Ett med fjellet

Påskeaftens morgen: Dagen opprinner med lett skydekke, men skyene er tidlig på vikende front og værmeldingen for dagen er god. Mannen min og jeg nyter seterlivet i Aumdalen på Tynset. Denne dagen er vi begge invitert med på en større fellestur til toppen av Tronfjell – dette mektige fjellet i Alvdal kommune, mot grensen til Tynset, med toppunktet ruvende 1665 moh.

IMG_1577

Turen opp på Tron fra Tynsetsiden innebærer en snau time på ski inn til foten av fjellet, deretter halvannen time gange og klatring (uten ski) før toppen nås. Jeg velger imidlertid å stå over Tronturen denne lørdagen. Etter flere måneder med «løperkne», som endelig er i bedring, tar jeg ikke sjansen på en såpass krevende tur. Opp skulle jeg nok kommet, men turen ned igjen i bratt steinur er jeg ikke særlig lysten på. En vanlig skitur i litt «snillere» terreng, det har jeg derimot ingen problemer med. Dermed blir det Grønfjell på meg i stedet. Flere timer tilbringer jeg der oppe denne dagen. Jeg bruker fjellskiene, så jeg ikke er avhengig av å følge løyper, men kan gå akkurat hvor jeg vil. Skiforholdene er strålende; under et lag med nysnø er det skare som bærer godt overalt. Og haren har satt sine spor;

IMG_1583

IMG_1597

Tronfjell kan også nytes på avstand;

IMG_1603

IMG_1604

Jeg går opp på Finstadhøa og videre til ei fiskebu der jeg legger inn en rast i sydveggen.

IMG_1608

IMG_1615

IMG_1616

Når jeg igjen reiser meg og retter blikket nordover, ser jeg rett mot Lauvåskletten. Der og da er det det som blir neste mål. Det er en tur i sakte tempo, dette. En slik tur der jeg glir jevnt og rolig av sted, først hit og så dit, uten mål og mening – og nettopp i det ligger det en mening. Jeg glir inn i et eget modus, inn i «flytsonen» – der jeg bare er. Her og nå – det er alt som gjelder. Slik går nå denne dagen.

IMG_1625

Lauvåskletten med utsikt over Tynset-bygda;

IMG_1646

Elgspiggen sett fra Lauvåskletten;

IMG_1652

Mannen min fikk en uforglemmelig tur opp på Tron denne dagen. Jeg fikk min tur – uforglemmelig den også.

Kontraster i mars

Jeg legger ut på sykkeltur en lørdag formiddag. Ennå er det over en uke igjen av måneden mars, men dette er allerede min fjerde sykkeltur denne våren. For det er vår, er det ikke? Riktignok er det akkurat denne lørdagen en kald trekk fra nord, som nekter å slippe til mer enn et par plussgrader. Men likevel, det er da vår.

Gjersjøen er i alle fall isfri, med unntak av et parti lengst i nord og et tilsvarende parti lengst i sør;

IMG_6163

Ved Hvervenbukta er vårstemningen til å ta og føle på; sol, blå himmel, flokker med ender på vannet, mennesker som nyter finværet;

IMG_6170

IMG_6174

Med unntak av noen få skyggefulle steder inne i skogen, er stier og gangveier frie for is;

IMG_6177

Men mars er lunefull. Allerede natt til søndag laver snøen ned, og den påfølgende uka skal vinter bli til vår – og vår bli til vinter enda en gang. Den siste lørdagen i mars, en uke etter sykkelturen til Hvervenbukta, går jeg en tur i Hebekkskogen og Nøstvedtmarka. En ganske så vinterlig skogstur, må jeg si;

IMG_1431

Snøfallet for et par dager siden bød på flere titalls centimeter med snø. Når ligger den der, ganske så kram og tung å gå i – i alle fall der det ikke har gått så mange før meg.

IMG_1439

Men jeg klager ikke, snarere tvert imot. Jo tyngre snøen er, jo mer fortoner turen seg som «trening», selv om jeg bare går. Og det passer riktig så bra, for en som for tiden er litt sulteforet på nettopp trening. Så jeg nyter både snøen og anledningen til å bli litt tungpustet i motbakkene. Dessuten viser værgudene seg også i dag fra sin beste side – helt til jeg nærmer meg slutten av turen. Da registrerer jeg at det er i ferd med å skye over i vest;

IMG_1465

Jeg vet det ikke da, men været jeg har i vente noen timer senere, er regn. Ikke før er kveldens, og årets, Earth Hour over, så øser det ned.

Mars 2015 – du har i alle fall bydd på variasjon, i rikt monn. Det skal du ha!

