Heller alene på tur enn ensom i sofaen

I går ettermiddag, et døgn etter at Regjeringen iverksatte første runde med knallharde tiltak som følge av korona-viruset, grep mismotet en stund fatt i meg. Nå hadde jeg jobbet hjemmefra i to dager og kjente allerede på savnet av mine gode kollegaer. Mail-kontakt og noen få telefonsamtaler veier ikke akkurat opp for de fysiske møtene og den daglige dialogen i kontorlandskapet. For ikke å snakke om humoren, latteren og den gode tonen fine folk imellom. Alt dette var plutselig erstattet med stille alene-jobbing ved stuebordet.

Ikke nok med det. Jeg bor også for meg selv. Det vi si at i det øyeblikk jeg lukket pc’en og avsluttet arbeidsdagen, hadde jeg foran meg en ettermiddag og kveld i selskap med ingen andre enn meg selv. Det kunne gått greit det, hvis jeg visste at det ikke ville gå lang tid før jeg ville treffe folk igjen, i en eller annen sammenheng.

Men nå vet jeg det stikk motsatte; at det kan ta lang tid før jeg igjen vil ha et særlig utstrakt sosialt liv. Jeg er i risiko-gruppe for korona-smitte, og som en forholdsregel omgås jeg for tiden ikke en gang mine voksne barn (utover hyppig kontakt på Messenger/telefon). Min mor er som andre eldre i risikogruppe i kraft av sin alder. Henne unnlater jeg å besøke inntil videre, av redsel for at jeg kan være smittet uten å vite det og dermed kunne utsette henne for risiko.

Dette er som kjent heller ikke tiden for å omgås venner på vanlig måte. Dermed sitter man i denne spesielle situasjonen igjen alene med det som fort kan utvikle seg til en tyngende følelse av ensomhet. Det var den følelsen jeg kjente komme over meg i går ettermiddag.

Heldigvis hadde jeg allerede tidligere på dagen bestemt meg for en løpetur før mørket falt på. Den planen holdt jeg fast ved. Jeg vet av tidligere erfaring at en lang kveld i sofaen kan være en trigger for mismot og ensomhetsfølelse. Man kan alltids skyve de tunge tankene bort en stund med et halvinteressant TV-program, men de kommer i så fall tilbake så fort TV’en slås av.

Det som derimot hjelper, i alle fall for meg, er fysisk aktivitet, helst ute i naturen. Gårsdagens løpetur gjennom lysløypa i skogen var således en god opplevelse. Jeg vekselsvis løp og gikk, grunnet en skade som gjør at jeg må ta det litt pent – men det er ikke farten man beveger seg i som er poenget. Det er i seg selv det å bevege seg som er viktig. Når kroppen beveger seg, er det akkurat som det blir bevegelse også i hode og sinn. Tunge tanker får ikke like lett feste, men tvinges inn i mer konstruktive baner. Tilnærmingen til tilværelsen blir rett og slett mer positiv.

Grytetjern, Oppegård

I dag ble det mer av både bevegelse og natur, nærmere bestemt en fire timers tur i Østmarka. Jeg kjørte til Bysetermosen hvor jeg parkerte bilen. Da jeg kom dit litt før halv ett, ble jeg overrasket over alle bilene som sto der. Selve parkeringsplassen var helt full, så jeg måtte stå i veikanten. Det var tydeligvis flere enn jeg som følte trang til en skogstur i disse korona-tider.

Jeg startet turen med å gå til utsiktstårnet på Kjerringhøgda og fortsatte derfra til Vangen (en av Skiforeningens hytter). Der satte jeg meg ute i sola på en benk med matpakke og varm kakao. Fra Vangen tilbake til Bysetermosen gikk jeg så dels på grusvei, dels på sti. Jeg la til og med inn en omvei for å forlenge turen litt.

Kjerringhøgda
Utsikt fra toppen av tårnet
En nydelig dag i skogen
Vangen
Igletjern

Den ga meg så uendelig mye, denne turen. For det første så jeg folk, og i dag føltes det spesielt viktig. Å nærme seg Kjerringhøgda og høre glade stemmer fra både barn og voksne – og til og med en gutt som spilte munnspill – det dempet vesentlig følelsen av å «være alene i verden». Jeg kom i snakk med folk også, på betryggende «korona-avstand» – både med en ukjent, hyggelig dame med to hunder, og med en mann jeg kjenner som var på tur med familien sin. I tillegg kommer alle de andre turgåerne man veksler et «hei» med i forbifarten. Det skal ikke så mye menneskelig kontakt til før man kjenner på en viss grad av normalitet, selv i krevende tider som dette.

