2019 løpt i gang!

Posted on 1. januar 2019 by Kjersti

Når man 1. nyttårsdag befinner seg et sted der skiføret glimrer med sitt fravær, finnes det ingen bedre måte å starte det nye året på enn med en lang løpetur. Slik er det i alle fall når løping er en av de store lidenskapene i livet (i tillegg til blant annet skigåing).

I likhet med gårsdagens nyttårsfeiring ble dagens løpetur lagt til Askim. Løpeturer i Askim innbefatter for meg ofte deler av, eller hele, Solbergfosslinna. Langs denne traseen gikk det i sin tid såkalte «skinnebusser» mellom Askim og Solbergfoss. Banen, som ble åpnet i 1917 i forbindelse med utbyggingen av kraftstasjonen på Solbergfoss, ble nedlagt i 1965 (kilde: Norsk Jernbaneklubb). Skinnene ble fjernet, og i dag er linna en populær tursti. Vel, akkurat i dag var den kanskje ikke så populær, ettersom den fremsto ganske så glatt som følge av mildværet det siste døgnet. Men glatt underlag er ikke noe problem så lenge man har piggsko. Takket være piggene ble dagens løpetur en særdeles fin opplevelse, på en tursti som jeg hadde mer eller mindre for meg selv. På hele strekningen tur-retur Solbergfosslinna møtte jeg en mann med hund og spark, to menn på fatbikes og en løper – det var alt.

Været var veldig bra i dag, i alle fall i de par formiddagstimene jeg var ute. Et «luksusproblem» jeg har på dager som dette, er at det dukker opp fine fotomotiver til stadighet (jada, det er en lidenskap å ta bilder også). Jeg valgte å være litt streng mot meg selv og bestemte meg for ikke å ta bilder før jeg var fremme ved Solbergfoss. Så skulle jeg heller tillate meg noen fotostopp på vei tilbake. Og slik ble det.

Det fineste fotomotivet i dag, dukket opp et sted nær Solbergfoss der turstien krysser veien. Her er det en bratt skrent på vestsiden av veien, og jeg registrere da jeg løp innover at det var mange store istapper langs fjellsiden her. Men det var på vei tilbake at jeg virkelig fikk øynene opp for dem, for da sto sola slik at isen «badet» i et fint mykt lys. Da måtte det bare bli en liten fotopause;

Med dette var året 2019 løpt i gang. Totalt 17,3 kilometer – godt for både kropp og sjel. Det er så deilig å kjenne på denne følelsen av å være frisk og i form som løpingen gir. Og det er så godt å få det mentale påfyllet som naturopplevelsene underveis bidrar til. Måtte det bli mange slike turer i året som kommer!

GODT NYTT ÅR!

Med sykkel til Trolldalen på vinterføre

Posted on 16. desember 2018 by Kjersti

Fredag 14. desember 2018 ble Trolldalen i Oppegård vernet som naturreservat. Da jeg oppdaget dette fredag kveld, var det ikke lenger tvil om hva som skulle være målet for lørdagens planlagte sykkeltur. Det er tross alt ikke hver dag lille Oppegård (med «lille» snakker jeg om areal) får et nytt naturreservat.

Det er for øvrig først i år jeg har gått til det skritt å sette piggdekk på sykkelen, men jeg er allerede blitt ganske så «frelst» på vintersykling. Sykling er uansett den foretrukne transportformen når jeg skal noe sted (innen rimelig avstand), og det er veldig greit å kunne ta seg fram på sykkel uavhengig av vær og føre.

Turen i går ble en veldig fin opplevelse. Jeg syklet fra Greverud via sydenden av Gjersjøen, langs Gamle Mossevei og opp bakkene langs Roald Amundsens vei til Svartskog. Været var skyet, temperaturen rundt fem minusgrader og det var vindstille. Å komme opp på Svartskog-platået er en opplevelse i seg selv. Her kommer man inn i Svartskog landskapsvernområde, og på en dag som i går var det en særegen, stille og fin vinterstemning her.

