Det har gått ni måneder siden forrige blogginnlegg. Siden den gang er mye forandret. Fire dager etter at det siste blogginnlegget ble skrevet, fikk jeg diagnosen diabetes type 2. Det har, naturlig nok, ført til noen endringer i hverdagen. Men om mye er forandret, er også mye ved det samme. Turene i skog og mark for eksempel – gåturene, sykkelturene og ikke minst løpeturene. Det å være fysisk aktiv er blitt enda viktigere enn før – rett og slett fordi fysisk aktivitet er et sentralt element i egenbehandlingen av min diabetes – i tillegg til riktig kosthold og daglige doser insulin. Da jeg hadde fått diagnosen, satte jeg meg like godt et aktivitetsmål for dette året: Jeg skal gjennomføre Ribbemaraton, 42 km fra Løplabbet i Sandvika til Løplabbet i Ski 3. juledag.  Jeg har løpt Ribbemaraton to ganger før, og er aldri så lite «forelsket» i dette uhøytidelige løpet med den særdeles gode stemningen.

Hvis jeg skal være i stand til å gjennomføre et fullt maraton om snaue to måneder, må det trenes. Ikke minst er det behov for noen langturer, og en slik fikk jeg gjennomført i går – 20 kilometer i strålende høstvær (riktignok var det nesten mørkt før jeg kom meg helt hjem). Dels er slike langturer god opptrening, og dels er de en anledning til å teste ut hvordan det er å løpe langt med diabetes. For det er et faktum at det ikke er like «ukomplisert» som det var uten diabetes. Mer planlegging må til i forkant av treningsturen, og et gjennomtenkt inntak av energi må til underveis. Dette for å hindre at blodsukkeret blir for lavt – en tilstand som kan oppstå når man tar insulin og som er potensielt farlig hvis den får utvikle seg til «føling». Etter at jeg fikk diabetes, løper jeg aldri noe sted uten minimum å ha med druesukker og en sportsbar – og gjerne litt saft. Det samme gjelder også når jeg går tur eller sykler.

I går testet jeg ut seigmenn et par ganger underveis når jeg ante at blodsukkeret var i ferd med å bli lavt (en gang målte jeg også, og fikk bekreftet at jeg hadde lite å gå på). For en tid tilbake leste jeg et innlegg av en maratonløper med diabetes som hadde med seg nettopp seigmenn under lange løp. Det viste seg i går å fungere bra for meg også – ikke minst var det lett å få i seg mens man løp – i motsetning til sjokolade, som bare kleber seg til ganen. Og for en som i det daglige har kuttet inntaket av søtsaker til nesten null, er det deilig å kunne nyte en seigmann eller to mens man løper – med god samvittighet. Så må det selvsagt spises noe annet enn bare seigmenn underveis. På neste langtur tenker jeg å teste ut lefser med sukker og kanel. Det har jeg tidligere fått utdelt under sykkelritt, så det vet jeg i alle fall at er lett å få i seg.

Sol og blå himmel langs Bøhlerveien i Ski i går, men da jeg på vei hjem passerte under den gamle hoppbakken som troner over Oppegårdveien, var det i ferd med å mørkne.

***

Etter den lange løpeturen i går, var det ikke behov for noen store fysiske utskeielser i dag. Likevel fristet det å komme ut, for været var fortsatt fint. Dermed ble det en «lavpuls-tur» i nærområdet her i Oppegård, med innlagt kjuke-fotografering. Absolutt ikke å forakte, det heller.

Vandringen førte meg til steder jeg ikke har vært før (jeg har bodd der jeg bor nå et knapt år). Blant annet fant jeg fram til et utkikkspunkt ved Myrvolltoppen, men utsikt over Gjersjøen og videre vestover. På vei tilbake tok jeg en avstikker ned til Julekvelden helt nede ved Gjersjøen. Man kan jo lure på hva et stedsnavn som Julekvelden stammer fra. I følge Oppegård historielag sine hjemmesider finnes det et par ulike forklaringer. Den mest sannsynlige skal være en episode i tidligere tider der en ung jente gikk gjennom isen en julaften og druknet nær bergnabben som nå bærer navnet «Julekvelden». Ikke så lystelig akkurat det, men fint var det i alle fall der på en dag som denne.