Ett med fjellet

Påskeaftens morgen: Dagen opprinner med lett skydekke, men skyene er tidlig på vikende front og værmeldingen for dagen er god. Mannen min og jeg nyter seterlivet i Aumdalen på Tynset. Denne dagen er vi begge invitert med på en større fellestur til toppen av Tronfjell – dette mektige fjellet i Alvdal kommune, mot grensen til Tynset, med toppunktet ruvende 1665 moh.

IMG_1577

Turen opp på Tron fra Tynsetsiden innebærer en snau time på ski inn til foten av fjellet, deretter halvannen time gange og klatring (uten ski) før toppen nås. Jeg velger imidlertid å stå over Tronturen denne lørdagen. Etter flere måneder med «løperkne», som endelig er i bedring, tar jeg ikke sjansen på en såpass krevende tur. Opp skulle jeg nok kommet, men turen ned igjen i bratt steinur er jeg ikke særlig lysten på. En vanlig skitur i litt «snillere» terreng, det har jeg derimot ingen problemer med. Dermed blir det Grønfjell på meg i stedet. Flere timer tilbringer jeg der oppe denne dagen. Jeg bruker fjellskiene, så jeg ikke er avhengig av å følge løyper, men kan gå akkurat hvor jeg vil. Skiforholdene er strålende; under et lag med nysnø er det skare som bærer godt overalt. Og haren har satt sine spor;

IMG_1583

IMG_1597

Tronfjell kan også nytes på avstand;

IMG_1603

IMG_1604

Jeg går opp på Finstadhøa og videre til ei fiskebu der jeg legger inn en rast i sydveggen.

IMG_1608

IMG_1615

IMG_1616

Når jeg igjen reiser meg og retter blikket nordover, ser jeg rett mot Lauvåskletten. Der og da er det det som blir neste mål. Det er en tur i sakte tempo, dette. En slik tur der jeg glir jevnt og rolig av sted, først hit og så dit, uten mål og mening – og nettopp i det ligger det en mening. Jeg glir inn i et eget modus, inn i «flytsonen» – der jeg bare er. Her og nå – det er alt som gjelder. Slik går nå denne dagen.

IMG_1625

Lauvåskletten med utsikt over Tynset-bygda;

IMG_1646

Elgspiggen sett fra Lauvåskletten;

IMG_1652

Mannen min fikk en uforglemmelig tur opp på Tron denne dagen. Jeg fikk min tur – uforglemmelig den også.

Reklamer

Fire damer i vinden

Fire damer har vært i svenske Kosterhavets nationalpark – på en grå og litt hustrig, men like fullt opplevelsesrik dag. Fire damer har også vært i Ytre Hvaler nasjonalpark, i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, i Femundsmarka nasjonalpark og i Gutulia nasjonalpark – og på alle disse turene er de blitt tilgodesett med sol og blå, stort sett skyfri, himmel. Når de samme fire damene reiser gjennom Hallingdalen (med tog, med buss for tog og så igjen med tog) den siste fredagen i februar, er himmelen atter tindrende blå og det snødekte landskapet fyrer opp under tur-lengslene der det ligger innbydende, badet i sol. Men de fire damene lar seg ikke lure. De har nemlig vært ute en vinterdag før. Og ikke nok med det – de har også sett værmeldingen. Frisk bris, liten kuling, sterk kuling. Og solsymbolene – de glimrer med sitt fravær på Yr’s værvarsel for Finse fredag, lørdag og søndag.

Allerede når de fire damene ankommer Finse har den blå himmelen takket for seg. Damene kaster ikke bort tiden, men legger ut på helgens første skitur så snart de har fått innstallert seg på hotellet, Finse 1222. Vel vitende om at været ligger an til å bli verre lørdag og søndag enn det er nå på fredagen, bestemmer de seg for å oppsøke nasjonalparken som er hovedmålet for turen, like godt først som sist. Hvilken nasjonalpark det er snakk om? Jo, det er Hallingskarvet nasjonalpark, hvis grense mot sydvest befinner seg i relativt kort avstand fra Finse stasjon og Finse 1222 – bare med Finse biotopvernområde beliggende imellom.