På Svartskog-platået passerte jeg Oppegård kirke, før det gikk nedover bakke i retning Oslofjorden. Jeg la inn et stopp på Svartskog kolonial – det må man bare når man først er på vei forbi. Her kjøpte jeg litt drikke og «verdens beste» kanelbolle, som jeg tok med meg for å ha litt energipåfyll før jeg skulle sykle tilbake, med alle motbakkene som da ville møte meg.

cof

cof

oznor

Rett etter kolonialen svingte jeg til venstre inn på Svartskogveien, og etter et lite stykke fulgte jeg Linnekastveien sydover. Etterhvert var jeg helt nede ved sjøen, og ved hjelp av Google Maps på mobilen siktet jeg meg inn på stedet der Trolldalsbekken krysser veien. Da visste jeg at jeg var innenfor grensene for reservatet. Her satte jeg fra meg sykkelen og ruslet et par hundre meter oppover Trolldalen. Et fascinerende sted, dette. Jeg lar i så måte bildene nedenfor tale for seg. Jeg gikk ikke langt oppover langs Trolldalsbekken i går, men jeg kommer garantert tilbake for en lenger tur når dagene blir lengre enn de er akkurat nå. Til hvilken årstid det blir, vet jeg ikke – men her ser jeg for meg at man kan få en fin naturopplevelse til alle årets tider.

ozedf

oznor

ozedf

oznor

Etter den lille vandringen i reservatet, la jeg inn en kort rast i sjøkanten – da gikk blant annet kanelbollen fra kolonialen med. Så fulgte en ny fin økt på sykkelen, denne gangen via nordsiden av Gjersjøen og Kolbotn – med innlagt stopp på Kolbotn torg for en liten lørdagshandel. Kurv bak på sykkelen er genialt i så måte 🙂

cof

oznor

Helt i slutt; litt mer om vintersyklingens gleder. Det er tre ting som er viktige, har jeg funnet ut, for at vi skal kunne snakke om nettopp «gleder»: dekk, bekledning og synlighet.

Piggdekk er en selvfølge. Mine dekk er grovmønstrede, men har pigger bare langs ytterkantene og er nok ikke de beste på rent holkeføre. I går gikk jeg derfor litt langs Linnekastveien, hvor det stedvis var skikkelig glatt, mens dekkene fint gjorde jobben sin der det var mer eller mindre snødekke. Vurderer større pigg-tetthet neste gang jeg skal investere i piggdekk.

Kulda kan være en utfordring når minusgradene setter inn og man i tillegg får den luftmotstanden syklingen gir. Som alltid vinterstid er ull gull. I går kjørte jeg to lag på hele kroppen – tynne og tykke ullsokker, dobbelt sett ullongs, to ulltrøyer av litt ulik tykkelse. Langbeint sykkelovertrekksbukse og lett dunjakke. Fleecelue under hjelmen, ullbuff, ekstra tykke sykkelhansker på hendene, sogar med tynne løpevanter inni. Jeg har ikke klikkpedaler på den sykkelen jeg brukte i går, så sykkelsko med overtrekk var ikke noe alternativ. Men vanlige vintersko med pelsfór holdt lenge. Det eneste stedet jeg frøys litt var på fingrene. Men det var tidlig på turen og opphørte etter motbakkesyklingen opp mot Svartskog-platået.

Sist, men ikke minst – det med synligheten. Da jeg kom hjem i går var det i ferd med å bli helt mørkt, og jeg syklet mesteparten av veien hjem med lyktene på, både foran og bak. I tillegg sykler jeg alltid med refleksvest vinterstid. På en dag som i går, med grått overskyet vær, tenker jeg at refleksvest har en funksjon også på dagtid. Greit å bli sett før bilene er altfor tett på.