Jeg gikk også lange strekninger på sti uten å se noe særlig med folk, og da senket roen seg slik den alltid gjør når jeg er alene med naturen. Alene, men aldri ensom. Ensomhet eksisterer ikke på samme måte der ute. Derfor blir dette min viktigste «medisin» mot eventuell ensomhetsfølelse resten av denne korona-perioden, hvor lang den enn måtte bli: Jevnlige doser med turglede, ispedd passelig doser med løpelykke 😊

Bysetermosen ved avslutning av turen


Løpelykke de lux

Det er nesten utrolig hvor lykkelig man kan bli av å være sliten. Lykkelig og sliten sofa-sliter, det er det jeg er akkurat nå.

Jeg har løpt særdeles få turer over to mil tidligere i år, kanskje bare én når jeg tenker meg om. Men i dag skjedde det altså – på impuls, får jeg si.

Planen var egentlig å løpe lysløypa fra Greverud til Fløisbonn og derfra via Grønliåsen til Hauketo, hvor jeg skulle hoppe på tog eller buss hjem. Så sikker var jeg på at 11 kilometer, hvorav 9-10 i skogsterreng, ville være langt nok å løpe med det treningsgrunnlaget jeg har nå.

Det ble en god start på turen gjennom lysløypa i finværet.

Jeg løp med sola i ryggen og måtte snu meg for å få dette bildet.

Riktignok var underlaget ren hålke, men takket være piggsko var det mulig, og rimelig trygt, å bevege seg løpende.

Fløisbonn lå badet i sol da jeg kom dit – og desember-sola varmet faktisk litt.

Laven på trestammene ved Fløisbonn glødet i sola.

Et høydepunkt på turen var besøket i branntårnet på Grønliåsen.

Branntårnet, Grønliåsen.

Upåklagelig utsikt. Tåke i lavereliggende strøk.

Toppen av tårnet, Oslofjorden i bakgrunnen.

Vakker himmel mot syd.

På tide å gå ned.

Resten av strekningen mot Hauketo bød også på fine naturopplevelser.

Utsiktspunkt fra stien over Grønliåsen.

Nærmer meg Hauketo.

Da jeg kom ut av skogen på Hauketo, la jeg i vei ned bakken mot stasjonen slik som planlagt. Etter noen titalls meter bråstoppet jeg. Lysten på tog- eller busstur tilbake var egentlig ganske fraværende. Da fristet det langt mer å løpe hjem. Ikke nødvendigvis noe sjakktrekk, ettersom jeg hadde glemt å redusere morgenens insulindose, noe jeg absolutt bør gjøre før en lengre løpetur. Jeg hadde allerede underveis til Hauketo hatt et par stopp med inntak av kjeks og sjokolade for å hindre for lavt blodsukker.

Men likevel, jeg snudde og la i vei langs Kongeveien sørover, i retning Kolbotn. Blodsukkeret kranglet etter kort tid, og jeg holdt det etter beste evne i sjakk med saft og sjokolade. På Tårnåsen gjorde jeg det eneste fornuftige, situasjonen tatt i betraktning. Jeg stakk innom Kiwi og kjøpte seigmenn og et par klementiner. Det holdt meg gående til Fløisbonn, hvor jeg spiste mine siste medbrakte kjeks.

Klar for siste etappe – lysløypa tilbake til Greverud.

Nå gjensto fire-fem kilometer på hålke, og jeg begynte å bli sliten. Siden jeg i månedsskiftet august/september fikk en liten «helsetrøkk» og ble utstyrt med pacemaker, har jeg ikke løpt en eneste tur over 12 kilometer, og de fleste turene har ligget mellom 6 og 9 kilometer. Likevel, gleden over endelig å ha i sikte en løpetur på over 20 kilometer, pushet meg videre. Jeg valgte å gå i de gjenstående motbakkene framfor å presse meg over evne, og la også inn en fotostopp og pust i bakken ved Grytetjern.

Grytetjern

Derfra og hjem var løpegleden det eneste drivstoffet jeg trengte. Lykken jeg kjente på da jeg nådde inngangsdøra hjemme – over å ha fullført 20,5 kilometer, i all hovedsak løpende; den type lykke bidrar til å skape mening i tilværelsen, rett og slett. For det er ikke diagnoser som definerer meg og min tilværelse. Det er det løping og annen fysisk aktivitet, kombinert med naturopplevelser og alt det andre fine i livet, som gjør.

Nå skal jeg kaste meg over terminlista til Kondis for 2020. Jeg må jo finne en halvmaraton som kan duge som løpsmål noen uker eller måneder fram i tid.

