Det er noe eget med Gaupesteinmarka. Jeg er ikke der så ofte – bare noen ganske få ganger i året, men det er alltid med en egen forventing jeg beveger meg inn der. Slik er det også i dag.

Aller best liker jeg å spenne på meg skiene i skogkanten et par hundre meter hjemmefra og gå gjennom Hebekkskogen, for så å fortsette mot søndre del av Sørmarka og etterhvert inn i Gaupesteinmarka. Men på grunn av anleggsarbeid i forbindelse med Follobanen, lar det seg nå ikke gjøre å komme fra Hebekkskogen til Sørmarka på ski. Jeg kjører derfor et stykke, slik at jeg kan starte turen fra østsiden av Ski sentrum. Derfra er det seks-sju kilometer å gå til Gaupesteinmarka via Skeidarkollen – en strekning med stadig veksling mellom åpne jorder og skogpartier.

Jeg starter turen i overskyet vær med antydning til tåke …;

… som letter etterhvert som jeg beveger meg inn i Sørmarka;

Jeg har nettopp passert denne lille hytta da det slår meg at jeg må stoppe opp og forevige den. Hvilken fredelig skogsidyll;

Når jeg nærmer meg Gaupesteinmarka, har tåka takket for seg og blottlagt en tindrende blå og inntil videre skyfri himmel.

Så gjenstår bare en vei-kryssing, hvor skiene må tas av og på, før jeg for alvor kan gli inn i eventyret – den trolske og for meg så spesielle Gaupesteinmarka;

I deler av marka er det kjørt opp spor, i andre deler ikke – men hele veien har det gått noen foran meg, så jeg slipper å gå opp spor selv i nysnøen.

I møtet med gamle døende krokfuruer har snøen skapt sine egne kunstverk;

En stund er jeg usikker på om jeg allerede har kommet inn i Gaupesteinmarka naturreservat – selve «indrefiléten» i dette området – men så dukker det plutselig opp foran meg, skiltet som markerer grensen til reservatet;

Det er til tider litt strevsomt å gå her. Det har vært lite stabil kulde hittil i januar, og mange bekker og fuktige dråg har ennå ikke frosset til. Noen steder, der løypa krysser eller går langsmed slike dråg, har man ikke annet å gjøre enn å «tråkle seg fram» i rolig tempo. Uansett; så kupert og til dels ulendt som det er her i Gaupesteinmarka, ligger det bedre til rette for å gå rolig av sted og nyte omgivelsene, enn å suse av gårde i høyt tempo.

Og på en dag som dette, er det bare vakkert, vakkert, vakkert;

På vei ut av marka foreviger jeg nok et byggverk, denne gang en gammel koie som har stått til nedfalls i årevis, og som jeg, hver gang jeg passerer her, undrer meg over at fortsatt står;

Jeg kommer ut av Gaupesteinmarka lenger syd og vest enn der jeg gikk inn i den, og herfra går løypa over jorder og myrpartier i retning Ski. Nå er det ikke lenger blå himmel som gjelder. Her er det igjen tåka som rår – så til de grader at det er fint lite jeg er i stand til å se rundt meg. Men det hindrer meg ikke fra fortsatt å bruke fotoapparatet. Det er noe eget med tåkebilder – også.

Av alle skiturer jeg går, har denne runden en spesiell plass i mitt hjerte. Sånn er det bare. Det var godt å kunne gå den igjen – tre år siden jeg sist hadde mulighet til det. De to foregående vintrene ble det kun turer i Gaupesteinmarka uten ski – grunnet manglende eller for lite snø.

Beretninger om tidligere turer i Gaupesteinmarka kan du finne her og her.