Med disse tingene på plass er vintersykling ren pur glede, og kan anbefales på det varmeste – eller kaldeste i denne sammenhengen kanskje… 🙂

Alle bildene er tatt med Huawei P20 Pro. De er ikke tatt i svart/hvitt – det var bare verden som var litt svart-hvit i går 🙂

Der ute – januar 2017

Posted on 22. januar 2017 by Kjersti

Januar 2017 – så langt en særdeles snøfattig måned her sørøst. Men har man ikke skiføre, får man nyte dagene på annet vis. For eksempel rusle langs sjøen i Østfold, og kjenne på gleden over det vakre vinterlyset. Eller vandre til et toppunkt i Follo – med utsikt til blant annet Gaustatoppen og Norefjell.

***

Støtvig og omegn, Larkollen i Rygge, 7. januar 2017:

***

Fra Krokhol via Paddetjern til Tømmeråsen, Ski kommunes høyeste punkt 313 moh, 15. januar 2017:

***

Alle hjerters dag…

Posted on 14. februar 2016 by Kjersti

En strålende vakker søndag, for anledningen både morsdag og valentinsdag – alle hjerters dag… Når forholdene ikke ligger til rette for å feire den tosomme kjærligheten, finnes det heldigvis andre gleder å fylle en slik dag med. Selve livet er alene verdt å gledes over, det samme gjelder naturens uendelige tilfang på opplevelser. Denne søndagen nytes opplevelsene der ute til fulle, i sol og frisk vinterluft – på Ljanskollen og langs Hvervenbukta;

Langs sjøen er måkene hjertelig til stede;

Men også vemodet krever sin plass denne dagen – valentinsdagen. Vemodet, og minnene om det, som en gang var…

***

Så er handa di der

turkar tårene mine vekk

Ei eiga ro sildrar frå andedraga

ned i sårbare hjarterøter

Eg kviskrar dei finaste orda

(#nynov, Twitter 09.05.15)

***

Lysmagi i november

Posted on 23. november 2015 by Kjersti

November – av mange stemplet som en grå og trist måned. Selv greier jeg ikke helt å slutte meg til den karakteristikken. At det er mye mørke i november, er jeg enig i. Likevel opplever jeg november som en måned som kan varte opp med de mest fantastiske lysopplevelsene. Slik som i går, da jeg oppholdt meg en god stund ved Midtsjøvann i Ski (med nære omgivelser) før sola gikk ned – omgitt av det fineste lyset.

Sommerminner fra «det blide Sørland»

Posted on 22. november 2015 by Kjersti

Det finnes dager da planer må endres. Som for eksempel når det er sommer og jeg har lagt inn i feriekabalen et par dager på «det blide Sørland» – dager som skal tilbringes på en strand, med bølgeskvulp og varmende solstråler, en god bok og et og annet bad, en termos med kaffe og nyinnkjøpt bakverk fra byens beste baker. Men så var det de solstrålene, da… Joda, de viser seg, såvidt, idet jeg vandrer inn i Lillesand sentrum på formiddagen. Men så er det brått slutt. Tungt skydekke og etterhvert piskende regn skal kommet til å prege det meste av dagen. Ikke akkurat værforhold som innbyr til strand- og badeliv.

Mot kvelden letter det omsider, og etter et raskt nettsøk etter friluftsområder i Lillesand og omegn, setter jeg kursen mot nabokommunen Grimstad og Kalvehageneset friluftsområde. Klokka har passert åtte når jeg kommer dit, men det er juli måned og heldigvis lenge lyst. Lufta er frisk etter regnet, og første del av turen er preget av vind og tett skydekke. Men så sprekker det gradvis opp og blå himmel kommer til syne her og der. Etterhvert blir turen til en særdeles fin opplevelse av vakker kystnatur, hav, himmel og hegreflukt som jeg sent – eller aldri – vil glemme.

