Når Hebekkskogen ønsker godt nytt år
varter den opp med
frossen mark og glitrende snøkrystaller,
hvite og grønne, sorte og gullgule penselstrøk.
Så stille. Så fint.
***
Når Hebekkskogen ønsker godt nytt år …
Tag Archives: vinter
Kontraster i mars
Jeg legger ut på sykkeltur en lørdag formiddag. Ennå er det over en uke igjen av måneden mars, men dette er allerede min fjerde sykkeltur denne våren. For det er vår, er det ikke? Riktignok er det akkurat denne lørdagen en kald trekk fra nord, som nekter å slippe til mer enn et par plussgrader. Men likevel, det er da vår.
Gjersjøen er i alle fall isfri, med unntak av et parti lengst i nord og et tilsvarende parti lengst i sør;
Ved Hvervenbukta er vårstemningen til å ta og føle på; sol, blå himmel, flokker med ender på vannet, mennesker som nyter finværet;
Med unntak av noen få skyggefulle steder inne i skogen, er stier og gangveier frie for is;
Men mars er lunefull. Allerede natt til søndag laver snøen ned, og den påfølgende uka skal vinter bli til vår – og vår bli til vinter enda en gang. Den siste lørdagen i mars, en uke etter sykkelturen til Hvervenbukta, går jeg en tur i Hebekkskogen og Nøstvedtmarka. En ganske så vinterlig skogstur, må jeg si;
Snøfallet for et par dager siden bød på flere titalls centimeter med snø. Når ligger den der, ganske så kram og tung å gå i – i alle fall der det ikke har gått så mange før meg.
Men jeg klager ikke, snarere tvert imot. Jo tyngre snøen er, jo mer fortoner turen seg som «trening», selv om jeg bare går. Og det passer riktig så bra, for en som for tiden er litt sulteforet på nettopp trening. Så jeg nyter både snøen og anledningen til å bli litt tungpustet i motbakkene. Dessuten viser værgudene seg også i dag fra sin beste side – helt til jeg nærmer meg slutten av turen. Da registrerer jeg at det er i ferd med å skye over i vest;
Jeg vet det ikke da, men været jeg har i vente noen timer senere, er regn. Ikke før er kveldens, og årets, Earth Hour over, så øser det ned.
Mars 2015 – du har i alle fall bydd på variasjon, i rikt monn. Det skal du ha!
Det hviteste hvite
Tidligere i vinter har jeg savnet deg. Ønsket meg mer av deg. Noen ganger har du kommet, for så å forsvinne igjen. Men nå, når jeg har vennet meg til tanken på at det er vår her sør – da kommer du. Du ga et forvarsel, det skal du ha; gårsdagens nordlige bris bar «den kalde årstid» i seg. Likevel; at du skulle komme sakte dalende i løpet av natten og holde stand hele dagen, det hadde jeg ikke ventet. Men vær velkommen! Det er tross alt bare mars.
Februar-minne
Februar blir en varm måned. Den også. Iblant kommer det litt snø, men ofte tiner den bort igjen etter en dag eller to. Da er det godt, mot slutten av måneden, å kunne ta seg noen dager vinterferie på et mer snøsikkert sted; Tynset! Det er godt å komme opp på fjellet og det er godt å få seg noen skiturer – selv om været ikke er det aller beste. Uansett er det deilig endelig å kjenne friskt vintervær mot ansiktet. Så, plutselig en morgen våkner vi til sol og blå himmel. Og da vet vi – at i dag må det bli tur på Grønfjell.
Det vi ikke greier å forutse, er at deler av Grønfjell slett ikke bader i sol. Topp-punktet Finstadhøa (1016 moh.) viser seg å være innehyllet av et svært så lavt skydekke. Vi glir inn i det (i den grad man «glir» i motbakke) noen hundre meter før vi når toppen.
Men det er jo fint, dette og. Fascinerende med slike værskifter, egentlig.