Når de første bakkene er forsert, legger damene inn et lite stopp og suger inn inntrykkene fra fjell-landskapet omkring. Sikten er rimelig god, og lyset og værforholdene skaper en egen stemning. Ikke minst bærer himmelen mot sydvest bud om at det er stille før stormen;

IMG_6075

Enn stille? Helt stille er det dog ikke. Det blåser ganske friskt, og værforholdene samt det faktum at mørket snart vil falle på, gjør at damene «avblåser»(!) planen om å gå inn til Klemsbu, nødbua som ligger inne i nasjonalparken, 1600 m.o.h. Men et stykke i retning Klemsbu går de i alle fall før de snur.

IMG_6080

IMG_6084

Selv om været er så som så og det etterhvert er sen ettermiddag, er det et ganske yrende liv i området rundt Finse stasjon. Blant annet er et stort følge med skigåere (bildet viser ikke alle) på vei over Finsevann i retning vestover.

IMG_6086

Lørdagen opprinner med mer vind og dårligere sikt enn dagen før. Men været er ikke verre enn at damene legger ut på ny skitur, denne gang sydover, inn i Skaupsjøen/Hardangerjøkulen landskapsvernområde.

IMG_6099

Nå blåser det såpass at det virkelig merkes der man går. Det er ikke mange kuldegradene denne lørdag formiddagen, men med sterk vind midt imot er den effektive temperaturen langt lavere enn antall grader tilsier. Det er med hensikt at damene har valgt å gå i den retningen som gir motvind på vei ut. Hvis det skulle blåse opp ytterligere, bør man i alle fall være sikker på å slippe motvind når man setter (eller i verste fall tvinges til å sette) kursen «hjemover».

Det blir med et par timers tur denne formiddagen. Det er fascinerende å oppleve vinterfjellet under slike forhold, men samtidig er det greit å begrense turlengden – og heller gå flere kortere turer i løpet av dagen, slik noen av damene benyttet anledningen til.

Om været er fascinerende denne dagen, skal det gi opphav til enda mer fascinasjon dagen etter. I løpet av natten blåser det ytterligere opp, og søndag formiddag er preget av svært kraftig vind og dårlig sikt. Utferdstrangen til disse damene er uansett stor, og et par av dem tar seg en liten skitur også denne dagen. Fotografen derimot, legger sin lille utflukt til stasjonsområdet og de nære omgivelser – uten ski på bena denne gangen.

IMG_6123

IMG_6124

IMG_6133

IMG_6140

Å innlede vårmåneden mars under slike forhold – det har absolutt sin sjarm. Det er godt å kjenne naturkreftene på kroppen iblant, i alle fall når det skjer i trygge omgivelser – i dette tilfellet et steinkast eller to fra et godt og varmt hotell!

IMG_6143

De siste timene før hjemreisen blir tilbragt på hotellet, med kaffe og Finseboller, bøker og strikketøy – og «snakketøy». Og selve hjemreisen – den foregår selvfølgelig med tog. Er man på Finse har man forsåvidt ikke noe valg, men hva gjør vel det. Det beste er da godt nok?

IMG_6119

NB! Det er ikke dette toget damene tar; da ville de ha havnet i Bergen (noe som er upraktisk når man bor på Østlandet). Dette er kun et «illustrasjonsfoto» tatt fra hotellvinduet lørdag ettermiddag 🙂

Og det må sies til slutt: Damene er strålende fornøyd med oppholdet, været til tross. I den norske fjellheimen må man ta været som det er og tilpasse seg forholdene som best det lar seg gjøre. Uansett er målet nådd denne gangen også; enda en nasjonalpark er besøkt av fire turglade damer!

Februar-minne

Februar blir en varm måned. Den også. Iblant kommer det litt snø, men ofte tiner den bort igjen etter en dag eller to. Da er det godt, mot slutten av måneden, å kunne ta seg noen dager vinterferie på et mer snøsikkert sted; Tynset! Det er godt å komme opp på fjellet og det er godt å få seg noen skiturer – selv om været ikke er det aller beste. Uansett er det deilig endelig å kjenne friskt vintervær mot ansiktet. Så, plutselig en morgen våkner vi til sol og blå himmel. Og da vet vi – at i dag må det bli tur på Grønfjell.

IMG_1276

Det vi ikke greier å forutse, er at deler av Grønfjell slett ikke bader i sol. Topp-punktet Finstadhøa (1016 moh.) viser seg å være innehyllet av et svært så lavt skydekke. Vi glir inn i det (i den grad man «glir» i motbakke) noen hundre meter før vi når toppen.

