Å leve eller la seg leve – med et stopp på Alonissos

Å leve livet er en fin ting. Helt til alt en dag snus på hodet og det er livet som lever meg. Plutselig føler jeg meg som en marionett uten kontroll, utsatt for hendelser som jeg ikke rår over. Det jeg før kunne tenke var et liv på skinner, om enn med en og annen dump i skinnegangen, har plutselig sporet fullstendig av. Så der står jeg da, forlatt og fullstendig i følelsenes vold. Følelser jeg knapt har kjent på tidligere, i alle fall aldri med den styrke de skyller over meg nå. Jeg vet det ikke da, men det skal vare en stund, dette følelsesrushet. Likeså det ustoppelige tankekjøret. I den grad livet lar seg skrangle opp på skinner igjen, er det på en ganske så heftig berg-og-dalbane. Og en feilkonstruert sådan. Den har jo flere daler enn den har berg. Dype daler. Og berg som knapt ruver høyt nok til å fange lyset.

Jeg kommer meg gjennom sommeren. Faktisk blir den ikke så aller verst, sommerferien. Jeg har planlagt den, fra dag til dag, fem uker til ende. Midt i fortvilelsen er det en overlevelsesmekanisme som har slått inn. Jeg vet hva som kan gjøre meg godt, at det selv midt i all smerten finnes en slags sjelebot. Naturopplevelser og fysisk aktivitet er viktige ingredienser i kuren. I tillegg sørger jeg for en passe blanding av alenetid og tid med familie og venner. Jeg oppsøker bevisst steder der jeg kan treffe nye mennesker. Jeg velger åpenheten, og blir belønnet med samtaler og gode råd fra mennesker jeg aldri har truffet tidligere, men som bærer på historier lik den jeg selv nå er blitt en del av.

Så er ferien over og jeg møter hverdagen igjen. Nedtur. Hva skal jeg se fram til nå? Men fortsatt er kalenderen ganske full – det er helgeturer med venner, grillkveld med løpegruppa, avtalte teaterkvelder, middager på byen med døtrene, halvmaraton i Oslo – for å nevne noe. Den ene lørdagkvelden jeg er hjemme alene i august/september, tar jeg bussen til Drøbak (fint med buss – en bussreise tar tid, jeg må til og med bytte buss – dermed tar det enda lenger tid, og tid er til for å slås ihjel). I Drøbak fotograferer jeg solnedgangen, den er vakker denne kvelden ved sjøen. Jeg legger ut bildene på Facebook, får «likes» og en følelse av at det er noen der, om enn bare i andre ender av Facebook-nettverket. Bedre enn ingenting.

Det drar seg lenger ut på høsten. En lørdagskveld uten program kan ikke lenger slås ihjel med solnedgang i Drøbak. Sola går jo ned før kvelden egentlig har begynt. Da kommer smellen. En lørdag. To lørdager. Den helvetes ensomheten!

Det er nå jeg skjønner at jeg skal passe meg. Og passe meg. Det er nå jeg skjønner at jeg må ta kontroll over livet mitt. For selv om jeg ikke har valgt situasjonen jeg er kommet i, er jeg hverken fratatt evnen eller muligheten til å finne min vei videre. Å fylle tiden med noe hyggelig og fornuftig – eller for den del aldeles ufornuftig – er ene og alene mitt valg. Jeg begynner å fylle opp kalenderen igjen. Gjør avtale med en venninne, og med moren min (hun blir alltid lykkelig over helgebesøk). Jeg har til og med en København-helg i sikte litt fram i tid.

Samtidig ser jeg fram til den dagen jeg vil greie å gjenfinne roen om jeg er hjemme alene en fredags- eller lørdagskveld. Greie å konsentrere meg om å se et TV-program eller lese en god bok. Greie å se på alenetiden som verdifull, den også. Nå har jeg i det minste tatt fram den lenge forsømte bloggen igjen. Det er jo noe. Og det gjør som alltid godt å skrive.

Men kvelden begynte med at jeg åpnet IPhoto og så igjennom sommerbilder. Å dvele ved gode minner er ikke det verste man gjør. Blant de virkelig gode minnene fra sommeren 2015 er den ene juli-uka på Alonissos – en sann perle av en gresk øy. Grønn, frodig og vakker. I kveld er det minnene herfra jeg skal ta med meg inn i natten.

 

Gamlebyen, Alonissos;

IMG_2649

Tidlig morgenstund på hotellstranden, med utsyn mot «De to brødre»;

IMG_2782

Når snorkletur ender opp som delfinsafari – her i farvannet mellom Skopelos og Alonissos;

IMG_2808

Leftos Yialos – en av mange vakre strender;

IMG_2894

Mine flotte døtre ved havnen i fiskerlandsbyen Steni Vala;

IMG_2963

Idylliske Patitiri;

IMG_3088

«De to brødre» – som jeg aldri så meg mett på – her like før sola går ned;

IMG_3048

Å dyrke det vakre – det er en av mange ting som gir mening i livet. Når man ikke får gjort det utendørs, for eksempel fordi mørke høstkvelder er nettopp det – mørke, da er det godt å kunne ty til de fotografiske minnene. Med ytterligere to Hellas-bilder sier jeg god natt.