Fra tårnet på Grønliåsen. Jeg trodde jeg hadde løpt over halvveis på dagens tur, men den gang ei…

En strålende løpsdag

Glommaløpet 2018: 16 kilometer og 29 varmegrader. Glommaløpet 2019: Like mange kilometer og omtrent halvparten så mange grader…

Jeg lovet meg selv etter fjorårets Glommaløp at jeg skulle løpe det igjen, men ikke under en pågående hetebølge. Og i dag var det langt fra noen hetebølge. Riktignok klarnet det opp før løpet, slik at vi hadde sol det meste av turen fra Sarpsborg til Fredrikstad, men for varmt ble det aldri. Og til min store glede fungert kroppen veldig bra i dag. Faktisk så bra at jeg ved passering 10 km syntes det gikk lekende lett.

I fjorårets sterke varme hadde jeg vanskelig for å tenke positivt under løpet, mens i dag var ikke det noe problem overhode. Jeg følte meg sterk, ble aldri ordentlig sliten, og hadde blodsukker-kontroll som aldri før. Jeg husket å redusere morgenens insulindose litt, og fikk spist passe med «karbo-mat» på toget til Sarpsborg. En halv time før start målte jeg blodsukkeret til 10 – det var nok på det tidspunkt stigende etter nylig inntak av en banan. På vei til å bli litt høyt altså, men jeg vet at blodsukkeret mitt fort går ned når jeg løper. Siden jeg fikk diabetes for et par år siden har det aldri vært noe problem at blodsukkeret er for høyt mens jeg løper. For lavt hender det derimot at det blir, særlig på lengre turer. Derfor løper jeg alltid med løpesekk på løp over 10 km. Da har jeg god plass til sportsbar, litt marsipansjokolade og druesukkertabletter, som er det jeg trenger for å unngå føling underveis. I dag hadde jeg også sukkerholdig saft i drikkeblæra. Jeg tok et par slurker saft med jevne mellomrom mens jeg løp, og byttet på å drikke vann og sportsdrikk på drikkestasjonene. Utover det var to druesukkertabletter etter ca 13 km det eneste jeg behøvde å få i meg.

I dag nøt jeg virkelig den flotte løpstraseen som for en stor del går på gruset turvei – den såkalte Glommastien. Det er så utrolig vakkert med det lysegrønne løvverket om våren, og når du i tillegg på deler av strekningen har mektige Glomma drivende forbi rett ved siden av deg, og det er sol og passe kjølig 😊 – ja, da er løpsforholdene aldeles perfekte. Målgang i Gamlebyen i Fredrikstad er jo også en opplevelse i seg selv.

Jeg har tidligere løpt dette løpet i 2014 og 2018 – først under normale temperaturforhold på 1.29.37, så under hetebølge på 1.44.48. Målet i dag var noe innimellom. Gleden var stor da jeg ble klokket inn på 1.32.44, 12 minutter raskere enn i fjor. Mellom 1.29.37 (2014) og 1.32.44 (2019) ligger det på sin side fem år, en skilsmisse og en diabetesdiagnose. Livet legger noen snublesteiner – og min måte å takle dem på, er blant annet å løpe 😊 Det er bare å takke, for at fantastiske løpsopplevelser som Glommaløpet finnes!

Noen bilder fra dagen til slutt:

Vakker blomstring i Sarpsborgs gater, foreviget før start.

Etter målgang i Gamlebyen.

Gamlebyen.

Cicignon-ferga over «ælva» – beste måten å komme seg raskt fra Gamlebyen til togstasjonen.

Snart ved stasjonen, klar for togreisen hjem. Svært fornøyd med dagen 😎

2019 løpt i gang!

Når man 1. nyttårsdag befinner seg et sted der skiføret glimrer med sitt fravær, finnes det ingen bedre måte å starte det nye året på enn med en lang løpetur. Slik er det i alle fall når løping er en av de store lidenskapene i livet (i tillegg til blant annet skigåing).

I likhet med gårsdagens nyttårsfeiring ble dagens løpetur lagt til Askim. Løpeturer i Askim innbefatter for meg ofte deler av, eller hele, Solbergfosslinna. Langs denne traseen gikk det i sin tid såkalte «skinnebusser» mellom Askim og Solbergfoss. Banen, som ble åpnet i 1917 i forbindelse med utbyggingen av kraftstasjonen på Solbergfoss, ble nedlagt i 1965 (kilde: Norsk Jernbaneklubb). Skinnene ble fjernet, og i dag er linna en populær tursti. Vel, akkurat i dag var den kanskje ikke så populær, ettersom den fremsto ganske så glatt som følge av mildværet det siste døgnet. Men glatt underlag er ikke noe problem så lenge man har piggsko. Takket være piggene ble dagens løpetur en særdeles fin opplevelse, på en tursti som jeg hadde mer eller mindre for meg selv. På hele strekningen tur-retur Solbergfosslinna møtte jeg en mann med hund og spark, to menn på fatbikes og en løper – det var alt.

