2019 løpt i gang!

Når man 1. nyttårsdag befinner seg et sted der skiføret glimrer med sitt fravær, finnes det ingen bedre måte å starte det nye året på enn med en lang løpetur. Slik er det i alle fall når løping er en av de store lidenskapene i livet (i tillegg til blant annet skigåing).

I likhet med gårsdagens nyttårsfeiring ble dagens løpetur lagt til Askim. Løpeturer i Askim innbefatter for meg ofte deler av, eller hele, Solbergfosslinna. Langs denne traseen gikk det i sin tid såkalte «skinnebusser» mellom Askim og Solbergfoss. Banen, som ble åpnet i 1917 i forbindelse med utbyggingen av kraftstasjonen på Solbergfoss, ble nedlagt i 1965 (kilde: Norsk Jernbaneklubb). Skinnene ble fjernet, og i dag er linna en populær tursti. Vel, akkurat i dag var den kanskje ikke så populær, ettersom den fremsto ganske så glatt som følge av mildværet det siste døgnet. Men glatt underlag er ikke noe problem så lenge man har piggsko. Takket være piggene ble dagens løpetur en særdeles fin opplevelse, på en tursti som jeg hadde mer eller mindre for meg selv. På hele strekningen tur-retur Solbergfosslinna møtte jeg en mann med hund og spark, to menn på fatbikes og en løper – det var alt.

Været var veldig bra i dag, i alle fall i de par formiddagstimene jeg var ute. Et «luksusproblem» jeg har på dager som dette, er at det dukker opp fine fotomotiver til stadighet (jada, det er en lidenskap å ta bilder også). Jeg valgte å være litt streng mot meg selv og bestemte meg for ikke å ta bilder før jeg var fremme ved Solbergfoss. Så skulle jeg heller tillate meg noen fotostopp på vei tilbake. Og slik ble det.

Solbergfoss kraftstasjon

Det fineste fotomotivet i dag, dukket opp et sted nær Solbergfoss der turstien krysser veien. Her er det en bratt skrent på vestsiden av veien, og jeg registrere da jeg løp innover at det var mange store istapper langs fjellsiden her. Men det var på vei tilbake at jeg virkelig fikk øynene opp for dem, for da sto sola slik at isen «badet» i et fint mykt lys. Da måtte det bare bli en liten fotopause;


Med dette var året 2019 løpt i gang. Totalt 17,3 kilometer – godt for både kropp og sjel. Det er så deilig å kjenne på denne følelsen av å være frisk og i form som løpingen gir. Og det er så godt å få det mentale påfyllet som naturopplevelsene underveis bidrar til. Måtte det bli mange slike turer i året som kommer!

GODT NYTT ÅR!

Reklamer

Med sykkel til Trolldalen på vinterføre

Fredag 14. desember 2018 ble Trolldalen i Oppegård vernet som naturreservat. Da jeg oppdaget dette fredag kveld, var det ikke lenger tvil om hva som skulle være målet for lørdagens planlagte sykkeltur. Det er tross alt ikke hver dag lille Oppegård (med «lille» snakker jeg om areal) får et nytt naturreservat.

Det er for øvrig først i år jeg har gått til det skritt å sette piggdekk på sykkelen, men jeg er allerede blitt ganske så «frelst» på vintersykling. Sykling er uansett den foretrukne transportformen når jeg skal noe sted (innen rimelig avstand), og det er veldig greit å kunne ta seg fram på sykkel uavhengig av vær og føre. 

Turen i går ble en veldig fin opplevelse. Jeg syklet fra Greverud via sydenden av Gjersjøen, langs Gamle Mossevei og opp bakkene langs Roald Amundsens vei til Svartskog. Været var skyet, temperaturen rundt fem minusgrader og det var vindstille. Å komme opp på Svartskog-platået er en opplevelse i seg selv. Her kommer man inn i Svartskog landskapsvernområde, og på en dag som i går var det en særegen, stille og fin vinterstemning her.

 

 

På Svartskog-platået passerte jeg Oppegård kirke, før det gikk nedover bakke i retning Oslofjorden. Jeg la inn et stopp på Svartskog kolonial – det må man bare når man først er på vei forbi. Her kjøpte jeg litt drikke og «verdens beste» kanelbolle, som jeg tok med meg for å ha litt energipåfyll før jeg skulle sykle tilbake, med alle motbakkene som da ville møte meg.