Neste dag er været vekslende. Nedbøren uteblir på formiddagen i alle fall, men det veksler mellom sol og skyer, og temperaturen er ikke av de aller høyeste til juli å være. Planen om strandliv blir atter en gang forkastet, og nettsøk etter et nytt egnet turområde starter. Valget faller etterhvert på Olashei naturreservat i Lillesand. Også dette blir en flott turopplevelse – vel verdt en plass i «livets minnebok». Å avslutte dagen med byvandring i Grimstad – se, det var heller ikke det dummeste man kunne gjøre.

Om det i det hele tatt blir noe strandliv under dette Sørlandsoppholdet? Joda, på vei nordover – og hjemover – legges det inn en avstikker til Grefstadvika i Grimstad – definitivt en perle av en badeplass. Endelig skinner sola fra skyfri himmel og utsiktene til noen fine timer på stranda før videre hjemreise, er så abolutt til stede. Helt til det begynner å blåse… Den er ikke akkurat varm, den vinden – og den står rett på, inn i vika. Og badetemperaturen? Ti grader under fjorårets på denne tiden, sies det. Dermed blir strandoppholdet relativt kort. Men før jeg drar, nyter jeg i det minste min medbragte lunsj, med vind i håret og lukten av salt sjø i neseborene. Iført vindjakke med glidelåsen trukket godt opp under haka.

En ting er i alle fall sikkert: Det ustabile været disse julidagene bidrar til at mine sommerminner fra «det blide Sørland» er mer varierte – og kanskje mer minnerike – enn de ellers ville vært. Tommel opp for norsk sommervær 🙂

Viddens stillhet er dog hjemmet – i Setesdal Vesthei

Posted on 11. november 2015 by Kjersti

«Midt i larmen er jeg fremmed, viddens stillhet er dog hjemmet.» – Jacob Breda Bull

Det er midt i juli. Jeg gjør det jeg har gjort «tusen ganger før». Jeg går i fjellet. Men noe er likevel nytt. For det første; jeg går et sted jeg aldri har gått før – i Setesdal Vesthei. For det andre; jeg går alene. Det siste har jeg riktignok gjort før, mange ganger – men aldri over flere dager. Dette er første gang jeg går fra hytte til hytte alene.

Det et er langt på ettermiddagen før jeg omsider får startet turen fra parkeringsplassen ved Berg i Valle. Jeg skal ikke gå så langt denne første dagen, kun et par timer inn til den ubetjente hytta Stavskar – gammel, liten, sjarmerende og for anledningen ganske så full, med til sammen åtte overnattingsgjester.

Dagen etter fortsetter turen innover fjellet mot Bossbu, i hjertet av Setesdal Vesthei. Det er mye snø i fjellet denne sommeren, og disse julidagene er kjølige, selv om sola skinner fra mer eller mindre skyfri himmel.

Det er ikke lange marsjen inn til Bossbu, så jeg ankommer ganske tidlig på dagen. Et småskadd bein setter på dette tidspunkt en stopper for de lange dagsturene, og dermed er de tre timene inn til Bossbu akkurat passe turlengde. Stedet er preget av byggevirksomhet. I tillegg til ny hovedhytte, oppført i fjor, bygges det nå ny sikringshytte. Arbeidslaget som forestår byggingen, disponerer hovedhytta i byggeperioden, men jeg og den andre hyttegjesten det døgnet, tilbys madrasser på gulvet i sikringshytta, som på dette tidspunkt er halvferdig og vel så det. Hyggelig sosialt samvær med arbeidslaget i hovedhytta på kvelden blir som bonus å regne i oppholdet.

På ettermiddagen rusler jeg en liten tur langs det langstrakte Botsvatn. På bildet nedenfor ses Bossbu (hovedhytta) oppe til venstre. Hytta er bygget med store vestvendte vinduer i oppholdsrommet, og byr dermed på en fantastisk panoramautsikt over vannet.