Været var veldig bra i dag, i alle fall i de par formiddagstimene jeg var ute. Et «luksusproblem» jeg har på dager som dette, er at det dukker opp fine fotomotiver til stadighet (jada, det er en lidenskap å ta bilder også). Jeg valgte å være litt streng mot meg selv og bestemte meg for ikke å ta bilder før jeg var fremme ved Solbergfoss. Så skulle jeg heller tillate meg noen fotostopp på vei tilbake. Og slik ble det.

Solbergfoss kraftstasjon

Det fineste fotomotivet i dag, dukket opp et sted nær Solbergfoss der turstien krysser veien. Her er det en bratt skrent på vestsiden av veien, og jeg registrere da jeg løp innover at det var mange store istapper langs fjellsiden her. Men det var på vei tilbake at jeg virkelig fikk øynene opp for dem, for da sto sola slik at isen «badet» i et fint mykt lys. Da måtte det bare bli en liten fotopause;


Med dette var året 2019 løpt i gang. Totalt 17,3 kilometer – godt for både kropp og sjel. Det er så deilig å kjenne på denne følelsen av å være frisk og i form som løpingen gir. Og det er så godt å få det mentale påfyllet som naturopplevelsene underveis bidrar til. Måtte det bli mange slike turer i året som kommer!

GODT NYTT ÅR!

Med sykkel til Trolldalen på vinterføre

Fredag 14. desember 2018 ble Trolldalen i Oppegård vernet som naturreservat. Da jeg oppdaget dette fredag kveld, var det ikke lenger tvil om hva som skulle være målet for lørdagens planlagte sykkeltur. Det er tross alt ikke hver dag lille Oppegård (med «lille» snakker jeg om areal) får et nytt naturreservat.

Det er for øvrig først i år jeg har gått til det skritt å sette piggdekk på sykkelen, men jeg er allerede blitt ganske så «frelst» på vintersykling. Sykling er uansett den foretrukne transportformen når jeg skal noe sted (innen rimelig avstand), og det er veldig greit å kunne ta seg fram på sykkel uavhengig av vær og føre. 

Turen i går ble en veldig fin opplevelse. Jeg syklet fra Greverud via sydenden av Gjersjøen, langs Gamle Mossevei og opp bakkene langs Roald Amundsens vei til Svartskog. Været var skyet, temperaturen rundt fem minusgrader og det var vindstille. Å komme opp på Svartskog-platået er en opplevelse i seg selv. Her kommer man inn i Svartskog landskapsvernområde, og på en dag som i går var det en særegen, stille og fin vinterstemning her.

 

 

På Svartskog-platået passerte jeg Oppegård kirke, før det gikk nedover bakke i retning Oslofjorden. Jeg la inn et stopp på Svartskog kolonial – det må man bare når man først er på vei forbi. Her kjøpte jeg litt drikke og «verdens beste» kanelbolle, som jeg tok med meg for å ha litt energipåfyll før jeg skulle sykle tilbake, med alle motbakkene som da ville møte meg.

 

Rett etter kolonialen svingte jeg til venstre inn på Svartskogveien, og etter et lite stykke fulgte jeg Linnekastveien sydover. Etterhvert var jeg helt nede ved sjøen, og ved hjelp av Google Maps på mobilen siktet jeg meg inn på stedet der Trolldalsbekken krysser veien. Da visste jeg at jeg var innenfor grensene for reservatet. Her satte jeg fra meg sykkelen og ruslet et par hundre meter oppover Trolldalen. Et fascinerende sted, dette. Jeg lar i så måte bildene nedenfor tale for seg. Jeg gikk ikke langt oppover langs Trolldalsbekken i går, men jeg kommer garantert tilbake for en lenger tur når dagene blir lengre enn de er akkurat nå. Til hvilken årstid det blir, vet jeg ikke – men her ser jeg for meg at man kan få en fin naturopplevelse til alle årets tider.

 

Etter den lille vandringen i reservatet, la jeg inn en kort rast i sjøkanten – da gikk blant annet kanelbollen fra kolonialen med. Så fulgte en ny fin økt på sykkelen, denne gangen via nordsiden av Gjersjøen og Kolbotn – med innlagt stopp på Kolbotn torg for en liten lørdagshandel. Kurv bak på sykkelen er genialt i så måte 🙂

 

Helt i slutt; litt mer om vintersyklingens gleder. Det er tre ting som er viktige, har jeg funnet ut, for at vi skal kunne snakke om nettopp «gleder»: dekk, bekledning og synlighet.

Piggdekk er en selvfølge. Mine dekk er grovmønstrede, men har pigger bare langs ytterkantene og er nok ikke de beste på rent holkeføre. I går gikk jeg derfor litt langs Linnekastveien, hvor det stedvis var skikkelig glatt, mens dekkene fint gjorde jobben sin der det var mer eller mindre snødekke. Vurderer større pigg-tetthet neste gang jeg skal investere i piggdekk.