Fire damer i vinden

Fire damer har vært i svenske Kosterhavets nationalpark – på en grå og litt hustrig, men like fullt opplevelsesrik dag. Fire damer har også vært i Ytre Hvaler nasjonalpark, i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, i Femundsmarka nasjonalpark og i Gutulia nasjonalpark – og på alle disse turene er de blitt tilgodesett med sol og blå, stort sett skyfri, himmel. Når de samme fire damene reiser gjennom Hallingdalen (med tog, med buss for tog og så igjen med tog) den siste fredagen i februar, er himmelen atter tindrende blå og det snødekte landskapet fyrer opp under tur-lengslene der det ligger innbydende, badet i sol. Men de fire damene lar seg ikke lure. De har nemlig vært ute en vinterdag før. Og ikke nok med det – de har også sett værmeldingen. Frisk bris, liten kuling, sterk kuling. Og solsymbolene – de glimrer med sitt fravær på Yr’s værvarsel for Finse fredag, lørdag og søndag.

Allerede når de fire damene ankommer Finse har den blå himmelen takket for seg. Damene kaster ikke bort tiden, men legger ut på helgens første skitur så snart de har fått innstallert seg på hotellet, Finse 1222. Vel vitende om at været ligger an til å bli verre lørdag og søndag enn det er nå på fredagen, bestemmer de seg for å oppsøke nasjonalparken som er hovedmålet for turen, like godt først som sist. Hvilken nasjonalpark det er snakk om? Jo, det er Hallingskarvet nasjonalpark, hvis grense mot sydvest befinner seg i relativt kort avstand fra Finse stasjon og Finse 1222 – bare med Finse biotopvernområde beliggende imellom.

Når de første bakkene er forsert, legger damene inn et lite stopp og suger inn inntrykkene fra fjell-landskapet omkring. Sikten er rimelig god, og lyset og værforholdene skaper en egen stemning. Ikke minst bærer himmelen mot sydvest bud om at det er stille før stormen;

IMG_6075

Enn stille? Helt stille er det dog ikke. Det blåser ganske friskt, og værforholdene samt det faktum at mørket snart vil falle på, gjør at damene «avblåser»(!) planen om å gå inn til Klemsbu, nødbua som ligger inne i nasjonalparken, 1600 m.o.h. Men et stykke i retning Klemsbu går de i alle fall før de snur.

IMG_6080

IMG_6084

Selv om været er så som så og det etterhvert er sen ettermiddag, er det et ganske yrende liv i området rundt Finse stasjon. Blant annet er et stort følge med skigåere (bildet viser ikke alle) på vei over Finsevann i retning vestover.

IMG_6086

Lørdagen opprinner med mer vind og dårligere sikt enn dagen før. Men været er ikke verre enn at damene legger ut på ny skitur, denne gang sydover, inn i Skaupsjøen/Hardangerjøkulen landskapsvernområde.

IMG_6099

Nå blåser det såpass at det virkelig merkes der man går. Det er ikke mange kuldegradene denne lørdag formiddagen, men med sterk vind midt imot er den effektive temperaturen langt lavere enn antall grader tilsier. Det er med hensikt at damene har valgt å gå i den retningen som gir motvind på vei ut. Hvis det skulle blåse opp ytterligere, bør man i alle fall være sikker på å slippe motvind når man setter (eller i verste fall tvinges til å sette) kursen «hjemover».

Det blir med et par timers tur denne formiddagen. Det er fascinerende å oppleve vinterfjellet under slike forhold, men samtidig er det greit å begrense turlengden – og heller gå flere kortere turer i løpet av dagen, slik noen av damene benyttet anledningen til.

Om været er fascinerende denne dagen, skal det gi opphav til enda mer fascinasjon dagen etter. I løpet av natten blåser det ytterligere opp, og søndag formiddag er preget av svært kraftig vind og dårlig sikt. Utferdstrangen til disse damene er uansett stor, og et par av dem tar seg en liten skitur også denne dagen. Fotografen derimot, legger sin lille utflukt til stasjonsområdet og de nære omgivelser – uten ski på bena denne gangen.

IMG_6123

IMG_6124

IMG_6133

IMG_6140

Å innlede vårmåneden mars under slike forhold – det har absolutt sin sjarm. Det er godt å kjenne naturkreftene på kroppen iblant, i alle fall når det skjer i trygge omgivelser – i dette tilfellet et steinkast eller to fra et godt og varmt hotell!

IMG_6143

De siste timene før hjemreisen blir tilbragt på hotellet, med kaffe og Finseboller, bøker og strikketøy – og «snakketøy». Og selve hjemreisen – den foregår selvfølgelig med tog. Er man på Finse har man forsåvidt ikke noe valg, men hva gjør vel det. Det beste er da godt nok?