 

Rett etter kolonialen svingte jeg til venstre inn på Svartskogveien, og etter et lite stykke fulgte jeg Linnekastveien sydover. Etterhvert var jeg helt nede ved sjøen, og ved hjelp av Google Maps på mobilen siktet jeg meg inn på stedet der Trolldalsbekken krysser veien. Da visste jeg at jeg var innenfor grensene for reservatet. Her satte jeg fra meg sykkelen og ruslet et par hundre meter oppover Trolldalen. Et fascinerende sted, dette. Jeg lar i så måte bildene nedenfor tale for seg. Jeg gikk ikke langt oppover langs Trolldalsbekken i går, men jeg kommer garantert tilbake for en lenger tur når dagene blir lengre enn de er akkurat nå. Til hvilken årstid det blir, vet jeg ikke – men her ser jeg for meg at man kan få en fin naturopplevelse til alle årets tider.

 

Etter den lille vandringen i reservatet, la jeg inn en kort rast i sjøkanten – da gikk blant annet kanelbollen fra kolonialen med. Så fulgte en ny fin økt på sykkelen, denne gangen via nordsiden av Gjersjøen og Kolbotn – med innlagt stopp på Kolbotn torg for en liten lørdagshandel. Kurv bak på sykkelen er genialt i så måte 🙂

 

Helt i slutt; litt mer om vintersyklingens gleder. Det er tre ting som er viktige, har jeg funnet ut, for at vi skal kunne snakke om nettopp «gleder»: dekk, bekledning og synlighet.

Piggdekk er en selvfølge. Mine dekk er grovmønstrede, men har pigger bare langs ytterkantene og er nok ikke de beste på rent holkeføre. I går gikk jeg derfor litt langs Linnekastveien, hvor det stedvis var skikkelig glatt, mens dekkene fint gjorde jobben sin der det var mer eller mindre snødekke. Vurderer større pigg-tetthet neste gang jeg skal investere i piggdekk.

Kulda kan være en utfordring når minusgradene setter inn og man i tillegg får den luftmotstanden syklingen gir. Som alltid vinterstid er ull gull. I går kjørte jeg to lag på hele kroppen – tynne og tykke ullsokker, dobbelt sett ullongs, to ulltrøyer av litt ulik tykkelse. Langbeint sykkelovertrekksbukse og lett dunjakke. Fleecelue under hjelmen, ullbuff, ekstra tykke sykkelhansker på hendene, sogar med tynne løpevanter inni. Jeg har ikke klikkpedaler på den sykkelen jeg brukte i går, så sykkelsko med overtrekk var ikke noe alternativ. Men vanlige vintersko med pelsfór holdt lenge. Det eneste stedet jeg frøys litt var på fingrene. Men det var tidlig på turen og opphørte etter motbakkesyklingen opp mot Svartskog-platået.

Sist, men ikke minst – det med synligheten. Da jeg kom hjem i går var det i ferd med å bli helt mørkt, og jeg syklet mesteparten av veien hjem med lyktene på, både foran og bak. I tillegg sykler jeg alltid med refleksvest vinterstid. På en dag som i går, med grått overskyet vær, tenker jeg at refleksvest har en funksjon også på dagtid. Greit å bli sett før bilene er altfor tett på.

Med disse tingene på plass er vintersykling ren pur glede, og kan anbefales på det varmeste – eller kaldeste i denne sammenhengen kanskje… 🙂

Alle bildene er tatt med Huawei P20 Pro. De er ikke tatt i svart/hvitt – det var bare verden som var litt svart-hvit i går 🙂

 

Å løpe gleden inn i livet

The moment the legs begin to move, the thoughts begin to flow. (Running Wisdom)

Allerede når løpesekken er ferdig pakket og står klar i gangen sammen med løpeskoene, begynner godfølelsen å sige på. Som alltid før en langtur er den blandet med en følelse av spenning. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er jo ikke noe løp jeg skal delta i, jeg skal bare på en vanlig treningstur. Men det er akkurat som om kroppen skjerper sansene før en slik litt lengre tur, som om den sitrende spenningen får den til å våkne litt ekstra.

Det høres kanskje litt voldsomt ut med «løpesekk». Men jeg har altså kjøpt meg denne lille blå sekken beregnet på løpeturer. I den er det plass til drikkepose og det jeg trenger av sportsbarer, kjeks og druesukker – og apparat for måling av blodsukker. På den måten er jeg godt forberedt hvis blodsukkeret faller for mye underveis, noe det lett gjør under lengre treningsøkter. I dag har jeg i det minste husket å sette litt mindre insulin enn det som er vanlig morgendose. Det vil si at dagens løpetur er planlagt omtrent fra det øyeblikket jeg våknet.