Kulda kan være en utfordring når minusgradene setter inn og man i tillegg får den luftmotstanden syklingen gir. Som alltid vinterstid er ull gull. I går kjørte jeg to lag på hele kroppen – tynne og tykke ullsokker, dobbelt sett ullongs, to ulltrøyer av litt ulik tykkelse. Langbeint sykkelovertrekksbukse og lett dunjakke. Fleecelue under hjelmen, ullbuff, ekstra tykke sykkelhansker på hendene, sogar med tynne løpevanter inni. Jeg har ikke klikkpedaler på den sykkelen jeg brukte i går, så sykkelsko med overtrekk var ikke noe alternativ. Men vanlige vintersko med pelsfór holdt lenge. Det eneste stedet jeg frøys litt var på fingrene. Men det var tidlig på turen og opphørte etter motbakkesyklingen opp mot Svartskog-platået.

Sist, men ikke minst – det med synligheten. Da jeg kom hjem i går var det i ferd med å bli helt mørkt, og jeg syklet mesteparten av veien hjem med lyktene på, både foran og bak. I tillegg sykler jeg alltid med refleksvest vinterstid. På en dag som i går, med grått overskyet vær, tenker jeg at refleksvest har en funksjon også på dagtid. Greit å bli sett før bilene er altfor tett på.

Med disse tingene på plass er vintersykling ren pur glede, og kan anbefales på det varmeste – eller kaldeste i denne sammenhengen kanskje… 🙂

Alle bildene er tatt med Huawei P20 Pro. De er ikke tatt i svart/hvitt – det var bare verden som var litt svart-hvit i går 🙂

 

Varmekollaps

Jeg må innrømme at jeg var en smule betenkt da jeg rett før klokka to i dag sto på torvet i Sarpsborg, sammen med 488 andre løpere. På slaget to skulle vi legge ut på det 16 kilometer lange Glommaløpet, fra Sarpsborg torv til Gamlebyen i Fredrikstad. Jeg har løpt dette løpet en gang før, for fire år siden, og den gang gikk det rimelig greit å gjennomføre. Det var altså ikke de 16 kilometerne som gjorde meg betenkt. Det var varmen. Jeg vet ikke akkurat hvor mange grader det var på tidspunktet for start, men veldig langt unna 30-tallet var det ikke. Sola stekte og jeg kjente svetteperlene sildre nedover ryggen – selv om jeg altså sto helt rolig. Speaker hadde da også vært påpasselig med å annonsere at dette vil bli «det i særklasse varmeste Glommaløpet noensinne».

Så gikk starten, og vi var i gang. Sentrumsgata vi løp ut i rett etter start, lå i skygge – men allerede etter første sving i retning Kulåsparken fikk vi kjenne på solas for anledningen litt for varme stråler. Likevel, de første par kilometerne gikk ganske greit. Beina kjentes fine og jeg så for meg at det ville bli mer skygge langs løpstraséen etterhvert. For det var ingen tvil om at det tok på å løpe midt i solsteiken. Allerede etter to-tre kilometer så jeg av pulsklokka at pulsen var mistenkelig høy, tempoet tatt i betraktning. Jeg sakket litt på farten for å prøve å få pulsen noe ned, med tanke på at det fortsatt var mange kilometer igjen til mål. Litt artig forresten, at det sto en dame i veikanten idet vi passerte to kilometer og ropte: «Heia, kom igjen! Det er ikke langt igjen. Hurra, hurra!» 🙂

Etter fire-fem kilometer med først asfalt og så grus, var vi igjen ute på asfalt – nå på gang/sykkelvei langs en ganske trafikkert vei. Denne skulle vi følge til vi nærmet oss åtte kilometers merket. Fra min forrige deltakelse i Glommaløpet husket jeg denne strekningen som den minst spennende delen av traséen. I dag var den ikke bare minst spennende, den var også ulidelig varm. Det fantes ikke skygge, og det å løpe på svart asfalt fikk det til å virke enda varmere. Det var som om det strålte varme både ovenfra og nedenfra. Jeg har aldri vært så glad for motvind i mitt liv, som jeg var for den svake trekken vi hadde mot oss på deler av denne strekningen. Jeg gledet meg også enormt til vi skulle ta av fra gang-/sykkelveien og inn på Glommastien. Det var bare vissheten om at det kom til å skje som fikk meg til å holde et slags løpetempo. For jeg begynte å bli sliten, det var akkurat som om kroppen visnet litt bort i heten.

