Fotoglede – uansett!

Egentlig er det fugler jeg har lyst til å fotografere, denne søndags morgenen når jeg tar alle hvitveisbildene (forrige innlegg). Jeg starter allerede før jeg har kommet ordentlig inn i skogen – med å ta bilde av en skjære;

IMG_1678

Skjærer er egentlig fotogene nok, de – men jeg har likevel et håp om å få tatt bilde av flere fugler i løpet av turen. Fuglesang mangler det da heller ikke på, denne aprilmorgenen. Men så er det slik at det ikke alltid er så lett å fotografere fugler, i alle fall ikke i skogen. De sitter gjerne høyt – i en eller annen tretopp, og selv gjennom en 250 mm telezoom fremstår de som ganske små. Og hvis man er så heldig å komme rimelig nær dem, flyr de gjerne sin veg akkurat i det man skal trykke på utløserknappen. Akkurat denne morgenen har jeg ikke det store hellet med meg; det blir en heller mager fotofangst, hva fugler angår. Men en sangglad rødstrupe får jeg da foreviget;

IMG_1680

Det samme gjelder en måltrost. Den sitter for sikkerhets skyld i kanten av stien, så nær at jeg kunne ha fått et bra bilde – hvis jeg hadde oppdaget den før den oppdager meg. Men jeg ser den selvfølgelig ikke før den flyr opp, bare en halvmeter foran meg, for så å sette seg på en stubbe litt lenger unna stien. Hvorfor, kjære måltrost, måtte du la den kvisten komme mellom deg og meg? Ikke får jeg deg ordentlig i fokus, heller;

IMG_1686

Da er det andre ting som er lettere å fotografere. Som dyrespor – i form av elgmøkk for eksempel;

IMG_1700

For elgen – den får man jo ikke på nært hold når man er ute med kamera. Ikke jeg i alle fall. Jeg har hatt elgen(e) i Hebekkskogen på kloss hold enkelte ganger – både ku med kalver og enslige nysgjerrige årskalver – men aldri når jeg går med kamera. Men man kan jo aldri slutte å håpe. For det ville absolutt være mer stas å komme hjem med bilder av elgen selv, enn av kun dens «etterlatenskaper».

Jeg går lenger inn i skogen, bort fra de store stiene og inn på de mindre, som går på kryss og tvers overalt i dette mye brukte nærfriluftsområdet;

IMG_1702

Her inne kommer jeg over noen kjuker som bare er så utrolig vakre;

IMG_1707

Hvis man er ute etter å fotografere noe som garantert «sitter stille» – i motsetning til fugler – da er kjuker tingen! En blomst kan vaie i vinden; en kjuke gjør ikke det en gang. Virkelig et takknemmelig foto-objekt.

Jeg liker å tro at jeg har vært «overalt» i Hebekkskogen, men nei. Plutselig står jeg i et bløtt, sumpaktig område hvor jeg er rimelig sikker på at jeg aldri har vært før;

IMG_1713

Herfra er det ikke langt å gå til Hebekkmåsan – og der har jeg i alle fall vært før. Overraskelsen jeg får der, er at det fortsatt ligger igjen litt is i kanten av myra. En aller siste rest av vinter;

IMG_1732

Jeg er på hjemvei nå. Det har vært en særdeles stille tur så langt, i den forstand at jeg ikke har møtt på folk i det hele tatt. Sånn er det vel, når man kommer seg ut tidlig og i tillegg går utenom de mest brukte stiene. Men plutselig skvetter jeg til av noen lyder like ved. Er det folk her likevel? Nei, det er nok ikke folk. Tvert imot er det to ekorn som lager lydene, der de i rasende fart kommer etter hverandre nedover en trestamme. Når de er nesten nede ved bakken, tar de et «ekorn-svev» over til et annet tre, og vips! – så forsvinner de videre innover i skogen. Intet bilde av disse heller; det der skjedde rett og slett for fort.

Jeg føler litt på manglende «foto-lykke» der jeg vandrer videre. Helt til jeg møter denne her;

IMG_1739

Enda et ekorn! Rolig sitter det også – lenge til og med. Jeg tar sikkert femti bilder av dette ekornet – men dessverre er det ingen som blir særlig gode. Det er motlys, ekornet sitter halvveis skjult bak greinene på furua – og jeg innehar ikke den fotokunnskapen som kanskje kunne vært til hjelp for å få bedre bilder. Men det aller viktigste er uansett opplevelsen der og da – så får bildene bli som de blir.