IMG_6119

NB! Det er ikke dette toget damene tar; da ville de ha havnet i Bergen (noe som er upraktisk når man bor på Østlandet). Dette er kun et «illustrasjonsfoto» tatt fra hotellvinduet lørdag ettermiddag 🙂

Og det må sies til slutt: Damene er strålende fornøyd med oppholdet, været til tross. I den norske fjellheimen må man ta været som det er og tilpasse seg forholdene som best det lar seg gjøre. Uansett er målet nådd denne gangen også; enda en nasjonalpark er besøkt av fire turglade damer!

Den fineste marka

Det er noe eget med Gaupesteinmarka. Jeg er ikke der så ofte – bare noen ganske få ganger i året, men det er alltid med en egen forventing jeg beveger meg inn der. Slik er det også i dag.

Aller best liker jeg å spenne på meg skiene i skogkanten et par hundre meter hjemmefra og gå gjennom Hebekkskogen, for så å fortsette mot søndre del av Sørmarka og etterhvert inn i Gaupesteinmarka. Men på grunn av anleggsarbeid i forbindelse med Follobanen, lar det seg nå ikke gjøre å komme fra Hebekkskogen til Sørmarka på ski. Jeg kjører derfor et stykke, slik at jeg kan starte turen fra østsiden av Ski sentrum. Derfra er det seks-sju kilometer å gå til Gaupesteinmarka via Skeidarkollen – en strekning med stadig veksling mellom åpne jorder og skogpartier.

Jeg starter turen i overskyet vær med antydning til tåke …;

IMG_5964

… som letter etterhvert som jeg beveger meg inn i Sørmarka;

IMG_5967

Jeg har nettopp passert denne lille hytta da det slår meg at jeg må stoppe opp og forevige den. Hvilken fredelig skogsidyll;

IMG_5968

Når jeg nærmer meg Gaupesteinmarka, har tåka takket for seg og blottlagt en tindrende blå og inntil videre skyfri himmel.

IMG_5969

Så gjenstår bare en vei-kryssing, hvor skiene må tas av og på, før jeg for alvor kan gli inn i eventyret – den trolske og for meg så spesielle Gaupesteinmarka;

IMG_5972

I deler av marka er det kjørt opp spor, i andre deler ikke – men hele veien har det gått noen foran meg, så jeg slipper å gå opp spor selv i nysnøen.

IMG_5974

I møtet med gamle døende krokfuruer har snøen skapt sine egne kunstverk;

IMG_5977

En stund er jeg usikker på om jeg allerede har kommet inn i Gaupesteinmarka naturreservat – selve «indrefiléten» i dette området – men så dukker det plutselig opp foran meg, skiltet som markerer grensen til reservatet;

IMG_5978

IMG_5980

Det er til tider litt strevsomt å gå her. Det har vært lite stabil kulde hittil i januar, og mange bekker og fuktige dråg har ennå ikke frosset til. Noen steder, der løypa krysser eller går langsmed slike dråg, har man ikke annet å gjøre enn å «tråkle seg fram» i rolig tempo. Uansett; så kupert og til dels ulendt som det er her i Gaupesteinmarka, ligger det bedre til rette for å gå rolig av sted og nyte omgivelsene, enn å suse av gårde i høyt tempo.

IMG_5982

Og på en dag som dette, er det bare vakkert, vakkert, vakkert;

IMG_5984

IMG_5991

På vei ut av marka foreviger jeg nok et byggverk, denne gang en gammel koie som har stått til nedfalls i årevis, og som jeg, hver gang jeg passerer her, undrer meg over at fortsatt står;

IMG_5995

Jeg kommer ut av Gaupesteinmarka lenger syd og vest enn der jeg gikk inn i den, og herfra går løypa over jorder og myrpartier i retning Ski. Nå er det ikke lenger blå himmel som gjelder. Her er det igjen tåka som rår – så til de grader at det er fint lite jeg er i stand til å se rundt meg. Men det hindrer meg ikke fra fortsatt å bruke fotoapparatet. Det er noe eget med tåkebilder – også.

IMG_5998

IMG_6000

Av alle skiturer jeg går, har denne runden en spesiell plass i mitt hjerte. Sånn er det bare. Det var godt å kunne gå den igjen – tre år siden jeg sist hadde mulighet til det. De to foregående vintrene ble det kun turer i Gaupesteinmarka uten ski – grunnet manglende eller for lite snø.

Beretninger om tidligere turer i Gaupesteinmarka kan du finne her og her.