Toppturen dokumenteres gjennom navnetrekk i boka som er plassert i ei lita kasse der på topp-punktet. Når det er gjort gjenstår bare turen tilbake til Brydalskjølen. Allerede etter få minutter glir vi (i ordets rette forstand) igjen ut av tåka.
Det ble et fint februar-minne, dette.
Lyden av snø
Jeg elsker snø. Elsker at det snør. Elsker lyden av snø.
– Lyden av snø? tenker du kanskje. – Det er det vel litt søkt å snakke om? Det er jo ingenting som er så stille som snø.
Neivel, så er kanskje ikke lyd det rette ordet. Men noe er det. En stille stemme, en slags fornemmelse. Som varsomt smyger seg inn under huden. Hvor den omdannes til en sitrende glede som snart fyller hver flik av kroppen. Som får meg til å føle meg varm om det er aldri så kaldt. Som vekker barnet i meg og får meg til å le.
Jeg er først inne og ser ut. Ser at det er kommet litt snø gjennom natten. Den første siden regn og mildvær tok knekken på det lille som kom før jul. Så begynner det igjen å snø. Jeg må ut, må være i dette vakre, hvite. Jeg legger i vei, på dårlig brøytede fortau – men det gjør ikke noe. Denne dagen er det godt å vasse i snø. Det er så alt for sjelden jeg gjør akkurat det.
I området rundt Nordby kirke snør det tett. Det er en egen stemning her i dag. En stemning skapt av trærne med sine nakne greiner, av den lille kirken som nå er forlatt og stille, og av de myke snøfnuggene i lufta omkring.
Jeg elsker trær også. Og trær i kombinasjon med snø… Jeg sier ikke mer.
I et par timer bytter jeg ut det hvite og vakre med svømmetak og badstue innendørs. Når jeg kommer ut fra svømmehallen har det sluttet å snø. Nå ligger den der bare, snøen. Omsider har den inntatt sin rettmessige plass i januarlandskapet.
På vei forbi kirkegården stopper jeg opp et øyeblikk og lar blikket vandre over gravene, trærne, buskene. Det hviler alltid en egen fred over kirkegårder. Likevel slår det meg at det vel aldri er så fredfullt der som når naturens pensel har farget bakken hvit og gitt trær og gravstøtter et varsomt strøk av vinter.
Det klarner mer og mer opp mens jeg går. Etterhvert sprekker skydekket opp og dagen er ikke lenger bare hvit, men også virkelig lys. Når jeg nærmer meg huset hjemme, ser jeg at furua i tomtegrensa er ikledd sin vakreste, hvite skrud. Kunne jeg tillegge den menneskelige egenskaper, ville jeg kalt den «stolt», der den står og kneiser mot en himmel som stadig får et sterkere islett av blått.
Samtidig vet jeg at slike vinterdager, når nedbøren kommer som snø og ikke regn, kan bli sjeldne her på mine hjemtrakter i fremtiden. Det bor en sorg i meg over akkurat det. En sorg jeg har kjent på i lang tid allerede, og som jeg skal kjenne på igjen. Den er sterkest på desemberdager når «termostaten svikter» og varmegradene går amok, eller på januardager når regnet pisker mot ruta og alt man ser der ute, i snøens fravær, er et svart ugjennomtrengelig mørke. Et slikt mørke som jeg kan like om høsten, men som ikke hører vinteren til.
Men denne dagen må sorgen over fremtidig snømangel vike plassen. Når jeg om ettermiddagen står på terassen og tar dagens siste bilde, da er det gleden som råder. Den rene, skjære gleden. For i dag er det vinter, i ordets rette forstand.
«Topptur» med datteren på tyve
Den optimale romjulsturen til fots – hva er nå det? Vel, det er ikke noe enkelt spørsmål å svare på. Ikke finnes det vel noe fasitsvar heller. Men jeg er i alle fall i nærheten av det (for meg) optimale – når jeg 2. juledag får meg en tur med følgende ingredienser; snø – om enn ikke så mye, kuldegrader – ti i tallet, skogens ro, et topp-punkt med strålende utsikt, en himmel som (på rett tidspunkt) eksploderer i farger – og sist, men ikke minst, turfølge av datteren på tyve.