Omsider kom vi til stedet der vi skulle løpe over på Glommastien. Problemet var bare at skyggen glimret med sitt fravær også her. Dels var det åpent på en eller begge sider av stien, slik at solstrålene slapp til i fult monn, og dels var retningen på stien slik at sola uansett sto midt over, uten særlig med skyggekast fra trærne langs sidene. Ved åtte kilometer måtte jeg gi tapt for trangen til å gå. Kroppen kokte, og beina var blytunge. Jeg var redd blodsukkeret var i ferd med å bli for lavt, men når jeg så meg rundt så jeg at svært mange gjorde som jeg, vekselsvis gikk og løp. «Vel,» tenkte jeg «de kan jo ikke ha diabetes, hele gjengen.» Det var nok varmen som mer eller mindre knekte oss, alle sammen.

Med jevnlig inntak av druesukker, og saft på alle drikkestasjoner, greide jeg i dag uansett å hindre for stort blodsukkerfall. Det som imidlertid var det store sjakk-trekket i dag, var å løpe med løpesekk på ryggen, med drikkepose fylt med vann. Det å kunne drikke akkurat når det passet meg gjorde utrolig godt i varmen.

De neste to kilometerne, fra åtte til ti, gikk jeg mer enn jeg løp. Etter passering ti kilometer ble det endelig mer skygge langs stien, og det holdt seg stort sett slik til det var igjen et par kilometer og vi igjen kom ut i mer åpent lende. Skyggen og de jevnlige «dusjene» gjorde at jeg greide å holde kroppen stort sett løpende de siste seks kilometerne inn til mål. Dusjene – det vil si spyling med hageslanger, var det dels arrangøren (med sine rosa t-skjorter) og dels private huseiere som sto for. Stor takk til dem! Akkurat i dag må dette ha vært den sikreste måten å få glade tilrop, smil og takksigelser på; å stille seg opp med hageslange langs Glommastien under Glommaløpet. At jeg etterhvert ble kliss våt, gjorde ingen verdens ting. Det å få kjølt ned kroppen et lite hakk på denne måten, var sannsynligvis noe av det mest helsebringende vi løpere kunne bli utsatt for i dag.

Jeg måtte virkelig anstrenge meg for å tenke positivt i dag, særlig da løpet var cirka halvløpt. Men så kom jeg til den erkjennelsen at i dag betyr sluttiden ingenting, i dag er det å fullføre en seier. Og jeg fullførte! Det var i seg selv en enorm tilfredsstillelse. Så er jeg faktisk også fornøyd med at jeg under disse forholdene «bare» brukte 15 minutter mer enn for fire år siden – og superfornøyd med at jeg ble nr. 2 (av 5) i klasse K50-59 🙂

Var det egentlig særlig sunt, dette? Sannsynligvis ikke. Var det moro, dette? Ja, det var det! Tross alt. Og jeg ble en erfaring rikere, idet jeg virkelig fikk kjenne på hva det å løpe såpass langt i sterk varme gjør med kroppen. Normalt ville jeg ikke hatt problemer med å løpe sammenhengende 16 kilometer. Nå vet jeg at med den formen jeg har nå, holder det med halvparten når termometeret viser +29 (som det gjorde etter målgang).

Jeg løper gjerne Glommaløpet igjen, for traséen totalt sett er kjempefin og stemningen rundt løpet særdeles hyggelig. Men jeg kommer til å forsikre meg om at det ikke er hetebølge på gang neste gang jeg melder meg på. Litt lett regn derimot, det må det gjerne bli … 🙂

 

 

Bilder tatt med mobil etter målgang.

 

 

 

Å løpe gleden inn i livet

The moment the legs begin to move, the thoughts begin to flow. (Running Wisdom)

Allerede når løpesekken er ferdig pakket og står klar i gangen sammen med løpeskoene, begynner godfølelsen å sige på. Som alltid før en langtur er den blandet med en følelse av spenning. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er jo ikke noe løp jeg skal delta i, jeg skal bare på en vanlig treningstur. Men det er akkurat som om kroppen skjerper sansene før en slik litt lengre tur, som om den sitrende spenningen får den til å våkne litt ekstra.

Det høres kanskje litt voldsomt ut med «løpesekk». Men jeg har altså kjøpt meg denne lille blå sekken beregnet på løpeturer. I den er det plass til drikkepose og det jeg trenger av sportsbarer, kjeks og druesukker – og apparat for måling av blodsukker. På den måten er jeg godt forberedt hvis blodsukkeret faller for mye underveis, noe det lett gjør under lengre treningsøkter. I dag har jeg i det minste husket å sette litt mindre insulin enn det som er vanlig morgendose. Det vil si at dagens løpetur er planlagt omtrent fra det øyeblikket jeg våknet.

