over å ha fullført 20,5 kilometer, i all hovedsak løpende; den type lykke bidrar til å skape mening i tilværelsen, rett og slett. For det er ikke diagnoser som definerer meg og min tilværelse. Det er det løping og annen fysisk aktivitet, kombinert med naturopplevelser og alt det andre fine i livet, som gjør.

Nå skal jeg kaste meg over terminlista til Kondis for 2020. Jeg må jo finne en halvmaraton som kan duge som løpsmål noen uker eller måneder fram i tid.