Det finnes undersøkelser som viser at friluftsliv og nærkontakt med natur er bra for psykisk helse, og selv har jeg hatt en intuitiv oppfatning av at slik må det være. Men hvor bra det er, oppdager man kanskje ikke før psyken «får seg en knekk» – slik den for eksempel kan få når man opplever personlige kriser eller tøffe tak i livet. I slike situasjoner tenker i alle fall jeg at det er to grunnleggende behov det er viktig å ivareta; behovet for fysisk aktivitet og behovet for å være ute i naturen. De to tingene lar seg jo også lett kombinere. Det å tvinge seg selv, om nødvendig, til innsats for å imøtekomme disse behovene, er ren selvhjelp – eller egenterapi, om man vil. For det hjelper – om ikke annet der og da. Små øyeblikk av glede som fortrenger vonde følelser, kaotiske tanker som faller litt mer på plass, en smule framtidshåp som vekkes til live.

For meg var 2. pinsedag i år en dag preget av «tøffe tak», en dag da lykken i utgangspunktet lå godt begravet under flere lag med sorg, smerte og savn. Derfor var det denne dagen viktig å komme seg ut – slik det også var dagen før og dagen før der igjen. Samtidig er det på en slik dag ikke så farlig om en går seg litt bort og ikke havner der man egentlig hadde tenkt å havne, men i stedet slår inn på de stiene som dukker opp, uten helt å vite hvor de fører hen. Nettopp slik ble min 2. pinsedag formiddag på Svartskog i Oppegård. Formålet med turen – å suge til seg det skogen, kulturlandskapet og kysten har å by på, med dertil hørende terapeutisk effekt – ble uansett oppfyllt.

Jeg startet fra Svartskog kirke med den enestående staselige eika;

Videre fulgte jeg Sjødalveien, gjennom gården Søndre Oppegård:

… hvor intens grisekos sto på programmet (det ligger altså en gris under trynene til de fire andre):

Kulturlandskap i Svartskog landskapsvernområde;

En bygning som har sett bedre dager;

Har man ikke senket skuldrene før, så hjelper omgivelser som dette;

Skogsvarde – og mitt lunsj-sted for dagen;

Utsikt til sjø – og endring i været;

Et glimt av båtliv;

Vanlig åkervikke (tror jeg);

Firblad, tenkte jeg – men ble litt forvirret over å telle fem blad i stedet for fire. Men så leser jeg i planteleksikon at firblad med fem blad er temmelig vanlig, så da så;

Fiolblå skogbunn;

Kjuke på kjuke;

Tilbake i kulturlandskapet;

Kattevask;

Jeg kan ikke huske å ha sett vakrere prydtrær enn disse (det var to av dem) på Søndre Oppegård;

Poppel, Søndre Oppegård;

Sluttord: Om andre relasjoner brister, vil relasjonen til naturen alltid være der.