Neste morgen opprinner med isende vind og EN hel plussgrad (vi snakker om juli). Kulde eller ikke; nedenfor hytta ligger Botsvatn og fjellene i all sin prakt, badet i morgensol – et uforglemmelig, vakkert syn.

Etter lang frokost og avskjed med arbeidslaget, er det klart for retur til Stavskar. Det er jo bare så fint i dette området! Mens jeg går, gleder jeg meg stort over at jeg har lagt ut på denne turen, og ikke latt meg stoppe av at det ville bli en «alene-tur». Jeg synes det er helt greit å være alene mens jeg går, og når det kan kombineres med hyggelig selskap på hyttene på kveldstid, er turopplegget egentlig svært så bra.

Bare en gang underveis finner jeg grunn til å være litt betenkt over å gå alene. Det skjer når jeg skal krysse en elv mellom Bossbu og Stavskar, og jeg oppdager at snøbrua jeg gikk over på vei inn dagen før, har rast sammen. Å krysse elva langs den ordinære T-merkede ruta er heller ikke mulig, fordi store snøskavler ligger ut over elvebredden på begge sider. Jeg går et par hundre meter nedover langs elva og finner til slutt et sted som ser egnet ut for kryssing. Men bare nesten egnet, skal det vise seg. Når jeg begynner «overfarten», oppdager jeg fort at avstanden mellom steinene jeg trår på, er i overkant stor enkelte steder. Det går ikke bedre enn at jeg bommer på en stein – eller det vil si, jeg treffer den – men på en ganske ublid måte. Etter først å ha mistet balansen, «stuper» jeg framover og treffer steinen med kneet. Dermed må jeg snu, finne fram plaster og ta meg en liten tenkepause. Den ender med at jeg bestemmer meg for vading. Elva er stri, men ikke verre enn at vading er helt greit. Etter et raskt skobytte – fra fjellstøvler til fivefingers (!) går vadingen som en lek. Og ettersom jeg nå engang elsker disse rare «fingerskoene» blir jeg gående med dem enda en halvtimes tid, helt til beina er blitt så kalde av all snøflekk-kryssingen at jeg må bevilge dem en opptiningspause i sola.

Utpå dagen har jeg igjen Stavskar foran meg, og kan se fram til nok en overnatting med enkel, men helt kurrant hyttestandard – denne gang uten at hytta fylles nevneverdig opp. En dansk dame, hunden hennes og meg – flere blir vi ikke denne natten.

Dagen etter gjenstår bare «sjarmør-etappen», fra Stavskar til Berg. Det er nok en strålende dag, og jeg kan fornøyd konstatere at værmeldinga har slått til! Før jeg dro avgårde, seilte nemlig denne delen av landet opp som selve finværsområdet i Norge denne uka – i motsetning til det meste av landet forøvrig.

Du hadde rett, Jacob Breda Bull: … viddens stillhet er dog hjemmet. For egen del føler jeg meg så hjemme i Setesdal Vesthei etter bare få dagers opphold, at jeg med stor grad av sikkerhet kan si: Jeg kommer tilbake!

Å leve eller la seg leve – med et stopp på Alonissos

Posted on 16. oktober 2015 by Kjersti

Å leve livet er en fin ting. Helt til alt en dag snus på hodet og det er livet som lever meg. Plutselig føler jeg meg som en marionett uten kontroll, utsatt for hendelser som jeg ikke rår over. Det jeg før kunne tenke var et liv på skinner, om enn med en og annen dump i skinnegangen, har plutselig sporet fullstendig av. Så der står jeg da, forlatt og fullstendig i følelsenes vold. Følelser jeg knapt har kjent på tidligere, i alle fall aldri med den styrke de skyller over meg nå. Jeg vet det ikke da, men det skal vare en stund, dette følelsesrushet. Likeså det ustoppelige tankekjøret. I den grad livet lar seg skrangle opp på skinner igjen, er det på en ganske så heftig berg-og-dalbane. Og en feilkonstruert sådan. Den har jo flere daler enn den har berg. Dype daler. Og berg som knapt ruver høyt nok til å fange lyset.