IMG_1287

Men det er jo fint, dette og. Fascinerende med slike værskifter, egentlig.

IMG_1295

IMG_1304

Toppturen dokumenteres gjennom navnetrekk i boka som er plassert i ei lita kasse der på topp-punktet. Når det er gjort gjenstår bare turen tilbake til Brydalskjølen. Allerede etter få minutter glir vi (i ordets rette forstand) igjen ut av tåka.

IMG_1308

Det ble et fint februar-minne, dette.

Den fineste marka

Det er noe eget med Gaupesteinmarka. Jeg er ikke der så ofte – bare noen ganske få ganger i året, men det er alltid med en egen forventing jeg beveger meg inn der. Slik er det også i dag.

Aller best liker jeg å spenne på meg skiene i skogkanten et par hundre meter hjemmefra og gå gjennom Hebekkskogen, for så å fortsette mot søndre del av Sørmarka og etterhvert inn i Gaupesteinmarka. Men på grunn av anleggsarbeid i forbindelse med Follobanen, lar det seg nå ikke gjøre å komme fra Hebekkskogen til Sørmarka på ski. Jeg kjører derfor et stykke, slik at jeg kan starte turen fra østsiden av Ski sentrum. Derfra er det seks-sju kilometer å gå til Gaupesteinmarka via Skeidarkollen – en strekning med stadig veksling mellom åpne jorder og skogpartier.

Jeg starter turen i overskyet vær med antydning til tåke …;

IMG_5964

… som letter etterhvert som jeg beveger meg inn i Sørmarka;

IMG_5967

Jeg har nettopp passert denne lille hytta da det slår meg at jeg må stoppe opp og forevige den. Hvilken fredelig skogsidyll;

IMG_5968

Når jeg nærmer meg Gaupesteinmarka, har tåka takket for seg og blottlagt en tindrende blå og inntil videre skyfri himmel.

IMG_5969

Så gjenstår bare en vei-kryssing, hvor skiene må tas av og på, før jeg for alvor kan gli inn i eventyret – den trolske og for meg så spesielle Gaupesteinmarka;

IMG_5972

I deler av marka er det kjørt opp spor, i andre deler ikke – men hele veien har det gått noen foran meg, så jeg slipper å gå opp spor selv i nysnøen.

IMG_5974

I møtet med gamle døende krokfuruer har snøen skapt sine egne kunstverk;

IMG_5977

En stund er jeg usikker på om jeg allerede har kommet inn i Gaupesteinmarka naturreservat – selve «indrefiléten» i dette området – men så dukker det plutselig opp foran meg, skiltet som markerer grensen til reservatet;

IMG_5978

IMG_5980

Det er til tider litt strevsomt å gå her. Det har vært lite stabil kulde hittil i januar, og mange bekker og fuktige dråg har ennå ikke frosset til. Noen steder, der løypa krysser eller går langsmed slike dråg, har man ikke annet å gjøre enn å «tråkle seg fram» i rolig tempo. Uansett; så kupert og til dels ulendt som det er her i Gaupesteinmarka, ligger det bedre til rette for å gå rolig av sted og nyte omgivelsene, enn å suse av gårde i høyt tempo.

IMG_5982

Og på en dag som dette, er det bare vakkert, vakkert, vakkert;

IMG_5984

IMG_5991

På vei ut av marka foreviger jeg nok et byggverk, denne gang en gammel koie som har stått til nedfalls i årevis, og som jeg, hver gang jeg passerer her, undrer meg over at fortsatt står;

IMG_5995

Jeg kommer ut av Gaupesteinmarka lenger syd og vest enn der jeg gikk inn i den, og herfra går løypa over jorder og myrpartier i retning Ski. Nå er det ikke lenger blå himmel som gjelder. Her er det igjen tåka som rår – så til de grader at det er fint lite jeg er i stand til å se rundt meg. Men det hindrer meg ikke fra fortsatt å bruke fotoapparatet. Det er noe eget med tåkebilder – også.

IMG_5998

IMG_6000

Av alle skiturer jeg går, har denne runden en spesiell plass i mitt hjerte. Sånn er det bare. Det var godt å kunne gå den igjen – tre år siden jeg sist hadde mulighet til det. De to foregående vintrene ble det kun turer i Gaupesteinmarka uten ski – grunnet manglende eller for lite snø.

Beretninger om tidligere turer i Gaupesteinmarka kan du finne her og her.