Solskinn i rimfrost-riket

Hebekkskogen og Nøstvedtmarka en tidlig formiddagstime i dag: Sol og tindrende blå himmel. Rimfrost. Min mann og jeg vandrende i vintereventyret.

IMG_0896

IMG_0902

IMG_0911

IMG_0919

IMG_0921

En dame og en mann går tur med en shetlandsponni. Ellers er det knapt et menneske å se. Hvor er de, alle sammen?

IMG_0927

IMG_0936

IMG_0941

IMG_0945

IMG_0946

Flere blogginnlegg blir det ikke fra min hånd i 2014. Jeg benytter dermed anledningen til å ønske alle blogg-lesere et riktig

GODT NYTT ÅR!

Reklamer

«Topptur» med datteren på tyve

Den optimale romjulsturen til fots – hva er nå det? Vel, det er ikke noe enkelt spørsmål å svare på. Ikke finnes det vel noe fasitsvar heller. Men jeg er i alle fall i nærheten av det (for meg) optimale – når jeg 2. juledag får meg en tur med følgende ingredienser; snø – om enn ikke så mye, kuldegrader – ti i tallet, skogens ro, et topp-punkt med strålende utsikt, en himmel som (på rett tidspunkt) eksploderer i farger – og sist, men ikke minst, turfølge av datteren på tyve.

Man skal ikke ta for gitt, tenker jeg, at datteren på tyve skal svare ja når man spør: «Vil du være med ut å gå en tur?» Særlig ikke når hun ligger langflat på sofaen etter å ha vært ute med venner til langt på natt kvelden før. Men hun nøler ikke en gang, datteren på tyve. Hun svarer umiddelbart «Ja», reiser seg fra sofaen, inntar en kjapp lunsj (eller sen frokost?) og skifter til turklær. Så kan vi dra, litt senere enn jeg har lagt opp til – ettersom jeg har måttet vente på datterens frokostspising og skifting av klær. Men hva gjør man vel ikke for å få datteren på tyve som turfølge denne vakre og vinterlige 2. juledagsformiddagen – som nok rettmessig er å definere som ettermiddag når vi omsider parkerer bilen ved Krokhol. Her, i randsonen av Østmarkas vestre del, starter turen opp til Ski kommunes høyeste punkt – Tømmeråsen, 313 moh.

Vi går, vi prater – og vi lar oss fascinere av vinterens utsøkte kunstverk;

IMG_0837   IMG_0834

Ja, jeg vet; jeg er egentlig ikke god nok fotograf til at jeg helt får til bilder som dette. Men tro meg – rene kunstverkene er de, disse skjøre «isviftene» som står tett i tett langs en bekk vi passerer.

Vi fortsetter å gå, vi fortsetter å nyte …;

IMG_0828

Og vi mimrer – om den gang datteren ikke var tyve, men langt yngre; den gang det var nærmest obligatorisk for henne og de to søsknene under enhver tur til Tømmeråsen, å klatre opp på Bjørneskallen – den store steinblokka som vi passerer. Denne gangen avstår vi imidlertid fra den slags klatring. Mor må forresten noe beskjemmet innrømme at hun selv aldri har «besteget» Bjørneskallen. Vel, noe skal man jo ha til gode …

IMG_0842

Det er 3,5 kilometer å gå til Tømmeråsen – og det går jevnt oppover hele veien. Det vi kan skimte av himmel over oss der vi vandrer gjennom skogen, forteller oss at det er lettere overskyet. Desto større blir overraskelsen – og gleden – når vi nærmer oss utsiktspunktet på Tømmeråsen – og kan skimte en himmel mellom trærne som gløder i sterke solnedgangsfarger. Det er nesten så vi blir aldri så lite oppglødd, både jeg og datteren på tyve. Når vi har kommet helt ut på «pynten» og har fri utsikt vestover, benytter jeg anledningen til å takke henne – datteren – for den smule forsinkelse hun forårsaket før vi kom oss ut. Hadde vi nådd fram til Tømmeråsen en halv time tidligere, ville vi neppe ha opplevd et slikt inferno av lys og farger som vi gjør nå.

IMG_0860

IMG_0849

IMG_0862

Vi har med oss noen skiver julekake med smør og ost og ønsker egentlig å kose oss med dem mens vi er på Tømmeråsen – for samtidig å kunne nyte utsikten. Men i dag er det rett og slett for kaldt å bli stående lenge i ro. Fotografering blir derfor prioritert framfor julekakespising den korte tiden vi tilbringer her.

Så gjenstår bare turen tilbake til Krokhol. Mens vi har gått på sti så og si hele veien opp, følger vi nå en annen sti bort til Krokholveien, for så å gå langs denne ned til parkeringsplassen.

IMG_0877

IMG_0888

Den optimale romjulsturen til fots? Ja, det var ikke langt unna, spør du meg!

P.S. For en gangs skyld var det heller ikke så dumt å måtte sette seg i bilen ved veis ende. Det er mye jeg ikke gjør når jeg kjører bil. Ikke skriver jeg tekstmeldinger, ikke leser jeg aviser – for å nevne noe. Spise julekake, derimot …

Lenke – til tidligere innlegg med mer info om Tømmeråsen.