På vei ut av skogen kommer jeg på at jeg her, nær bebyggelsen på Hebekk, så tysbast i blomst på denne tiden i fjor. Jeg stopper og lar blikke sveipe over arealet der jeg den gang så to-tre tysbast-planter – og jammen, der er det en i år også. Jeg får bare øye på denne ene, men den er til gjengjeld i full blomstring;

IMG_1811

Vakkert!

Et visst foto-utbytte av turen ble det jo likevel, selv om jeg ikke kan skryte på meg noen spektakulære fuglebilder. Bare det å rusle rundt i skogen en tidlig søndagsmorgen og «leke seg» med kameraet, er en stor tilfredsstillelse – enten resultatet blir sånn eller slik. Og alt kan egentlig fotograferes; grensene er det bare fantasien som setter;

IMG_1834

IMG_1861

Hvis du lurer på hva det siste motivet er – så er det faktisk en fugl 🙂

Reklamer

Hvitveistid

Det er ikke hver søndag morgen jeg kommer meg ut på tur noen minutter over åtte, faktisk skjer det ganske sjelden. Når det er sagt; en tidlig morgentur i skogen en aprilsøndag er absolutt å anbefale. Fuglesang, løvtreknoppsprett (fint ord), en liten dyreopplevelse kanskje… Og så hvitveisen da. Fugler og dyr og løvtreknopper får finne seg i å vente til neste innlegg. Her kommer hvitveisen!

På vei inn i Hebekkskogen. Hvitveisen er fortsatt i «hvilemodus» så tidlig om morgenen;

IMG_1687

IMG_1696

Den neste halvannen timen tilbringes i en mer hvitveisfattig del av skogen. Dermed er klokka rundt ti før jeg igjen er i randsonen der hvitveisen mange steder dominerer markdekket helt. Noen blomster er fortsatt på knoppstadiet;

IMG_1826

Mens andre har sprunget ut og åpnet blomstene for å «slikke sol» – om enn sola ikke har brutt helt igjennom skylaget denne søndagsmorgenen;

IMG_1836

IMG_1844

IMG_1853

IMG_1859

Hvitveistid. Fotoglede. Vanskeligere er det ikke.

Ett med fjellet

Påskeaftens morgen: Dagen opprinner med lett skydekke, men skyene er tidlig på vikende front og værmeldingen for dagen er god. Mannen min og jeg nyter seterlivet i Aumdalen på Tynset. Denne dagen er vi begge invitert med på en større fellestur til toppen av Tronfjell – dette mektige fjellet i Alvdal kommune, mot grensen til Tynset, med toppunktet ruvende 1665 moh.

IMG_1577

Turen opp på Tron fra Tynsetsiden innebærer en snau time på ski inn til foten av fjellet, deretter halvannen time gange og klatring (uten ski) før toppen nås. Jeg velger imidlertid å stå over Tronturen denne lørdagen. Etter flere måneder med «løperkne», som endelig er i bedring, tar jeg ikke sjansen på en såpass krevende tur. Opp skulle jeg nok kommet, men turen ned igjen i bratt steinur er jeg ikke særlig lysten på. En vanlig skitur i litt «snillere» terreng, det har jeg derimot ingen problemer med. Dermed blir det Grønfjell på meg i stedet. Flere timer tilbringer jeg der oppe denne dagen. Jeg bruker fjellskiene, så jeg ikke er avhengig av å følge løyper, men kan gå akkurat hvor jeg vil. Skiforholdene er strålende; under et lag med nysnø er det skare som bærer godt overalt. Og haren har satt sine spor;

IMG_1583

IMG_1597

Tronfjell kan også nytes på avstand;

IMG_1603

IMG_1604

Jeg går opp på Finstadhøa og videre til ei fiskebu der jeg legger inn en rast i sydveggen.

IMG_1608

IMG_1615

IMG_1616

Når jeg igjen reiser meg og retter blikket nordover, ser jeg rett mot Lauvåskletten. Der og da er det det som blir neste mål. Det er en tur i sakte tempo, dette. En slik tur der jeg glir jevnt og rolig av sted, først hit og så dit, uten mål og mening – og nettopp i det ligger det en mening. Jeg glir inn i et eget modus, inn i «flytsonen» – der jeg bare er. Her og nå – det er alt som gjelder. Slik går nå denne dagen.

IMG_1625

Lauvåskletten med utsikt over Tynset-bygda;

IMG_1646

Elgspiggen sett fra Lauvåskletten;

IMG_1652

Mannen min fikk en uforglemmelig tur opp på Tron denne dagen. Jeg fikk min tur – uforglemmelig den også.