Jeg kommer meg gjennom sommeren. Faktisk blir den ikke så aller verst, sommerferien. Jeg har planlagt den, fra dag til dag, fem uker til ende. Midt i fortvilelsen er det en overlevelsesmekanisme som har slått inn. Jeg vet hva som kan gjøre meg godt, at det selv midt i all smerten finnes en slags sjelebot. Naturopplevelser og fysisk aktivitet er viktige ingredienser i kuren. I tillegg sørger jeg for en passe blanding av alenetid og tid med familie og venner. Jeg oppsøker bevisst steder der jeg kan treffe nye mennesker. Jeg velger åpenheten, og blir belønnet med samtaler og gode råd fra mennesker jeg aldri har truffet tidligere, men som bærer på historier lik den jeg selv nå er blitt en del av.

Så er ferien over og jeg møter hverdagen igjen. Nedtur. Hva skal jeg se fram til nå? Men fortsatt er kalenderen ganske full – det er helgeturer med venner, grillkveld med løpegruppa, avtalte teaterkvelder, middager på byen med døtrene, halvmaraton i Oslo – for å nevne noe. Den ene lørdagkvelden jeg er hjemme alene i august/september, tar jeg bussen til Drøbak (fint med buss – en bussreise tar tid, jeg må til og med bytte buss – dermed tar det enda lenger tid, og tid er til for å slås ihjel). I Drøbak fotograferer jeg solnedgangen, den er vakker denne kvelden ved sjøen. Jeg legger ut bildene på Facebook, får «likes» og en følelse av at det er noen der, om enn bare i andre ender av Facebook-nettverket. Bedre enn ingenting.

Det drar seg lenger ut på høsten. En lørdagskveld uten program kan ikke lenger slås ihjel med solnedgang i Drøbak. Sola går jo ned før kvelden egentlig har begynt. Da kommer smellen. En lørdag. To lørdager. Den helvetes ensomheten!

Det er nå jeg skjønner at jeg skal passe meg. Og passe på meg. Det er nå jeg skjønner at jeg må ta kontroll over livet mitt. For selv om jeg ikke har valgt situasjonen jeg er kommet i, er jeg hverken fratatt evnen eller muligheten til å finne min vei videre. Å fylle tiden med noe hyggelig og fornuftig – eller for den del aldeles ufornuftig – er ene og alene mitt valg. Jeg begynner å fylle opp kalenderen igjen. Gjør avtale med en venninne, og med moren min (hun blir alltid lykkelig over helgebesøk). Jeg har til og med en København-helg i sikte litt fram i tid.

Samtidig ser jeg fram til den dagen jeg vil greie å gjenfinne roen om jeg er hjemme alene en fredags- eller lørdagskveld. Greie å konsentrere meg om å se et TV-program eller lese en god bok. Greie å se på alenetiden som verdifull, den også. Nå har jeg i det minste tatt fram den lenge forsømte bloggen igjen. Det er jo noe. Og det gjør som alltid godt å skrive.

Men kvelden begynte med at jeg åpnet IPhoto og så igjennom sommerbilder. Å dvele ved gode minner er ikke det verste man gjør. Blant de virkelig gode minnene fra sommeren 2015 er den ene juli-uka på Alonissos – en sann perle av en gresk øy. Grønn, frodig og vakker. I kveld er det minnene herfra jeg skal ta med meg inn i natten.

Gamlebyen, Alonissos;

Tidlig morgenstund på hotellstranden, med utsyn mot «De to brødre»;

Når snorkletur ender opp som delfinsafari – her i farvannet mellom Skopelos og Alonissos;

Leftos Yialos – en av mange vakre strender;

Mine flotte døtre ved havnen i fiskerlandsbyen Steni Vala;

Idylliske Patitiri;

«De to brødre» – som jeg aldri så meg mett på – her like før sola går ned;

Å dyrke det vakre – det er en av mange ting som gir mening i livet. Når man ikke får gjort det utendørs, for eksempel fordi mørke høstkvelder er nettopp det – mørke, da er det godt å kunne ty til de fotografiske minnene. Med ytterligere to Hellas-bilder sier jeg god natt.