Lyden av snø

Jeg elsker snø. Elsker at det snør. Elsker lyden av snø.

– Lyden av snø? tenker du kanskje. – Det er det vel litt søkt å snakke om? Det er jo ingenting som er så stille som snø.

Neivel, så er kanskje ikke lyd det rette ordet. Men noe er det. En stille stemme, en slags fornemmelse. Som varsomt smyger seg inn under huden. Hvor den omdannes til en sitrende glede som snart fyller hver flik av kroppen. Som får meg til å føle meg varm om det er aldri så kaldt. Som vekker barnet i meg og får meg til å le.

Jeg er først inne og ser ut. Ser at det er kommet litt snø gjennom natten. Den første siden regn og mildvær tok knekken på det lille som kom før jul. Så begynner det igjen å snø. Jeg må ut, må være i dette vakre, hvite. Jeg legger i vei, på dårlig brøytede fortau – men det gjør ikke noe. Denne dagen er det godt å vasse i snø. Det er så alt for sjelden jeg gjør akkurat det.

I området rundt Nordby kirke snør det tett. Det er en egen stemning her i dag. En stemning skapt av trærne med sine nakne greiner, av den lille kirken som nå er forlatt og stille, og av de myke snøfnuggene i lufta omkring.

IMG_5927

Jeg elsker trær også. Og trær i kombinasjon med snø… Jeg sier ikke mer.

IMG_5931

IMG_5933

I et par timer bytter jeg ut det hvite og vakre med svømmetak og badstue innendørs. Når jeg kommer ut fra svømmehallen har det sluttet å snø. Nå ligger den der bare, snøen. Omsider har den inntatt sin rettmessige plass i januarlandskapet.

På vei forbi kirkegården stopper jeg opp et øyeblikk og lar blikket vandre over gravene, trærne, buskene. Det hviler alltid en egen fred over kirkegårder. Likevel slår det meg at det vel aldri er så fredfullt der som når naturens pensel har farget bakken hvit og gitt trær og gravstøtter et varsomt strøk av vinter.

IMG_5936

Det klarner mer og mer opp mens jeg går. Etterhvert sprekker skydekket opp og dagen er ikke lenger bare hvit, men også virkelig lys. Når jeg nærmer meg huset hjemme, ser jeg at furua i tomtegrensa er ikledd sin vakreste, hvite skrud. Kunne jeg tillegge den menneskelige egenskaper, ville jeg kalt den «stolt», der den står og kneiser mot en himmel som stadig får et sterkere islett av blått.

IMG_5946

Samtidig vet jeg at slike vinterdager, når nedbøren kommer som snø og ikke regn, kan bli sjeldne her på mine hjemtrakter i fremtiden. Det bor en sorg i meg over akkurat det. En sorg jeg har kjent på i lang tid allerede, og som jeg skal kjenne på igjen. Den er sterkest på desemberdager når «termostaten svikter» og varmegradene går amok, eller på januardager når regnet pisker mot ruta og alt man ser der ute, i snøens fravær, er et svart ugjennomtrengelig mørke. Et slikt mørke som jeg kan like om høsten, men som ikke hører vinteren til.

Men denne dagen må sorgen over fremtidig snømangel vike plassen. Når jeg om ettermiddagen står på terassen og tar dagens siste bilde, da er det gleden som råder. Den rene, skjære gleden. For i dag er det vinter, i ordets rette forstand.

IMG_5950

Solskinn i rimfrost-riket

Hebekkskogen og Nøstvedtmarka en tidlig formiddagstime i dag: Sol og tindrende blå himmel. Rimfrost. Min mann og jeg vandrende i vintereventyret.

IMG_0896

IMG_0902

IMG_0911

IMG_0919

IMG_0921

En dame og en mann går tur med en shetlandsponni. Ellers er det knapt et menneske å se. Hvor er de, alle sammen?

IMG_0927

IMG_0936

IMG_0941

IMG_0945

IMG_0946

Flere blogginnlegg blir det ikke fra min hånd i 2014. Jeg benytter dermed anledningen til å ønske alle blogg-lesere et riktig

GODT NYTT ÅR!

Romjulstur under blå himmel

Jeg har ikke før kommet inn etter skogsturen sist søndag (forrige innlegg) før det begynner å snø. Det snør ikke lenge og blir ikke mye ut av det, men nok til at julestemningen forsterkes enda et hakk. Mer skal det ikke til for å glede en som har et særdeles nostalgisk forhold til «hvit jul». Og når de første juledagene i tillegg bringer med seg kulde – såpass at vi når tosifrede «blå» grader – da er alt som det «skal være».