Jeg er glad for at jeg fikk diabetes (type 2 m/lav insulinproduksjon) på tross av at jeg alltid har vært aktiv, og ikke på grunn av at jeg har vært inaktiv. Dermed slapp jeg å legge om livsstilen, utover en viss justering av kostholdet – fra relativt sunt til sunt. Og jeg fikk enda en grunn til å holde aktivitetsnivået oppe. Ikke at jeg trengte akkurat det, men… Jeg er såpass avhengig av å løpe at tanken på å slutte med det aldri har slått meg.

For løpingen er noe langt mer enn bare trening. Den er en del av selve fundamentet for velvære, psykisk såvel som fysisk. Selv i en periode av livet da tilværelsen artet seg som et ugjennomtrengelig mørke, vurderte jeg aldri å slutte å løpe. Tvert imot erfarte jeg at jevnlige løpeturer kunne være til god hjelp for å komme seg «opp av kjelleren». Det fungerte ikke som noen «quick fix» som fjernet problemer, men hver løpetur ga en kjærkommen form for egenterapi. Negative tanker som hadde «satt seg fast» og gikk i en slags kontinuerlig loop, begynte å flyte av gårde på et vis mens jeg løp – og det ble dermed rom for andre, mer konstruktive tanker. Etter løpeturen havnet jeg ofte tilbake i «loopen», men det gjaldt å ikke gi seg. Bare det å få den pausen fra tankespinnet som løpeturene ga, var et gode i seg selv. Og gradvis hang effekten av «løpeterapien» igjen, lenger og lenger etter at løpeturen var avsluttet.

I dag er ikke tilværelsen mørk, og løpeturen jeg har lagt ut på er et rent overskuddsfenomen. Kroppen spiller på lag, og etter 4-5 kilometer merker jeg at jeg «finner flyten». Musklene er varmet godt opp og rytmen jeg løper i, er uanstrengt og behagelig. Jeg nyter følelsen av å kunne løpe i det uendelige, selv om jeg vet at den følelsen ikke vil vare turen ut. Men de neste 8-10 kilometerne kan jeg kanskje greie å kjenne på den. Jeg kommer på at jeg har glemt å ta med meg blodsukkerapparatet, men tar ikke det så tungt. Nå vet jeg av erfaring at jeg må ta en pause etter cirka en times løping for å få i meg karbohydrater, og at jeg kanskje må gjenta det en gang til før jeg kommer hjem. Verre er det ikke.

Akkurat i dag er været en stor bonus ved løpeturen. Det er 10. mai, Kristi Himmelfartsdag – og temperaturen tilsier sommer heller enn vår. Himmelen er knall blå og skyfri, hvitveisen blomstrer og løvet er omsider på god vei ut av vinterdvalen. Det må sies; naturopplevelsen jeg får når jeg løper er like viktig som treningseffekten. Uten denne dimensjonen ville løpeturene ikke vært på langt nær de samme. Da kunne jeg like gjerne løpt på tredemølle, og det synes jeg ærlig talt ikke er særlig stas.

Jeg løper en runde på nesten 19 kilometer i dag, 6-7 kilometer på grusvei og resten på asfalt. Neste tur får bli på sti. Det liker jeg aller best, men det er greit å veksle på litt. Etter at jeg kommer hjem, nytes resten av «sommerdagen» på terrassen. Selv om det skyer litt til utpå ettermiddagen, er det fortsatt godt og varmt. Jeg tar etterhvert en tur ned til bekken som renner like nedenfor der jeg bor – med kamera. Lenger behøver jeg ikke å gå før de vårlige fotomotivene står i kø. Sånn sett blir dette en dag med mye glede – løpeglede under formiddagsturen og fotoglede i restitusjonstiden etterpå.

Så kommer regnet. Jeg trekker inn og kaster et blikk ut i gangen. Der står løpeskoene, klare for neste tur 🙂

 

 

På denne dagen …

29. april 2018 – en litt vemodig dag. For nøyaktig 30 år siden sto denne dagen i gledens tegn, det var da jeg giftet meg. Nå har jeg ikke lenger noen bryllupsdag å feire. Men sånn er livet – det deler ut både gleder og sorger, og iblant noen ganske store snublesteiner.

Samlivsbrudd kalles «sorgen det ikke sendes blomster til». Det er for såvidt riktig – jeg fikk heller ikke blomster da fundamentet i livet brått ble revet bort for tre år siden. Men jeg fikk enormt mye støtte, fra familie og venner – og fra mennesker jeg møtte som har opplevd det samme som jeg gikk igjennom. Støtten var uvurderlig, og utgjorde en av «pilarene» som gjorde det verdt å komme seg videre i livet.  I tillegg har tre andre pilarer vært viktige; skrivingen, treningen og naturopplevelsene. Ikke minst det siste; det vakre i naturen er medisin mot det vonde – og den virker. Her eksemplifisert med blåveis på Jomfruland, sjøsprøyt på Raet og gåsunger på Færder forrige helg. (Stedsnavnene henviser til de tre respektive nasjonalparkene.)