Gamlebyen:

IMG_2648

Hawaii-rose, Steni Vala;

IMG_2943

Reklamer

Naturlige relasjoner

Det finnes undersøkelser som viser at friluftsliv og nærkontakt med natur er bra for psykisk helse, og selv har jeg hatt en intuitiv oppfatning av at slik må det være. Men hvor bra det er, oppdager man kanskje ikke før psyken «får seg en knekk» – slik den for eksempel kan få når man opplever personlige kriser eller tøffe tak i livet. I slike situasjoner tenker i alle fall jeg at det er to grunnleggende behov det er viktig å ivareta; behovet for fysisk aktivitet og behovet for å være ute i naturen. De to tingene lar seg jo også lett kombinere. Det å tvinge seg selv, om nødvendig, til innsats for å imøtekomme disse behovene, er ren selvhjelp – eller egenterapi, om man vil. For det hjelper – om ikke annet der og da. Små øyeblikk av glede som fortrenger vonde følelser, kaotiske tanker som faller litt mer på plass, en smule framtidshåp som vekkes til live.

IMG_2273

For meg var 2. pinsedag i år en dag preget av «tøffe tak», en dag da lykken i utgangspunktet lå godt begravet under flere lag med sorg, smerte og savn. Derfor var det denne dagen viktig å komme seg ut – slik det også var dagen før og dagen før der igjen. Samtidig er det på en slik dag ikke så farlig om en går seg litt bort og ikke havner der man egentlig hadde tenkt å havne, men i stedet slår inn på de stiene som dukker opp, uten helt å vite hvor de fører hen. Nettopp slik ble min 2. pinsedag formiddag på Svartskog i Oppegård. Formålet med turen – å suge til seg det skogen, kulturlandskapet og kysten har å by på, med dertil hørende terapeutisk effekt – ble uansett oppfyllt.

Jeg startet fra Svartskog kirke med den enestående staselige eika;

IMG_2256

Videre fulgte jeg Sjødalveien, gjennom gården Søndre Oppegård:

IMG_2260

… hvor intens grisekos sto på programmet (det ligger altså en gris under trynene til de fire andre):

IMG_2262

Kulturlandskap i Svartskog landskapsvernområde;

IMG_2269

En bygning som har sett bedre dager;

IMG_2275

Har man ikke senket skuldrene før, så hjelper omgivelser som dette;

IMG_2287

Skogsvarde – og mitt lunsj-sted for dagen;

IMG_2303

Utsikt til sjø – og endring i været;

IMG_2317

Et glimt av båtliv;

IMG_2338

Vanlig åkervikke (tror jeg);

IMG_2331

Firblad, tenkte jeg – men ble litt forvirret over å telle fem blad i stedet for fire. Men så leser jeg i planteleksikon at firblad med fem blad er temmelig vanlig, så da så;

IMG_2343

Fiolblå skogbunn;

IMG_2344

Kjuke på kjuke;

IMG_2366

Tilbake i kulturlandskapet;

IMG_2373

Kattevask;

IMG_2388

Jeg kan ikke huske å ha sett vakrere prydtrær enn disse (det var to av dem) på Søndre Oppegård;

IMG_2392

Poppel, Søndre Oppegård;

IMG_2389

Sluttord: Om andre relasjoner brister, vil relasjonen til naturen alltid være der.

Skogsterapi

eg søkjer til skogen

må ut dit

kor trea syg einsemda til seg

kor teppet av kvitveis

legg att ein flik av ljos i sjela

IMG_2068

Teksten ovenfor er en av mange #nynov – det vil si nynorske Twitter-noveller – fra min hånd den siste tiden. Den lille teksten skal også få stå som dette blogginnleggets innhold – ledsaget av bilder fra gårsdagens morgentur i Østmarka – fra Bysetermosen til Vangen og Mosjøen – en vei inn og en annen vei tilbake.

IMG_2071

IMG_2089

IMG_2098

IMG_2123

IMG_2143

IMG_2152

IMG_2160

IMG_2128

IMG_2164

IMG_2183

IMG_2188

IMG_2199

IMG_2217

IMG_2221

Ett med fjellet

Påskeaftens morgen: Dagen opprinner med lett skydekke, men skyene er tidlig på vikende front og værmeldingen for dagen er god. Mannen min og jeg nyter seterlivet i Aumdalen på Tynset. Denne dagen er vi begge invitert med på en større fellestur til toppen av Tronfjell – dette mektige fjellet i Alvdal kommune, mot grensen til Tynset, med toppunktet ruvende 1665 moh.