Første juledag går jeg en tur i Finstadskogen, i grenseområdet mellom Ås og Ski. Jeg krysser Tverrveien (fra E18 til Ski sentrum) for å komme dit. Først krysser jeg veien over en bro i Ås kommune, mens jeg på vei tilbake benytter en bro noen hundre meter lenger øst, i Ski kommune.

Det er en nydelig dag, dette – med skyfri himmel og temperatur rundt ti minusgrader. Før jeg går ut, registrerer jeg imidlertid at termometeret hjemme – som akkurat da er utsatt for direkte solpåvirkning – viser null grader. Og jeg merker det mens jeg går; at sola faktisk «tar» litt, selv nå i slutten av desember. Samtidig står den lavt på himmelen, sola – og det er ikke mange lyse timer igjen av dagen når jeg starter turen. Men vakkert er det definitivt, med det gyldne desemberlyset. Noe også kamerabruken under turen bærer preg av. Det blir på mange måter en «jakten på lyset-tur», dette;

IMG_0738

IMG_0744

IMG_0747

IMG_0748

IMG_0756

IMG_0778

IMG_0783

IMG_0786

IMG_0791

IMG_0802

Siden min tidligere omtalte førjulstur fant sted, har sola «snudd» – og det går mot lysere tider. Hvit jul, ordentlig vinterkulde og en sol som har snudd – bedre blir det ikke, spør du meg! Jo, forresten; skiføret – det mangler fortsatt i mine nærområder. Dermed er nyttårsønsket klart; mer snø!

Førjulstur under grå himmel

Det er søndag morgen og årets korteste dag, tre dager før julaften. Jeg har begynt juleferien – og har laget lister over alt som skal gjøres til jul; alt som skal vaskes – fra stuegardiner til kjøkkenskap, alt som skal stekes – fra medisterkaker til krumkaker, alt som skal handles – fra tynnribbe til de siste julegavene. Hodet er fullt av «skal» og «må». Samtidig er jeg rastløs og kommer ikke i gang med noe som helst. Jeg vet hvorfor. Jeg vet at jeg ikke vil få landet et eneste gjøremål før jeg har vært ute en tur. Som en bekjent av meg en gang sa: «Hvis jeg er stresset, vet jeg hva som må til; en tur i skogen.»

Det er lenge siden jeg har vært der ute nå – i skogen. I alle fall føles det slik. Tre uker; i noen sammenhenger er det lenge, alt for lenge. Så jeg kler på meg og kommer meg ut – ut i den skarpe vinterlufta. Jeg fryder meg over frosten som endelig har tatt tak, over det fine «melisdrysset» med snø, over stillheten. Himmelen er grå denne dagen – bare med en lysere stripe over horisonten mot nord. Men skyene plager ikke meg. Det er uansett lyst og fint, takket være snøen – om den enn er aldri så sparsom.

Fint er det også at bakken er frossen. For første gang siden i fjor vinter kan jeg nå igjen bevege meg tørrskodd over Hebekkmosen;

IMG_0594

Det er et eget fargespill der ute på myra akkurat nå; brunsvart, hvitt og gyllengult;

IMG_0608

Etter at Hebekkmosen er tilbakelagt, går turen gjennom vekslende skog- og kulturlandskap. Bakenfor jordene reiser skogen seg som en vegg – mørk og tett i kontrast mot jordenes hvitmelerte flater;

IMG_0619

Først når jeg kommer nær innpå granene, trer grønnfargen fram – ispedd hvitt; «et anstrøk av vinter»;

IMG_0620

Den gjør godt, denne lille turen i kjente og kjære skogsomgivelser. Rastløsheten som sitret under huden før jeg kom meg ut, går jeg etterhvert av meg. Alle gjøremålene som har hopet seg opp som «tankestabler» i hodet, sorteres og finner sin plass. Nå er jeg klar til å gripe fatt i dem – en og en. Så kommer jeg så langt som jeg kommer. Jul blir det uansett.

En av disse morgenene

Det er en av disse morgenene.

En av disse morgenene da kulda umerkelig har krøpet inn i huset.

En av disse morgenene da tåka fremstår som et ugjennomtrengelig hvitt mørke.

Det er en av disse morgenene da jeg aner at dagen vil ha mye å gi.

Den vet det bare ikke selv ennå.

Så skjer det; tåka er i ferd med å vike plassen for en blekblå himmel.

En himmel med skyer farget rosa av dagens første stråler fra øst.

Tiden er inne for å møte dagen. Ute.

IMG_0509

IMG_0512

IMG_0523

IMG_0528

IMG_0531

IMG_0538

Alle bilder; Melby i Ås, 6. desember 2014.