Jeg er glad for at jeg fikk diabetes (type 2 m/lav insulinproduksjon) på tross av at jeg alltid har vært aktiv, og ikke på grunn av at jeg har vært inaktiv. Dermed slapp jeg å legge om livsstilen, utover en viss justering av kostholdet – fra relativt sunt til sunt. Og jeg fikk enda en grunn til å holde aktivitetsnivået oppe. Ikke at jeg trengte akkurat det, men… Jeg er såpass avhengig av å løpe at tanken på å slutte med det aldri har slått meg.

For løpingen er noe langt mer enn bare trening. Den er en del av selve fundamentet for velvære, psykisk såvel som fysisk. Selv i en periode av livet da tilværelsen artet seg som et ugjennomtrengelig mørke, vurderte jeg aldri å slutte å løpe. Tvert imot erfarte jeg at jevnlige løpeturer kunne være til god hjelp for å komme seg «opp av kjelleren». Det fungerte ikke som noen «quick fix» som fjernet problemer, men hver løpetur ga en kjærkommen form for egenterapi. Negative tanker som hadde «satt seg fast» og gikk i en slags kontinuerlig loop, begynte å flyte av gårde på et vis mens jeg løp – og det ble dermed rom for andre, mer konstruktive tanker. Etter løpeturen havnet jeg ofte tilbake i «loopen», men det gjaldt å ikke gi seg. Bare det å få den pausen fra tankespinnet som løpeturene ga, var et gode i seg selv. Og gradvis hang effekten av «løpeterapien» igjen, lenger og lenger etter at løpeturen var avsluttet.

I dag er ikke tilværelsen mørk, og løpeturen jeg har lagt ut på er et rent overskuddsfenomen. Kroppen spiller på lag, og etter 4-5 kilometer merker jeg at jeg «finner flyten». Musklene er varmet godt opp og rytmen jeg løper i, er uanstrengt og behagelig. Jeg nyter følelsen av å kunne løpe i det uendelige, selv om jeg vet at den følelsen ikke vil vare turen ut. Men de neste 8-10 kilometerne kan jeg kanskje greie å kjenne på den. Jeg kommer på at jeg har glemt å ta med meg blodsukkerapparatet, men tar ikke det så tungt. Nå vet jeg av erfaring at jeg må ta en pause etter cirka en times løping for å få i meg karbohydrater, og at jeg kanskje må gjenta det en gang til før jeg kommer hjem. Verre er det ikke.

Akkurat i dag er været en stor bonus ved løpeturen. Det er 10. mai, Kristi Himmelfartsdag – og temperaturen tilsier sommer heller enn vår. Himmelen er knall blå og skyfri, hvitveisen blomstrer og løvet er omsider på god vei ut av vinterdvalen. Det må sies; naturopplevelsen jeg får når jeg løper er like viktig som treningseffekten. Uten denne dimensjonen ville løpeturene ikke vært på langt nær de samme. Da kunne jeg like gjerne løpt på tredemølle, og det synes jeg ærlig talt ikke er særlig stas.

Jeg løper en runde på nesten 19 kilometer i dag, 6-7 kilometer på grusvei og resten på asfalt. Neste tur får bli på sti. Det liker jeg aller best, men det er greit å veksle på litt. Etter at jeg kommer hjem, nytes resten av «sommerdagen» på terrassen. Selv om det skyer litt til utpå ettermiddagen, er det fortsatt godt og varmt. Jeg tar etterhvert en tur ned til bekken som renner like nedenfor der jeg bor – med kamera. Lenger behøver jeg ikke å gå før de vårlige fotomotivene står i kø. Sånn sett blir dette en dag med mye glede – løpeglede under formiddagsturen og fotoglede i restitusjonstiden etterpå.

Så kommer regnet. Jeg trekker inn og kaster et blikk ut i gangen. Der står løpeskoene, klare for neste tur 🙂

 

 

På denne dagen …

29. april 2018 – en litt vemodig dag. For nøyaktig 30 år siden sto denne dagen i gledens tegn, det var da jeg giftet meg. Nå har jeg ikke lenger noen bryllupsdag å feire. Men sånn er livet – det deler ut både gleder og sorger, og iblant noen ganske store snublesteiner.

Samlivsbrudd kalles «sorgen det ikke sendes blomster til». Det er for såvidt riktig – jeg fikk heller ikke blomster da fundamentet i livet brått ble revet bort for tre år siden. Men jeg fikk enormt mye støtte, fra familie og venner – og fra mennesker jeg møtte som har opplevd det samme som jeg gikk igjennom. Støtten var uvurderlig, og utgjorde en av «pilarene» som gjorde det verdt å komme seg videre i livet.  I tillegg har tre andre pilarer vært viktige; skrivingen, treningen og naturopplevelsene. Ikke minst det siste; det vakre i naturen er medisin mot det vonde – og den virker. Her eksemplifisert med blåveis på Jomfruland, sjøsprøyt på Raet og gåsunger på Færder forrige helg. (Stedsnavnene henviser til de tre respektive nasjonalparkene.)