Gamlebyen:

Hawaii-rose, Steni Vala;

Naturlige relasjoner

Posted on 31. mai 2015 by Kjersti

Det finnes undersøkelser som viser at friluftsliv og nærkontakt med natur er bra for psykisk helse, og selv har jeg hatt en intuitiv oppfatning av at slik må det være. Men hvor bra det er, oppdager man kanskje ikke før psyken «får seg en knekk» – slik den for eksempel kan få når man opplever personlige kriser eller tøffe tak i livet. I slike situasjoner tenker i alle fall jeg at det er to grunnleggende behov det er viktig å ivareta; behovet for fysisk aktivitet og behovet for å være ute i naturen. De to tingene lar seg jo også lett kombinere. Det å tvinge seg selv, om nødvendig, til innsats for å imøtekomme disse behovene, er ren selvhjelp – eller egenterapi, om man vil. For det hjelper – om ikke annet der og da. Små øyeblikk av glede som fortrenger vonde følelser, kaotiske tanker som faller litt mer på plass, en smule framtidshåp som vekkes til live.

For meg var 2. pinsedag i år en dag preget av «tøffe tak», en dag da lykken i utgangspunktet lå godt begravet under flere lag med sorg, smerte og savn. Derfor var det denne dagen viktig å komme seg ut – slik det også var dagen før og dagen før der igjen. Samtidig er det på en slik dag ikke så farlig om en går seg litt bort og ikke havner der man egentlig hadde tenkt å havne, men i stedet slår inn på de stiene som dukker opp, uten helt å vite hvor de fører hen. Nettopp slik ble min 2. pinsedag formiddag på Svartskog i Oppegård. Formålet med turen – å suge til seg det skogen, kulturlandskapet og kysten har å by på, med dertil hørende terapeutisk effekt – ble uansett oppfyllt.

Jeg startet fra Svartskog kirke med den enestående staselige eika;

Videre fulgte jeg Sjødalveien, gjennom gården Søndre Oppegård:

… hvor intens grisekos sto på programmet (det ligger altså en gris under trynene til de fire andre):

Kulturlandskap i Svartskog landskapsvernområde;

En bygning som har sett bedre dager;

Har man ikke senket skuldrene før, så hjelper omgivelser som dette;

Skogsvarde – og mitt lunsj-sted for dagen;

Utsikt til sjø – og endring i været;

Et glimt av båtliv;

Vanlig åkervikke (tror jeg);

Firblad, tenkte jeg – men ble litt forvirret over å telle fem blad i stedet for fire. Men så leser jeg i planteleksikon at firblad med fem blad er temmelig vanlig, så da så;

Fiolblå skogbunn;

Kjuke på kjuke;

Tilbake i kulturlandskapet;

Kattevask;

Jeg kan ikke huske å ha sett vakrere prydtrær enn disse (det var to av dem) på Søndre Oppegård;

Poppel, Søndre Oppegård;

Sluttord: Om andre relasjoner brister, vil relasjonen til naturen alltid være der.

Skogsterapi

Posted on 24. mai 2015 by Kjersti

eg søkjer til skogen

må ut dit

kor trea syg einsemda til seg

kor teppet av kvitveis

legg att ein flik av ljos i sjela

Teksten ovenfor er en av mange #nynov – det vil si nynorske Twitter-noveller – fra min hånd den siste tiden. Den lille teksten skal også få stå som dette blogginnleggets innhold – ledsaget av bilder fra gårsdagens morgentur i Østmarka – fra Bysetermosen til Vangen og Mosjøen – en vei inn og en annen vei tilbake.