Ved Femunden

Posted on 23. september 2014 by Kjersti

Nøyaktig en uke etter at jeg betraktet solen gå ned ved Øyeren, står jeg ved en annen innsjø, 35 mil lenger nord. Nå er jeg ikke alene, men en av fire damer på helgetur. Omgivelsene er også annerledes. Nå er det fjell, ikke skogkledde åser, blikket møter på den andre siden av sjøen. Sola er på vei ned, og i minuttene som følger blir vi fire, der vi står ved bredden av Femunden på Elgå, vitne til en eventyrlig lys- og fargefest;

Morgenen etter rusler jeg igjen de få hundre meterne fra fjellstua vi bor på, bort til Femunden. Sjøen er den samme, fjellene er de samme, men fargene og lyset… En helt ny opplevelse;

Til slutt; den andre og siste morgenen – med sitt lys og sine farger;

Gode minner. Iblandet en lengsel…

På sidelinjen

Posted on 20. september 2014 by Kjersti

Klokka er kvart på to. På Rådhusplassen i Oslo slippes pulje 2 avgårde på halvmaratondistansen under årets Oslo Maraton. Hjemme står jeg og vasker badet. For få dager siden mottok jeg startkort og opplysninger om pulje og starttidspunkt. Likevel står jeg hjemme og gnikker og gnur på en dusjvegg.

Kraftig irritasjon i muskler, sener og bånd på utsiden av låret og leggen. Det var noe sånt fysioterapeuten sa da jeg oppsøkte ham for et par uker siden. Og uttrykket han brukte om halvmaratonstart i dag var «… sterkt fraråde.» Sykle er greit, sa han. Gå er greit, sa han. Men løpe? Bare litt. Strekke ut mye, tøye mye. I det hele tatt; tøye, tøye, tøye – øvelser, øvelser, øvelser. Jaja, må jeg, så må jeg…

Jeg dro til Oslo i dag. Etterhvert. Jeg ankom Rådhusplassen omtrent på det tidspunktet jeg selv ville ha kommet i mål etter halvmaraton – hvis alt hadde gått etter planen. Og jeg skal innrømme én ting: Det gjorde vondt! Det gjorde faktisk vondt å se hundrevis, ja tusenvis av løpere – og ikke være en del av det hele. En stund følte jeg meg som en unge som er lovet den aller fineste leken i lekebutikken, for så å få vite at jeg ikke får den likevel. Det er nesten pinlig å innrømme det, for det er ikke synd på meg. Ikke i det hele tatt! Men likevel…

Jeg dro selvfølgelig ikke til Oslo i dag bare for å ha det vondt. Jeg dro for å se døtrene mine løpe «Ti for Grete» – milløpet under OsloMaraton. Etter å ha trålet meg gjennom menneskemengden på Rådhusplassen fant jeg dem omsider, et kvarter før de skulle starte;

Det var det som måtte til for å slutte å «deppe»; å se to glade jenter, klare for å løpe mila gjennom Oslos gater til ære for Grete Waitz. Yngstejenta (til høyre i bildet) har deltatt i «Ti for Grete» alle de fire gangene løpet er arrangert, mens den eldste deltok i dette løpet for første gang i dag.

Jeg stilte meg først opp noen hundre meter etter startpunktet for å se løperne på vei ut i løypa.

Snart var de i gang. Med de beste fra herreklassen i tet selvfølgelig. De tre i front på bildet nedenfor er de samme tre som vant løpet. Tjalve-løperne holdt følge hele veien, og i mål løp de hånd i hånd med hendene løftet i «seiersgest» – på likt over målstreken. Et flott idrettsøyeblikk!

Men mer enn noe annet er OsloMaraton en stor folkefest – som favner alle typer løpere. Det er definitivt de «vanlige» mosjonistene som er i flertall under arrangementet.

Folkefesten satte i høyeste grad sitt preg på nærområdene rundt Rådhusplassen. Her var det rett og slett tettpakket med folk;

Etter en snau halvtime kom de beste mennene i mål, og noen få minutter senere var det vinneren av dameklassen, Karoline Bjerkeli Grøvdal, sin tur å komme i fint driv mot mål;

Men topp-plassering eller ikke; mine to heltinner for dagen er utvilsomt disse;

Solnedgang ved Øyeren

Posted on 20. september 2014 by Kjersti

Å oppholde seg på østsiden av en innsjø idet sola går ned…

Å prøve å holde fast ved akkurat dette øyeblikket;

… som selvfølgelig er like forgjengelig som alle andre øyeblikk.

Å rette oppmerksomheten mot bakken – mot lintorskemunn i full blomst, fuglevikke, reinfann…;

… for så å se opp igjen og oppdage at en og annen lett sky har drevet inn over himmelen;

… og at det man trodde var slutten på solnedgangen egentlig bare var begynnelsen.

Det er nå man blir stående som fjetret – og lure på om det kan bli vakrere.

Det er nå man lar den synke inn, gleden over å være akkurat her, akkurat nå. I Trøgstad, på Sandstangen ved Øyeren, fredag kveld 5. september 2014.

En skog, et vann

Posted on 18. september 2014 by Kjersti

En vanlig hverdagsettermiddag, tidlig i september. Jeg er alene hjemme, og etter å ha spist middag lurer jeg på hva jeg skal gjøre resten av ettermiddagen og kvelden. En mulighet er å sette seg i sola på terassen en times tid, og deretter gå inn og se Dagsrevyen. Kanskje jeg rett og slett skal gjøre det? Eller kanskje ikke? Hva med å oppsøke en skog i stedet? Og et vann?