 

 

I dag skal jeg ut i fine omgivelser, jeg skal sykle noen mil, jeg skal være sammen med familie, og jeg skriver allerede. Det skal bli en bra dag, dette også …

 

Den fineste Smultringen

En uke til julaften, og en søndag som fort kunne latt seg spise opp av juleforberedelser og TV-sport. Det er da det gjelder å skape seg en luke – en «utendørsluke». I dag kom luka i siste liten, med tanke på dagslyset. Men kanskje nettopp derfor, ble turen så fin.

Fra Greverud hvor jeg bor er det 2-3 km å gå ned til Gjersjøen, og det var dit jeg gikk i dag – ikke minst fordi det var et turmål jeg kunne nå før mørket falt på. Etter noen hundre meter på asfalt var jeg inne i skogen. Det var ikke mange menneskene jeg traff der ute i dag, bare et par stykker som gikk tur med hundene sine. Igjen fikk jeg en stille vinterskog-opplevelse. Men jeg skulle gjerne ha delt den med flere…

 

Selv er jeg fullstendig avhengig av disse turene i skog og mark – enten jeg går, slik jeg gjorde i dag, eller løper, går på ski eller sykler. Naturen er som et Kinderegg – som raust byr på Naturopplevelse, Fysisk fostring og Mentalhygiene. Er jeg for lenge uten, kommer abstinensene…

Langs østsiden av Gjersjøen finnes det et par steder med navn som er som skapt for den tiden vi nå går inn i. Man kan velge å gå ned til Julekvelden, eller til Smultringen. I dag falt valget på sistnevnte, for akkurat der har jeg ikke vært før. Og hvilken fin tur det var! Det gjaldt ikke minst den siste biten ned til sjøen – med smal sti, steinblokker og litt «rufsete» skog (se det lille bildet i midten ovenfor).

Da jeg kom ned til Smultringen og Gjersjøen, skjedde det som ofte skjer når man er på tur – plutselig dukker det opp et vakkert skue, enda finere enn man er forberedt på. Foran meg var sjøen islagt, men et par hundre meter lenger nord var den isfri, og her lå frostrøyken som et slør over vannspeilet. Fascinerende og vakkert. Så var det bare å snu seg mot syd og nyte et annerledes, men minst like vakkert syn; isen i nyanser av hvitt og grått, i kontrast til himmelens forsiktige anstrøk av solnedgangens gyldne farger.

 

Er det rart man blir avhengig?

Desemberlys

Østmarka, en søndag i begynnelsen av desember. Himmelen er blå, uten en sky. Men her i granskogen er det skyggefullt. Sola står lavt, selv midt på formiddagen, og solstrålene slipper i liten grad inn til stien jeg følger. Men plutselig får jeg øye på noen punktvise lysglimt langs en bekk. Et parti med mer glissen skog – mer skal det ikke til før solens stråler ser sitt snitt …

Blikket mitt fanges først av lyset, så av de vakre isformasjonene i miniatyr. Små kunstverk som frosten har dekorert bekkeløpet med. Den neste bekken jeg kommer til, er større. I denne bekken dannes dekoren av steiner med «snøhatter» på toppen og en blank krans av is rundt hver av dem.

 

Dette er utløpsbekken til Svartoren, et smalt langstrakt vann som strekker seg nord-syd et stykke vest for skogsbilveien mellom Skjellbreia og Bysetermosen. Nær nordenden av vannet er det en rasteplass, og etter å ha feid unna litt snø slår jeg meg ned på en av benkene som er satt opp der. Det er skygge der jeg sitter, men jeg har utsyn mot den grankledde skråningen på østsiden av vannet, som akkurat nå er flombelyst av desembersola.

Svartoren på sin side fremstår alt annet enn svart. Dels er den dekket av snøhvit is, mens partiet med åpent vann byr på et gyldent gjenskinn av den opplyste østskråningen. Som et mørkt lerrett hvor penselen har fått leke seg med et motiv av glødende søyler. Det er på en måte noe eksotisk, og eksklusivt, over det. Jeg kjenner på følelsen av å være på rett sted til rett tid.

 

Det er i det hele tatt en egen stemning i skogen denne dagen. Vinteren er i ferd med å feste grepet, det er kaldt og det er stille. Et par ganger hører jeg svak kvitring fra trekronene over meg, uten at jeg får øye på fuglene som gir fra seg lydene. Utover det er det knapt en lyd å høre.

Det er mye stemning i stillhet. Det er mye stemning i snø. Og det er særdeles mye stemning i desemberlys.