Desemberlys

Østmarka, en søndag i begynnelsen av desember. Himmelen er blå, uten en sky. Men her i granskogen er det skyggefullt. Sola står lavt, selv midt på formiddagen, og solstrålene slipper i liten grad inn til stien jeg følger. Men plutselig får jeg øye på noen punktvise lysglimt langs en bekk. Et parti med mer glissen skog – mer skal det ikke til før solens stråler ser sitt snitt …

Blikket mitt fanges først av lyset, så av de vakre isformasjonene i miniatyr. Små kunstverk som frosten har dekorert bekkeløpet med. Den neste bekken jeg kommer til, er større. I denne bekken dannes dekoren av steiner med «snøhatter» på toppen og en blank krans av is rundt hver av dem.

 

Dette er utløpsbekken til Svartoren, et smalt langstrakt vann som strekker seg nord-syd et stykke vest for skogsbilveien mellom Skjellbreia og Bysetermosen. Nær nordenden av vannet er det en rasteplass, og etter å ha feid unna litt snø slår jeg meg ned på en av benkene som er satt opp der. Det er skygge der jeg sitter, men jeg har utsyn mot den grankledde skråningen på østsiden av vannet, som akkurat nå er flombelyst av desembersola.

Svartoren på sin side fremstår alt annet enn svart. Dels er den dekket av snøhvit is, mens partiet med åpent vann byr på et gyldent gjenskinn av den opplyste østskråningen. Som et mørkt lerrett hvor penselen har fått leke seg med et motiv av glødende søyler. Det er på en måte noe eksotisk, og eksklusivt, over det. Jeg kjenner på følelsen av å være på rett sted til rett tid.

 

Det er i det hele tatt en egen stemning i skogen denne dagen. Vinteren er i ferd med å feste grepet, det er kaldt og det er stille. Et par ganger hører jeg svak kvitring fra trekronene over meg, uten at jeg får øye på fuglene som gir fra seg lydene. Utover det er det knapt en lyd å høre.

Det er mye stemning i stillhet. Det er mye stemning i snø. Og det er særdeles mye stemning i desemberlys.

Reklamer

Helgeturer med høy og lav puls

Det har gått ni måneder siden forrige blogginnlegg. Siden den gang er mye forandret. Fire dager etter at det siste blogginnlegget ble skrevet, fikk jeg diagnosen diabetes type 2. Det har, naturlig nok, ført til noen endringer i hverdagen. Men om mye er forandret, er også mye ved det samme. Turene i skog og mark for eksempel – gåturene, sykkelturene og ikke minst løpeturene. Det å være fysisk aktiv er blitt enda viktigere enn før – rett og slett fordi fysisk aktivitet er et sentralt element i egenbehandlingen av min diabetes – i tillegg til riktig kosthold og daglige doser insulin. Da jeg hadde fått diagnosen, satte jeg meg like godt et aktivitetsmål for dette året: Jeg skal gjennomføre Ribbemaraton, 42 km fra Løplabbet i Sandvika til Løplabbet i Ski 3. juledag.  Jeg har løpt Ribbemaraton to ganger før, og er aldri så lite «forelsket» i dette uhøytidelige løpet med den særdeles gode stemningen.

Hvis jeg skal være i stand til å gjennomføre et fullt maraton om snaue to måneder, må det trenes. Ikke minst er det behov for noen langturer, og en slik fikk jeg gjennomført i går – 20 kilometer i strålende høstvær (riktignok var det nesten mørkt før jeg kom meg helt hjem). Dels er slike langturer god opptrening, og dels er de en anledning til å teste ut hvordan det er å løpe langt med diabetes. For det er et faktum at det ikke er like «ukomplisert» som det var uten diabetes. Mer planlegging må til i forkant av treningsturen, og et gjennomtenkt inntak av energi må til underveis. Dette for å hindre at blodsukkeret blir for lavt – en tilstand som kan oppstå når man tar insulin og som er potensielt farlig hvis den får utvikle seg til «føling». Etter at jeg fikk diabetes, løper jeg aldri noe sted uten minimum å ha med druesukker og en sportsbar – og gjerne litt saft. Det samme gjelder også når jeg går tur eller sykler.

I går testet jeg ut seigmenn et par ganger underveis når jeg ante at blodsukkeret var i ferd med å bli lavt (en gang målte jeg også, og fikk bekreftet at jeg hadde lite å gå på). For en tid tilbake leste jeg et innlegg av en maratonløper med diabetes som hadde med seg nettopp seigmenn under lange løp. Det viste seg i går å fungere bra for meg også – ikke minst var det lett å få i seg mens man løp – i motsetning til sjokolade, som bare kleber seg til ganen. Og for en som i det daglige har kuttet inntaket av søtsaker til nesten null, er det deilig å kunne nyte en seigmann eller to mens man løper – med god samvittighet. Så må det selvsagt spises noe annet enn bare seigmenn underveis. På neste langtur tenker jeg å teste ut lefser med sukker og kanel. Det har jeg tidligere fått utdelt under sykkelritt, så det vet jeg i alle fall at er lett å få i seg.

