Den fineste Smultringen

En uke til julaften, og en søndag som fort kunne latt seg spise opp av juleforberedelser og TV-sport. Det er da det gjelder å skape seg en luke – en «utendørsluke». I dag kom luka i siste liten, med tanke på dagslyset. Men kanskje nettopp derfor, ble turen så fin.

Fra Greverud hvor jeg bor er det 2-3 km å gå ned til Gjersjøen, og det var dit jeg gikk i dag – ikke minst fordi det var et turmål jeg kunne nå før mørket falt på. Etter noen hundre meter på asfalt var jeg inne i skogen. Det var ikke mange menneskene jeg traff der ute i dag, bare et par stykker som gikk tur med hundene sine. Igjen fikk jeg en stille vinterskog-opplevelse. Men jeg skulle gjerne ha delt den med flere…

 

Selv er jeg fullstendig avhengig av disse turene i skog og mark – enten jeg går, slik jeg gjorde i dag, eller løper, går på ski eller sykler. Naturen er som et Kinderegg – som raust byr på Naturopplevelse, Fysisk fostring og Mentalhygiene. Er jeg for lenge uten, kommer abstinensene…

Langs østsiden av Gjersjøen finnes det et par steder med navn som er som skapt for den tiden vi nå går inn i. Man kan velge å gå ned til Julekvelden, eller til Smultringen. I dag falt valget på sistnevnte, for akkurat der har jeg ikke vært før. Og hvilken fin tur det var! Det gjaldt ikke minst den siste biten ned til sjøen – med smal sti, steinblokker og litt «rufsete» skog (se det lille bildet i midten ovenfor).

Da jeg kom ned til Smultringen og Gjersjøen, skjedde det som ofte skjer når man er på tur – plutselig dukker det opp et vakkert skue, enda finere enn man er forberedt på. Foran meg var sjøen islagt, men et par hundre meter lenger nord var den isfri, og her lå frostrøyken som et slør over vannspeilet. Fascinerende og vakkert. Så var det bare å snu seg mot syd og nyte et annerledes, men minst like vakkert syn; isen i nyanser av hvitt og grått, i kontrast til himmelens forsiktige anstrøk av solnedgangens gyldne farger.

 

Er det rart man blir avhengig?

Reklamer

Desemberlys

Østmarka, en søndag i begynnelsen av desember. Himmelen er blå, uten en sky. Men her i granskogen er det skyggefullt. Sola står lavt, selv midt på formiddagen, og solstrålene slipper i liten grad inn til stien jeg følger. Men plutselig får jeg øye på noen punktvise lysglimt langs en bekk. Et parti med mer glissen skog – mer skal det ikke til før solens stråler ser sitt snitt …

Blikket mitt fanges først av lyset, så av de vakre isformasjonene i miniatyr. Små kunstverk som frosten har dekorert bekkeløpet med. Den neste bekken jeg kommer til, er større. I denne bekken dannes dekoren av steiner med «snøhatter» på toppen og en blank krans av is rundt hver av dem.

 

Dette er utløpsbekken til Svartoren, et smalt langstrakt vann som strekker seg nord-syd et stykke vest for skogsbilveien mellom Skjellbreia og Bysetermosen. Nær nordenden av vannet er det en rasteplass, og etter å ha feid unna litt snø slår jeg meg ned på en av benkene som er satt opp der. Det er skygge der jeg sitter, men jeg har utsyn mot den grankledde skråningen på østsiden av vannet, som akkurat nå er flombelyst av desembersola.

Svartoren på sin side fremstår alt annet enn svart. Dels er den dekket av snøhvit is, mens partiet med åpent vann byr på et gyldent gjenskinn av den opplyste østskråningen. Som et mørkt lerrett hvor penselen har fått leke seg med et motiv av glødende søyler. Det er på en måte noe eksotisk, og eksklusivt, over det. Jeg kjenner på følelsen av å være på rett sted til rett tid.

 

Det er i det hele tatt en egen stemning i skogen denne dagen. Vinteren er i ferd med å feste grepet, det er kaldt og det er stille. Et par ganger hører jeg svak kvitring fra trekronene over meg, uten at jeg får øye på fuglene som gir fra seg lydene. Utover det er det knapt en lyd å høre.

Det er mye stemning i stillhet. Det er mye stemning i snø. Og det er særdeles mye stemning i desemberlys.