Klokka er halv sju når jeg svinger inn på parkeringsplassen på Granerud i Kråkstad. Jeg registrerer at det er mange biler der, og at det er mye folk utenfor klubbhuset som hører til skytebanen like ved. Jeg hører skudd også, og tenker at jeg kanskje har valgt feil dag for en kveldstur til Vientjern. Skuddsalvene smeller jevnt og trutt idet jeg forserer de første bakkene opp mot Tyrigravåsen. Men så – brått blir det stille. Så er de altså ferdige med skytetreningen for i kveld. Flaks!

Sola står allerede ganske lavt når jeg kommer opp på Tyrigravåsen, men ikke lavere enn at den svøper furutoppene omkring meg i et mykt kveldslys. Jeg fortsetter innover, spiser noen blåbær underveis, fotograferer sopp…

En stund har jeg blikket festet på stien foran meg. Så, plutselig, blir jeg vár en bevegelse foran og til venstre for meg. Jeg løfter blikket, akkurat i tide til å se den fly raskt i lav høyde over hogstflata foran meg – svartspetten! En flott fugl, det er ikke så ofte jeg ser den.

Jeg vandrer videre gjennom skogen, og snart er jeg ved målet for turen – Vientjern. Et ungt par er i ferd med å forlate stedet idet jeg kommer. Utover det er det ikke et menneske å se.

Sola har fortsatt sin nedadgående ferd på himmelhvelvingen og kveldens lange skygger er i ferd med å bre seg utover tjernet. Men ennå er det nok lys til at det skinner i vannspeilet der jeg står og skuer utover. Det er inderlig vakkert her inne ved tjernet på en fin septemberkveld som dette. Og fullstendig fredelig.

Til slutt må jeg rive meg løs og begi meg på vei tilbake til Granerud. Denne gangen følger jeg grusveien i stedet for stien gjennom skogen. Det er greit med litt avveksling, og det tar kortere tid å gå langs veien. Det er tross alt en fordel å rekke tilbake til bilen mens det ennå er rimelig lyst.

Underveis passerer jeg husmannsplassen Hjellsbråten, og kort tid etter er jeg tilbake ved utgangspunktet på Granerud.

Dette kunne helt sikkert ha blitt en fin ettermiddag på terassen. Men jeg ville gått glipp av de forgylte furutoppene, det skinnende vannspeilet – og de siste solstrålenes lek med bladverket i bjørkeskogen.

Det ble som det ble. Det er bra, det.

En magisk aften

Posted on 16. september 2014 by Kjersti

Rigoletto. Oscarsborgoperaen 23. august 2014. Applausen etter første akt er akkurat i ferd med å ebbe ut når noe får meg til å løfte blikket mot himmelen. Og der, over kanten på festningsmuren mot øst, formelig reiser det seg en stor rødglødende sky.

Få minutter senere er jeg ute av borggården. Mens en strøm av mennesker er på vei mot serveringsteltet for å kjøpe øl, vin eller snacks til pausen, oppsøker jeg plenen på vestsiden av festningen. Jeg går helt ut mot gjerdet, der det er fri utsikt over sjøen – og mot solnedgangen. Kameraet er med. Når det ikke er tillatt å fotografere under forestillingen, får jeg ta det igjen i pausen.

Jeg blir stående ved gjerdet en stund. Det er ganske stille her; kun et fåtall mennesker har gjort som meg og oppsøkt dette utkikkspunktet. Jeg nyter synet av sjøen, de skogkledde åsene midt imot, fargespillet på himmelen, båten som glir sakte av sted der ute. Etterhvert blir det ganske dunkelt – i kontrast til sollyset som Oscarsborg badet i da mannen min og jeg kom hit med rutebåt fra Drøbak et par timer tidligere;

Pausen nærmer seg slutten og jeg vandrer tilbake mot portalen inn til borggården, der folk nå står i kø for å komme inn igjen før annen akt av operaforestillingen tar til.

Jeg finner mannen min i folkemylderet, og sammen går vi inn og finner plassene våre. Første akt av Rigoletto var en opplevelse, og vi gleder oss til fortsettelsen. Kvelden er kjølig, men helt fri for nedbør, og det er stemningsfullt å sitte her foran den store utescenen i borggården på Oscarsborg.

Snart er forestillingen i gang igjen, og gjennom annen og tredje akt er det helt umulig ikke å leve seg inn i det som foregår på scenen. Her utspilles kjærlighet, hat, maktkamp, etterhvert drap – alt formidlet med stemmeprakt og skuespillerkunst av ypperste klasse. Vi er langt fra noen faste operagjengere, min mann og jeg, men dette er rett og slett en helt uforglemmelig opplevelse. Musikken, sangen, kostymene, utendørsopplevelsen… Det er magisk, rett og slett.

Og som om ikke det er nok, var altså pause-solnedgangen også en opplevelse – i stille kontrast til dramatikken på Oscarsborgoperaens scene.

Lenker: Oscarsborg og Oscarsborgoperaen

Der ute

Et rom for stille jubel. Blant isroser og markblomster.

Monthly Archives: september 2014