 

Sol og blå himmel langs Bøhlerveien i Ski i går, men da jeg på vei hjem passerte under den gamle hoppbakken som troner over Oppegårdveien, var det i ferd med å mørkne.

***

Etter den lange løpeturen i går, var det ikke behov for noen store fysiske utskeielser i dag. Likevel fristet det å komme ut, for været var fortsatt fint. Dermed ble det en «lavpuls-tur» i nærområdet her i Oppegård, med innlagt kjuke-fotografering. Absolutt ikke å forakte, det heller.

 

Vandringen førte meg til steder jeg ikke har vært før (jeg har bodd der jeg bor nå et knapt år). Blant annet fant jeg fram til et utkikkspunkt ved Myrvolltoppen, men utsikt over Gjersjøen og videre vestover. På vei tilbake tok jeg en avstikker ned til Julekvelden helt nede ved Gjersjøen. Man kan jo lure på hva et stedsnavn som Julekvelden stammer fra. I følge Oppegård historielag sine hjemmesider finnes det et par ulike forklaringer. Den mest sannsynlige skal være en episode i tidligere tider der en ung jente gikk gjennom isen en julaften og druknet nær bergnabben som nå bærer navnet «Julekvelden». Ikke så lystelig akkurat det, men fint var det i alle fall der på en dag som denne.

 

Der ute – januar 2017

Januar 2017 – så langt en særdeles snøfattig måned her sørøst. Men har man ikke skiføre, får man nyte dagene på annet vis. For eksempel rusle langs sjøen i Østfold, og kjenne på gleden over det vakre vinterlyset. Eller vandre til et toppunkt i Follo – med utsikt til blant annet Gaustatoppen og Norefjell.

***

Støtvig og omegn, Larkollen i Rygge, 7. januar 2017:

***

Fra Krokhol via Paddetjern til Tømmeråsen, Ski kommunes høyeste punkt 313 moh, 15. januar 2017:

 

***

 

I tidens løp

Jeg så det ikke komme. Avgrunnen som det tok sekunder å åpne, har tiden snart brukt ett år på å lukke. Imens har jeg løpt.

 

***

det kjem ingen tårer

ho ligg for djupt, denne sorga

kapsla inn på botnen av sjela

under det laget der tårer vert danna

***

 

***

eg spring

lèt føtene leike seg av stad over mjuk skogbotn

kvart steg som salve på rifta i hjartet

***

 

***

bakom disen trengjer ljoset seg fram

i enga sit tida med hjartet i fang

stryk det med varsam hand

***

 

***

eg spring, stadig lettare på foten

lèt dei vonde tankane fløyme på utpust

gjev rom for ein sildrande bekk av lukke på innpust 

***

 

***

i front

springarar på sida, springarar i ryggen

fem par føter, ein rytme

knapt kontakt med jorda

svevande lukke

***

 

***

kven, om ikkje tida

står der med hjartet i hand

gjev meg det og seier

ber det sjølv no

du skal sjå at du greier

***

 

***

 

(Samtlige nynorsknoveller, #nynov, ble skrevet og publisert på Twitter i tidsrommet mai-desember 2015. Foto fra Østmarka, Nøstvedtmarka, Rendalen/Tynset, Alvdal Vestfjell, Østmarka/Midtsjøvann og Hebekkskogen/Oslo/Sentrumsløpet.)

Alle hjerters dag…

En strålende vakker søndag, for anledningen både morsdag og valentinsdag – alle hjerters dag… Når forholdene ikke ligger til rette for å feire den tosomme kjærligheten, finnes det heldigvis andre gleder å fylle en slik dag med. Selve livet er alene verdt å gledes over, det samme gjelder naturens uendelige tilfang på opplevelser. Denne søndagen nytes opplevelsene der ute til fulle, i sol og frisk vinterluft – på Ljanskollen og langs Hvervenbukta;

 

 

Langs sjøen er måkene hjertelig til stede;

 

 

Men også vemodet krever sin plass denne dagen – valentinsdagen. Vemodet, og minnene om det, som en gang var…

***

Så er handa di der

turkar tårene mine vekk

Ei eiga ro sildrar frå andedraga

ned i sårbare hjarterøter

Eg kviskrar dei finaste orda

(#nynov, Twitter 09.05.15)

***

 

 

Lysmagi i november

November – av mange stemplet som en grå og trist måned. Selv greier jeg ikke helt å slutte meg til den karakteristikken. At det er mye mørke i november, er jeg enig i. Likevel opplever jeg november som en måned som kan varte opp med de mest fantastiske lysopplevelsene. Slik som i går, da jeg oppholdt meg en god stund ved Midtsjøvann i Ski (med nære omgivelser) før sola gikk ned – omgitt av det fineste lyset.

 

IMG_3917

IMG_3928

IMG_3965

IMG_3971

IMG_3989

IMG_4002

IMG_4018

IMG_4025