IMG_1577

Turen opp på Tron fra Tynsetsiden innebærer en snau time på ski inn til foten av fjellet, deretter halvannen time gange og klatring (uten ski) før toppen nås. Jeg velger imidlertid å stå over Tronturen denne lørdagen. Etter flere måneder med «løperkne», som endelig er i bedring, tar jeg ikke sjansen på en såpass krevende tur. Opp skulle jeg nok kommet, men turen ned igjen i bratt steinur er jeg ikke særlig lysten på. En vanlig skitur i litt «snillere» terreng, det har jeg derimot ingen problemer med. Dermed blir det Grønfjell på meg i stedet. Flere timer tilbringer jeg der oppe denne dagen. Jeg bruker fjellskiene, så jeg ikke er avhengig av å følge løyper, men kan gå akkurat hvor jeg vil. Skiforholdene er strålende; under et lag med nysnø er det skare som bærer godt overalt. Og haren har satt sine spor;

IMG_1583

IMG_1597

Tronfjell kan også nytes på avstand;

IMG_1603

IMG_1604

Jeg går opp på Finstadhøa og videre til ei fiskebu der jeg legger inn en rast i sydveggen.

IMG_1608

IMG_1615

IMG_1616

Når jeg igjen reiser meg og retter blikket nordover, ser jeg rett mot Lauvåskletten. Der og da er det det som blir neste mål. Det er en tur i sakte tempo, dette. En slik tur der jeg glir jevnt og rolig av sted, først hit og så dit, uten mål og mening – og nettopp i det ligger det en mening. Jeg glir inn i et eget modus, inn i «flytsonen» – der jeg bare er. Her og nå – det er alt som gjelder. Slik går nå denne dagen.

IMG_1625

Lauvåskletten med utsikt over Tynset-bygda;

IMG_1646

Elgspiggen sett fra Lauvåskletten;

IMG_1652

Mannen min fikk en uforglemmelig tur opp på Tron denne dagen. Jeg fikk min tur – uforglemmelig den også.

Kontraster i mars

Jeg legger ut på sykkeltur en lørdag formiddag. Ennå er det over en uke igjen av måneden mars, men dette er allerede min fjerde sykkeltur denne våren. For det er vår, er det ikke? Riktignok er det akkurat denne lørdagen en kald trekk fra nord, som nekter å slippe til mer enn et par plussgrader. Men likevel, det er da vår.

Gjersjøen er i alle fall isfri, med unntak av et parti lengst i nord og et tilsvarende parti lengst i sør;

IMG_6163

Ved Hvervenbukta er vårstemningen til å ta og føle på; sol, blå himmel, flokker med ender på vannet, mennesker som nyter finværet;

IMG_6170

IMG_6174

Med unntak av noen få skyggefulle steder inne i skogen, er stier og gangveier frie for is;

IMG_6177

Men mars er lunefull. Allerede natt til søndag laver snøen ned, og den påfølgende uka skal vinter bli til vår – og vår bli til vinter enda en gang. Den siste lørdagen i mars, en uke etter sykkelturen til Hvervenbukta, går jeg en tur i Hebekkskogen og Nøstvedtmarka. En ganske så vinterlig skogstur, må jeg si;

IMG_1431

Snøfallet for et par dager siden bød på flere titalls centimeter med snø. Når ligger den der, ganske så kram og tung å gå i – i alle fall der det ikke har gått så mange før meg.

IMG_1439

Men jeg klager ikke, snarere tvert imot. Jo tyngre snøen er, jo mer fortoner turen seg som «trening», selv om jeg bare går. Og det passer riktig så bra, for en som for tiden er litt sulteforet på nettopp trening. Så jeg nyter både snøen og anledningen til å bli litt tungpustet i motbakkene. Dessuten viser værgudene seg også i dag fra sin beste side – helt til jeg nærmer meg slutten av turen. Da registrerer jeg at det er i ferd med å skye over i vest;

IMG_1465

Jeg vet det ikke da, men været jeg har i vente noen timer senere, er regn. Ikke før er kveldens, og årets, Earth Hour over, så øser det ned.

Mars 2015 – du har i alle fall bydd på variasjon, i rikt monn. Det skal du ha!

Fire damer i vinden

Fire damer har vært i svenske Kosterhavets nationalpark – på en grå og litt hustrig, men like fullt opplevelsesrik dag. Fire damer har også vært i Ytre Hvaler nasjonalpark, i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, i Femundsmarka nasjonalpark og i Gutulia nasjonalpark – og på alle disse turene er de blitt tilgodesett med sol og blå, stort sett skyfri, himmel. Når de samme fire damene reiser gjennom Hallingdalen (med tog, med buss for tog og så igjen med tog) den siste fredagen i februar, er himmelen atter tindrende blå og det snødekte landskapet fyrer opp under tur-lengslene der det ligger innbydende, badet i sol. Men de fire damene lar seg ikke lure. De har nemlig vært ute en vinterdag før. Og ikke nok med det – de har også sett værmeldingen. Frisk bris, liten kuling, sterk kuling. Og solsymbolene – de glimrer med sitt fravær på Yr’s værvarsel for Finse fredag, lørdag og søndag.