Romjulstur under blå himmel

Jeg har ikke før kommet inn etter skogsturen sist søndag (forrige innlegg) før det begynner å snø. Det snør ikke lenge og blir ikke mye ut av det, men nok til at julestemningen forsterkes enda et hakk. Mer skal det ikke til for å glede en som har et særdeles nostalgisk forhold til «hvit jul». Og når de første juledagene i tillegg bringer med seg kulde – såpass at vi når tosifrede «blå» grader – da er alt som det «skal være».

Første juledag går jeg en tur i Finstadskogen, i grenseområdet mellom Ås og Ski. Jeg krysser Tverrveien (fra E18 til Ski sentrum) for å komme dit. Først krysser jeg veien over en bro i Ås kommune, mens jeg på vei tilbake benytter en bro noen hundre meter lenger øst, i Ski kommune.

Det er en nydelig dag, dette – med skyfri himmel og temperatur rundt ti minusgrader. Før jeg går ut, registrerer jeg imidlertid at termometeret hjemme – som akkurat da er utsatt for direkte solpåvirkning – viser null grader. Og jeg merker det mens jeg går; at sola faktisk «tar» litt, selv nå i slutten av desember. Samtidig står den lavt på himmelen, sola – og det er ikke mange lyse timer igjen av dagen når jeg starter turen. Men vakkert er det definitivt, med det gyldne desemberlyset. Noe også kamerabruken under turen bærer preg av. Det blir på mange måter en «jakten på lyset-tur», dette;

IMG_0738

IMG_0744

IMG_0747

IMG_0748

IMG_0756

IMG_0778

IMG_0783

IMG_0786

IMG_0791

IMG_0802

Siden min tidligere omtalte førjulstur fant sted, har sola «snudd» – og det går mot lysere tider. Hvit jul, ordentlig vinterkulde og en sol som har snudd – bedre blir det ikke, spør du meg! Jo, forresten; skiføret – det mangler fortsatt i mine nærområder. Dermed er nyttårsønsket klart; mer snø!

Førjulstur under grå himmel

Det er søndag morgen og årets korteste dag, tre dager før julaften. Jeg har begynt juleferien – og har laget lister over alt som skal gjøres til jul; alt som skal vaskes – fra stuegardiner til kjøkkenskap, alt som skal stekes – fra medisterkaker til krumkaker, alt som skal handles – fra tynnribbe til de siste julegavene. Hodet er fullt av «skal» og «må». Samtidig er jeg rastløs og kommer ikke i gang med noe som helst. Jeg vet hvorfor. Jeg vet at jeg ikke vil få landet et eneste gjøremål før jeg har vært ute en tur. Som en bekjent av meg en gang sa: «Hvis jeg er stresset, vet jeg hva som må til; en tur i skogen.»

Det er lenge siden jeg har vært der ute nå – i skogen. I alle fall føles det slik. Tre uker; i noen sammenhenger er det lenge, alt for lenge. Så jeg kler på meg og kommer meg ut – ut i den skarpe vinterlufta. Jeg fryder meg over frosten som endelig har tatt tak, over det fine «melisdrysset» med snø, over stillheten. Himmelen er grå denne dagen – bare med en lysere stripe over horisonten mot nord. Men skyene plager ikke meg. Det er uansett lyst og fint, takket være snøen – om den enn er aldri så sparsom.

Fint er det også at bakken er frossen. For første gang siden i fjor vinter kan jeg nå igjen bevege meg tørrskodd over Hebekkmosen;

IMG_0594

Det er et eget fargespill der ute på myra akkurat nå; brunsvart, hvitt og gyllengult;

IMG_0608

Etter at Hebekkmosen er tilbakelagt, går turen gjennom vekslende skog- og kulturlandskap. Bakenfor jordene reiser skogen seg som en vegg – mørk og tett i kontrast mot jordenes hvitmelerte flater;

IMG_0619

Først når jeg kommer nær innpå granene, trer grønnfargen fram – ispedd hvitt; «et anstrøk av vinter»;

IMG_0620

Den gjør godt, denne lille turen i kjente og kjære skogsomgivelser. Rastløsheten som sitret under huden før jeg kom meg ut, går jeg etterhvert av meg. Alle gjøremålene som har hopet seg opp som «tankestabler» i hodet, sorteres og finner sin plass. Nå er jeg klar til å gripe fatt i dem – en og en. Så kommer jeg så langt som jeg kommer. Jul blir det uansett.

En av disse morgenene

Det er en av disse morgenene.

En av disse morgenene da kulda umerkelig har krøpet inn i huset.

En av disse morgenene da tåka fremstår som et ugjennomtrengelig hvitt mørke.

Det er en av disse morgenene da jeg aner at dagen vil ha mye å gi.

Den vet det bare ikke selv ennå.

Så skjer det; tåka er i ferd med å vike plassen for en blekblå himmel.

En himmel med skyer farget rosa av dagens første stråler fra øst.

Tiden er inne for å møte dagen. Ute.

IMG_0509

IMG_0512

IMG_0523

IMG_0528

IMG_0531

IMG_0538

Alle bilder; Melby i Ås, 6. desember 2014.