Med sykkel til Trolldalen på vinterføre

Fredag 14. desember 2018 ble Trolldalen i Oppegård vernet som naturreservat. Da jeg oppdaget dette fredag kveld, var det ikke lenger tvil om hva som skulle være målet for lørdagens planlagte sykkeltur. Det er tross alt ikke hver dag lille Oppegård (med «lille» snakker jeg om areal) får et nytt naturreservat.

Det er for øvrig først i år jeg har gått til det skritt å sette piggdekk på sykkelen, men jeg er allerede blitt ganske så «frelst» på vintersykling. Sykling er uansett den foretrukne transportformen når jeg skal noe sted (innen rimelig avstand), og det er veldig greit å kunne ta seg fram på sykkel uavhengig av vær og føre. 

Turen i går ble en veldig fin opplevelse. Jeg syklet fra Greverud via sydenden av Gjersjøen, langs Gamle Mossevei og opp bakkene langs Roald Amundsens vei til Svartskog. Været var skyet, temperaturen rundt fem minusgrader og det var vindstille. Å komme opp på Svartskog-platået er en opplevelse i seg selv. Her kommer man inn i Svartskog landskapsvernområde, og på en dag som i går var det en særegen, stille og fin vinterstemning her.

 

 

På Svartskog-platået passerte jeg Oppegård kirke, før det gikk nedover bakke i retning Oslofjorden. Jeg la inn et stopp på Svartskog kolonial – det må man bare når man først er på vei forbi. Her kjøpte jeg litt drikke og «verdens beste» kanelbolle, som jeg tok med meg for å ha litt energipåfyll før jeg skulle sykle tilbake, med alle motbakkene som da ville møte meg.

 

Rett etter kolonialen svingte jeg til venstre inn på Svartskogveien, og etter et lite stykke fulgte jeg Linnekastveien sydover. Etterhvert var jeg helt nede ved sjøen, og ved hjelp av Google Maps på mobilen siktet jeg meg inn på stedet der Trolldalsbekken krysser veien. Da visste jeg at jeg var innenfor grensene for reservatet. Her satte jeg fra meg sykkelen og ruslet et par hundre meter oppover Trolldalen. Et fascinerende sted, dette. Jeg lar i så måte bildene nedenfor tale for seg. Jeg gikk ikke langt oppover langs Trolldalsbekken i går, men jeg kommer garantert tilbake for en lenger tur når dagene blir lengre enn de er akkurat nå. Til hvilken årstid det blir, vet jeg ikke – men her ser jeg for meg at man kan få en fin naturopplevelse til alle årets tider.

 

Etter den lille vandringen i reservatet, la jeg inn en kort rast i sjøkanten – da gikk blant annet kanelbollen fra kolonialen med. Så fulgte en ny fin økt på sykkelen, denne gangen via nordsiden av Gjersjøen og Kolbotn – med innlagt stopp på Kolbotn torg for en liten lørdagshandel. Kurv bak på sykkelen er genialt i så måte 🙂

 

Helt i slutt; litt mer om vintersyklingens gleder. Det er tre ting som er viktige, har jeg funnet ut, for at vi skal kunne snakke om nettopp «gleder»: dekk, bekledning og synlighet.

Piggdekk er en selvfølge. Mine dekk er grovmønstrede, men har pigger bare langs ytterkantene og er nok ikke de beste på rent holkeføre. I går gikk jeg derfor litt langs Linnekastveien, hvor det stedvis var skikkelig glatt, mens dekkene fint gjorde jobben sin der det var mer eller mindre snødekke. Vurderer større pigg-tetthet neste gang jeg skal investere i piggdekk.

Kulda kan være en utfordring når minusgradene setter inn og man i tillegg får den luftmotstanden syklingen gir. Som alltid vinterstid er ull gull. I går kjørte jeg to lag på hele kroppen – tynne og tykke ullsokker, dobbelt sett ullongs, to ulltrøyer av litt ulik tykkelse. Langbeint sykkelovertrekksbukse og lett dunjakke. Fleecelue under hjelmen, ullbuff, ekstra tykke sykkelhansker på hendene, sogar med tynne løpevanter inni. Jeg har ikke klikkpedaler på den sykkelen jeg brukte i går, så sykkelsko med overtrekk var ikke noe alternativ. Men vanlige vintersko med pelsfór holdt lenge. Det eneste stedet jeg frøys litt var på fingrene. Men det var tidlig på turen og opphørte etter motbakkesyklingen opp mot Svartskog-platået.