 

 

I dag skal jeg ut i fine omgivelser, jeg skal sykle noen mil, jeg skal være sammen med familie, og jeg skriver allerede. Det skal bli en bra dag, dette også …

 

Den fineste Smultringen

En uke til julaften, og en søndag som fort kunne latt seg spise opp av juleforberedelser og TV-sport. Det er da det gjelder å skape seg en luke – en «utendørsluke». I dag kom luka i siste liten, med tanke på dagslyset. Men kanskje nettopp derfor, ble turen så fin.

Fra Greverud hvor jeg bor er det 2-3 km å gå ned til Gjersjøen, og det var dit jeg gikk i dag – ikke minst fordi det var et turmål jeg kunne nå før mørket falt på. Etter noen hundre meter på asfalt var jeg inne i skogen. Det var ikke mange menneskene jeg traff der ute i dag, bare et par stykker som gikk tur med hundene sine. Igjen fikk jeg en stille vinterskog-opplevelse. Men jeg skulle gjerne ha delt den med flere…

 

Selv er jeg fullstendig avhengig av disse turene i skog og mark – enten jeg går, slik jeg gjorde i dag, eller løper, går på ski eller sykler. Naturen er som et Kinderegg – som raust byr på Naturopplevelse, Fysisk fostring og Mentalhygiene. Er jeg for lenge uten, kommer abstinensene…

Langs østsiden av Gjersjøen finnes det et par steder med navn som er som skapt for den tiden vi nå går inn i. Man kan velge å gå ned til Julekvelden, eller til Smultringen. I dag falt valget på sistnevnte, for akkurat der har jeg ikke vært før. Og hvilken fin tur det var! Det gjaldt ikke minst den siste biten ned til sjøen – med smal sti, steinblokker og litt «rufsete» skog (se det lille bildet i midten ovenfor).

Da jeg kom ned til Smultringen og Gjersjøen, skjedde det som ofte skjer når man er på tur – plutselig dukker det opp et vakkert skue, enda finere enn man er forberedt på. Foran meg var sjøen islagt, men et par hundre meter lenger nord var den isfri, og her lå frostrøyken som et slør over vannspeilet. Fascinerende og vakkert. Så var det bare å snu seg mot syd og nyte et annerledes, men minst like vakkert syn; isen i nyanser av hvitt og grått, i kontrast til himmelens forsiktige anstrøk av solnedgangens gyldne farger.

 

Er det rart man blir avhengig?

Desemberlys

Østmarka, en søndag i begynnelsen av desember. Himmelen er blå, uten en sky. Men her i granskogen er det skyggefullt. Sola står lavt, selv midt på formiddagen, og solstrålene slipper i liten grad inn til stien jeg følger. Men plutselig får jeg øye på noen punktvise lysglimt langs en bekk. Et parti med mer glissen skog – mer skal det ikke til før solens stråler ser sitt snitt …

Blikket mitt fanges først av lyset, så av de vakre isformasjonene i miniatyr. Små kunstverk som frosten har dekorert bekkeløpet med. Den neste bekken jeg kommer til, er større. I denne bekken dannes dekoren av steiner med «snøhatter» på toppen og en blank krans av is rundt hver av dem.

 

Dette er utløpsbekken til Svartoren, et smalt langstrakt vann som strekker seg nord-syd et stykke vest for skogsbilveien mellom Skjellbreia og Bysetermosen. Nær nordenden av vannet er det en rasteplass, og etter å ha feid unna litt snø slår jeg meg ned på en av benkene som er satt opp der. Det er skygge der jeg sitter, men jeg har utsyn mot den grankledde skråningen på østsiden av vannet, som akkurat nå er flombelyst av desembersola.

Svartoren på sin side fremstår alt annet enn svart. Dels er den dekket av snøhvit is, mens partiet med åpent vann byr på et gyldent gjenskinn av den opplyste østskråningen. Som et mørkt lerrett hvor penselen har fått leke seg med et motiv av glødende søyler. Det er på en måte noe eksotisk, og eksklusivt, over det. Jeg kjenner på følelsen av å være på rett sted til rett tid.