Man skal ikke ta for gitt, tenker jeg, at datteren på tyve skal svare ja når man spør: «Vil du være med ut å gå en tur?» Særlig ikke når hun ligger langflat på sofaen etter å ha vært ute med venner til langt på natt kvelden før. Men hun nøler ikke en gang, datteren på tyve. Hun svarer umiddelbart «Ja», reiser seg fra sofaen, inntar en kjapp lunsj (eller sen frokost?) og skifter til turklær. Så kan vi dra, litt senere enn jeg har lagt opp til – ettersom jeg har måttet vente på datterens frokostspising og skifting av klær. Men hva gjør man vel ikke for å få datteren på tyve som turfølge denne vakre og vinterlige 2. juledagsformiddagen – som nok rettmessig er å definere som ettermiddag når vi omsider parkerer bilen ved Krokhol. Her, i randsonen av Østmarkas vestre del, starter turen opp til Ski kommunes høyeste punkt – Tømmeråsen, 313 moh.
Vi går, vi prater – og vi lar oss fascinere av vinterens utsøkte kunstverk;
Ja, jeg vet; jeg er egentlig ikke god nok fotograf til at jeg helt får til bilder som dette. Men tro meg – rene kunstverkene er de, disse skjøre «isviftene» som står tett i tett langs en bekk vi passerer.
Vi fortsetter å gå, vi fortsetter å nyte …;
Og vi mimrer – om den gang datteren ikke var tyve, men langt yngre; den gang det var nærmest obligatorisk for henne og de to søsknene under enhver tur til Tømmeråsen, å klatre opp på Bjørneskallen – den store steinblokka som vi passerer. Denne gangen avstår vi imidlertid fra den slags klatring. Mor må forresten noe beskjemmet innrømme at hun selv aldri har «besteget» Bjørneskallen. Vel, noe skal man jo ha til gode …
Det er 3,5 kilometer å gå til Tømmeråsen – og det går jevnt oppover hele veien. Det vi kan skimte av himmel over oss der vi vandrer gjennom skogen, forteller oss at det er lettere overskyet. Desto større blir overraskelsen – og gleden – når vi nærmer oss utsiktspunktet på Tømmeråsen – og kan skimte en himmel mellom trærne som gløder i sterke solnedgangsfarger. Det er nesten så vi blir aldri så lite oppglødd, både jeg og datteren på tyve. Når vi har kommet helt ut på «pynten» og har fri utsikt vestover, benytter jeg anledningen til å takke henne – datteren – for den smule forsinkelse hun forårsaket før vi kom oss ut. Hadde vi nådd fram til Tømmeråsen en halv time tidligere, ville vi neppe ha opplevd et slikt inferno av lys og farger som vi gjør nå.
Vi har med oss noen skiver julekake med smør og ost og ønsker egentlig å kose oss med dem mens vi er på Tømmeråsen – for samtidig å kunne nyte utsikten. Men i dag er det rett og slett for kaldt å bli stående lenge i ro. Fotografering blir derfor prioritert framfor julekakespising den korte tiden vi tilbringer her.
Så gjenstår bare turen tilbake til Krokhol. Mens vi har gått på sti så og si hele veien opp, følger vi nå en annen sti bort til Krokholveien, for så å gå langs denne ned til parkeringsplassen.
Den optimale romjulsturen til fots? Ja, det var ikke langt unna, spør du meg!
P.S. For en gangs skyld var det heller ikke så dumt å måtte sette seg i bilen ved veis ende. Det er mye jeg ikke gjør når jeg kjører bil. Ikke skriver jeg tekstmeldinger, ikke leser jeg aviser – for å nevne noe. Spise julekake, derimot …
Lenke – til tidligere innlegg med mer info om Tømmeråsen.
Der ute 