Sist, men ikke minst – det med synligheten. Da jeg kom hjem i går var det i ferd med å bli helt mørkt, og jeg syklet mesteparten av veien hjem med lyktene på, både foran og bak. I tillegg sykler jeg alltid med refleksvest vinterstid. På en dag som i går, med grått overskyet vær, tenker jeg at refleksvest har en funksjon også på dagtid. Greit å bli sett før bilene er altfor tett på.

Med disse tingene på plass er vintersykling ren pur glede, og kan anbefales på det varmeste – eller kaldeste i denne sammenhengen kanskje… 🙂

Alle bildene er tatt med Huawei P20 Pro. De er ikke tatt i svart/hvitt – det var bare verden som var litt svart-hvit i går 🙂

 

Reklamer

Naturlige relasjoner

Det finnes undersøkelser som viser at friluftsliv og nærkontakt med natur er bra for psykisk helse, og selv har jeg hatt en intuitiv oppfatning av at slik må det være. Men hvor bra det er, oppdager man kanskje ikke før psyken «får seg en knekk» – slik den for eksempel kan få når man opplever personlige kriser eller tøffe tak i livet. I slike situasjoner tenker i alle fall jeg at det er to grunnleggende behov det er viktig å ivareta; behovet for fysisk aktivitet og behovet for å være ute i naturen. De to tingene lar seg jo også lett kombinere. Det å tvinge seg selv, om nødvendig, til innsats for å imøtekomme disse behovene, er ren selvhjelp – eller egenterapi, om man vil. For det hjelper – om ikke annet der og da. Små øyeblikk av glede som fortrenger vonde følelser, kaotiske tanker som faller litt mer på plass, en smule framtidshåp som vekkes til live.

IMG_2273

For meg var 2. pinsedag i år en dag preget av «tøffe tak», en dag da lykken i utgangspunktet lå godt begravet under flere lag med sorg, smerte og savn. Derfor var det denne dagen viktig å komme seg ut – slik det også var dagen før og dagen før der igjen. Samtidig er det på en slik dag ikke så farlig om en går seg litt bort og ikke havner der man egentlig hadde tenkt å havne, men i stedet slår inn på de stiene som dukker opp, uten helt å vite hvor de fører hen. Nettopp slik ble min 2. pinsedag formiddag på Svartskog i Oppegård. Formålet med turen – å suge til seg det skogen, kulturlandskapet og kysten har å by på, med dertil hørende terapeutisk effekt – ble uansett oppfyllt.

Jeg startet fra Svartskog kirke med den enestående staselige eika;

IMG_2256

Videre fulgte jeg Sjødalveien, gjennom gården Søndre Oppegård:

IMG_2260

… hvor intens grisekos sto på programmet (det ligger altså en gris under trynene til de fire andre):

IMG_2262

Kulturlandskap i Svartskog landskapsvernområde;

IMG_2269

En bygning som har sett bedre dager;

IMG_2275

Har man ikke senket skuldrene før, så hjelper omgivelser som dette;

IMG_2287

Skogsvarde – og mitt lunsj-sted for dagen;

IMG_2303

Utsikt til sjø – og endring i været;

IMG_2317

Et glimt av båtliv;

IMG_2338

Vanlig åkervikke (tror jeg);

IMG_2331

Firblad, tenkte jeg – men ble litt forvirret over å telle fem blad i stedet for fire. Men så leser jeg i planteleksikon at firblad med fem blad er temmelig vanlig, så da så;

IMG_2343

Fiolblå skogbunn;

IMG_2344

Kjuke på kjuke;

IMG_2366

Tilbake i kulturlandskapet;

IMG_2373

Kattevask;

IMG_2388

Jeg kan ikke huske å ha sett vakrere prydtrær enn disse (det var to av dem) på Søndre Oppegård;

IMG_2392

Poppel, Søndre Oppegård;

IMG_2389

Sluttord: Om andre relasjoner brister, vil relasjonen til naturen alltid være der.