 

Det er i det hele tatt en egen stemning i skogen denne dagen. Vinteren er i ferd med å feste grepet, det er kaldt og det er stille. Et par ganger hører jeg svak kvitring fra trekronene over meg, uten at jeg får øye på fuglene som gir fra seg lydene. Utover det er det knapt en lyd å høre.

Det er mye stemning i stillhet. Det er mye stemning i snø. Og det er særdeles mye stemning i desemberlys.

Helgeturer med høy og lav puls

Det har gått ni måneder siden forrige blogginnlegg. Siden den gang er mye forandret. Fire dager etter at det siste blogginnlegget ble skrevet, fikk jeg diagnosen diabetes type 2. Det har, naturlig nok, ført til noen endringer i hverdagen. Men om mye er forandret, er også mye ved det samme. Turene i skog og mark for eksempel – gåturene, sykkelturene og ikke minst løpeturene. Det å være fysisk aktiv er blitt enda viktigere enn før – rett og slett fordi fysisk aktivitet er et sentralt element i egenbehandlingen av min diabetes – i tillegg til riktig kosthold og daglige doser insulin. Da jeg hadde fått diagnosen, satte jeg meg like godt et aktivitetsmål for dette året: Jeg skal gjennomføre Ribbemaraton, 42 km fra Løplabbet i Sandvika til Løplabbet i Ski 3. juledag.  Jeg har løpt Ribbemaraton to ganger før, og er aldri så lite «forelsket» i dette uhøytidelige løpet med den særdeles gode stemningen.

Hvis jeg skal være i stand til å gjennomføre et fullt maraton om snaue to måneder, må det trenes. Ikke minst er det behov for noen langturer, og en slik fikk jeg gjennomført i går – 20 kilometer i strålende høstvær (riktignok var det nesten mørkt før jeg kom meg helt hjem). Dels er slike langturer god opptrening, og dels er de en anledning til å teste ut hvordan det er å løpe langt med diabetes. For det er et faktum at det ikke er like «ukomplisert» som det var uten diabetes. Mer planlegging må til i forkant av treningsturen, og et gjennomtenkt inntak av energi må til underveis. Dette for å hindre at blodsukkeret blir for lavt – en tilstand som kan oppstå når man tar insulin og som er potensielt farlig hvis den får utvikle seg til «føling». Etter at jeg fikk diabetes, løper jeg aldri noe sted uten minimum å ha med druesukker og en sportsbar – og gjerne litt saft. Det samme gjelder også når jeg går tur eller sykler.

I går testet jeg ut seigmenn et par ganger underveis når jeg ante at blodsukkeret var i ferd med å bli lavt (en gang målte jeg også, og fikk bekreftet at jeg hadde lite å gå på). For en tid tilbake leste jeg et innlegg av en maratonløper med diabetes som hadde med seg nettopp seigmenn under lange løp. Det viste seg i går å fungere bra for meg også – ikke minst var det lett å få i seg mens man løp – i motsetning til sjokolade, som bare kleber seg til ganen. Og for en som i det daglige har kuttet inntaket av søtsaker til nesten null, er det deilig å kunne nyte en seigmann eller to mens man løper – med god samvittighet. Så må det selvsagt spises noe annet enn bare seigmenn underveis. På neste langtur tenker jeg å teste ut lefser med sukker og kanel. Det har jeg tidligere fått utdelt under sykkelritt, så det vet jeg i alle fall at er lett å få i seg.

 

Sol og blå himmel langs Bøhlerveien i Ski i går, men da jeg på vei hjem passerte under den gamle hoppbakken som troner over Oppegårdveien, var det i ferd med å mørkne.

***

Etter den lange løpeturen i går, var det ikke behov for noen store fysiske utskeielser i dag. Likevel fristet det å komme ut, for været var fortsatt fint. Dermed ble det en «lavpuls-tur» i nærområdet her i Oppegård, med innlagt kjuke-fotografering. Absolutt ikke å forakte, det heller.

 

Vandringen førte meg til steder jeg ikke har vært før (jeg har bodd der jeg bor nå et knapt år). Blant annet fant jeg fram til et utkikkspunkt ved Myrvolltoppen, men utsikt over Gjersjøen og videre vestover. På vei tilbake tok jeg en avstikker ned til Julekvelden helt nede ved Gjersjøen. Man kan jo lure på hva et stedsnavn som Julekvelden stammer fra. I følge Oppegård historielag sine hjemmesider finnes det et par ulike forklaringer. Den mest sannsynlige skal være en episode i tidligere tider der en ung jente gikk gjennom isen en julaften og druknet nær bergnabben som nå bærer navnet «Julekvelden». Ikke så lystelig akkurat det, men fint var det i alle fall der på en dag som denne.