Allerede når de fire damene ankommer Finse har den blå himmelen takket for seg. Damene kaster ikke bort tiden, men legger ut på helgens første skitur så snart de har fått innstallert seg på hotellet, Finse 1222. Vel vitende om at været ligger an til å bli verre lørdag og søndag enn det er nå på fredagen, bestemmer de seg for å oppsøke nasjonalparken som er hovedmålet for turen, like godt først som sist. Hvilken nasjonalpark det er snakk om? Jo, det er Hallingskarvet nasjonalpark, hvis grense mot sydvest befinner seg i relativt kort avstand fra Finse stasjon og Finse 1222 – bare med Finse biotopvernområde beliggende imellom.

Når de første bakkene er forsert, legger damene inn et lite stopp og suger inn inntrykkene fra fjell-landskapet omkring. Sikten er rimelig god, og lyset og værforholdene skaper en egen stemning. Ikke minst bærer himmelen mot sydvest bud om at det er stille før stormen;

IMG_6075

Enn stille? Helt stille er det dog ikke. Det blåser ganske friskt, og værforholdene samt det faktum at mørket snart vil falle på, gjør at damene «avblåser»(!) planen om å gå inn til Klemsbu, nødbua som ligger inne i nasjonalparken, 1600 m.o.h. Men et stykke i retning Klemsbu går de i alle fall før de snur.

IMG_6080

IMG_6084

Selv om været er så som så og det etterhvert er sen ettermiddag, er det et ganske yrende liv i området rundt Finse stasjon. Blant annet er et stort følge med skigåere (bildet viser ikke alle) på vei over Finsevann i retning vestover.

IMG_6086

Lørdagen opprinner med mer vind og dårligere sikt enn dagen før. Men været er ikke verre enn at damene legger ut på ny skitur, denne gang sydover, inn i Skaupsjøen/Hardangerjøkulen landskapsvernområde.

IMG_6099

Nå blåser det såpass at det virkelig merkes der man går. Det er ikke mange kuldegradene denne lørdag formiddagen, men med sterk vind midt imot er den effektive temperaturen langt lavere enn antall grader tilsier. Det er med hensikt at damene har valgt å gå i den retningen som gir motvind på vei ut. Hvis det skulle blåse opp ytterligere, bør man i alle fall være sikker på å slippe motvind når man setter (eller i verste fall tvinges til å sette) kursen «hjemover».

Det blir med et par timers tur denne formiddagen. Det er fascinerende å oppleve vinterfjellet under slike forhold, men samtidig er det greit å begrense turlengden – og heller gå flere kortere turer i løpet av dagen, slik noen av damene benyttet anledningen til.

Om været er fascinerende denne dagen, skal det gi opphav til enda mer fascinasjon dagen etter. I løpet av natten blåser det ytterligere opp, og søndag formiddag er preget av svært kraftig vind og dårlig sikt. Utferdstrangen til disse damene er uansett stor, og et par av dem tar seg en liten skitur også denne dagen. Fotografen derimot, legger sin lille utflukt til stasjonsområdet og de nære omgivelser – uten ski på bena denne gangen.

IMG_6123

IMG_6124

IMG_6133

IMG_6140

Å innlede vårmåneden mars under slike forhold – det har absolutt sin sjarm. Det er godt å kjenne naturkreftene på kroppen iblant, i alle fall når det skjer i trygge omgivelser – i dette tilfellet et steinkast eller to fra et godt og varmt hotell!

IMG_6143

De siste timene før hjemreisen blir tilbragt på hotellet, med kaffe og Finseboller, bøker og strikketøy – og «snakketøy». Og selve hjemreisen – den foregår selvfølgelig med tog. Er man på Finse har man forsåvidt ikke noe valg, men hva gjør vel det. Det beste er da godt nok?

IMG_6119

NB! Det er ikke dette toget damene tar; da ville de ha havnet i Bergen (noe som er upraktisk når man bor på Østlandet). Dette er kun et «illustrasjonsfoto» tatt fra hotellvinduet lørdag ettermiddag 🙂

Og det må sies til slutt: Damene er strålende fornøyd med oppholdet, været til tross. I den norske fjellheimen må man ta været som det er og tilpasse seg forholdene som best det lar seg gjøre. Uansett er målet nådd denne gangen også; enda en nasjonalpark er besøkt av fire turglade damer!