På søken etter stillhet

Lørdag kveld og familieselskap. God mat, godt drikke, gode samtaler. En stund dreier samtalen seg om stillhet – eller fravær av stillhet. Det utveksles erfaringer fra ferier i store byer, der man kan oppleve at det aldri er stille. For egen del var høstens Singapore-opphold en slik opplevelse. Der var det aldri helt stille. Var man utendørs, hørte man trafikken; var man på t-bane, restaurant eller kjøpesenter, hørte man stemmer, musikk, diverse lyder …; våknet man på hotellrommet om natten, hørte man også trafikken – fra motorveien et par hundre meter unna. Det var ikke uten grunn at det første jeg gjorde da jeg kom hjem, var å gå en tur i skogen – for omsider å kunne lytte til stillheten.

Eller – kunne jeg egentlig det? Lytte til stillheten, altså. For helt stille er det jo ikke her hjemme i «nærskogen» min heller. Nøstvedtmarka og Hebekkskogen er ikke større enn at suset fra trafikken, langs blant annet E18 og innfartsveiene til Ski, alltid er der – som mer eller mindre svak bakgrunnsstøy.

IMG_0447

Slik er det også når mannen min og jeg går tur her i dag. Og i dag tenker jeg ekstra mye på det, dels på grunn av nevnte samtale fra i går kveld, og dels på grunn av professor Dag O. Hessens innlegg i dagens VG; «Motorferdsel og demokratiske fikenblad«, som jeg leser like før jeg går ut. Innlegget er et varmt forsvar for stille natur, for muligheten til å oppleve fravær av støy.

Så stort er altså nærværet av støy i vårt samfunn at jeg – som ikke bor i noen storby, men i utkanten av en mindre by – knapt har noe sted i gangavstand hjemmefra hvor jeg kan oppleve total stillhet. Støyen jeg utsettes for her, kan på ingen måte sammenliknes med støyen jeg opplevde i Singapore. Men det er altså et faktum; at for å få det helt stille, må jeg minimum reise noen kilometer – og da snakker vi om sykkelavstand, verre er det ikke – for eksempel til Østmarka. Og i lengre avstand hjemmefra øker mulighetene ytterligere. Det er ikke uten grunn at jeg elsker å være på fjellet; en av mange kvaliteter ved fjellheimen, er nettopp stillheten. Måtte det forbli slik …

Selv med den svake bakgrunnsstøyen er dagens tur i Nøstvedtmarka og Hebekkskogen en fin opplevelse. Det lille snødrysset som har kommet, bidrar til å gi skog og marker et lyst preg. En stund tror jeg nesten at sola skal titte fram også, men nei – det blir med «bare nesten».

IMG_0434

IMG_0475

IMG_0482

Som nærfriluftsområde er dette så fint, så fint. Og så vet jeg jo hvor luksusen «helt stille» er å finne – når behovet melder seg for alvor.

Reklamer

En naturlig kulturopplevelse

Å gå inn for å være alene med naturen. Det lyder som en selvmotsigelse, men likevel er det nettopp det datteren min og jeg gjør denne grå og regntunge november-søndagen. Vi går inn for å være alene med naturen. Vel, helt alene er vi ikke – snarere tvert imot. Sammen med 30-40 andre inntar vi Nasjonalgalleriet klokka to for å delta på dagens første av to omvisninger i utstillingen Alene med naturen. Utstillingen presenterer tysk og norsk landskapskunst fra romantikken. Den viser tegninger og malerier fra perioden 1810-1840 av norske Johan Christian Dahl og tyske Caspar David Friedrich. En utstilling inndelt i temaer som måneskinn, ut på landet, havet og fjellet. Nasjonalromantiske, vakre og ofte storslagne verker av to kunstnere med mye til felles, men samtidig med klare forskjeller i uttrykksform. Der den ene var særdeles påpasselig med detaljene, dyrket den andre forenklingens kunst.

Allerede fra det første maleriet vi presenteres for – et måneskinnsmaleri av Friedrich, fullt av naturens mystikk – lar jeg meg fascinere. Damen som forestår omvisningen er kunnskapsrik, og vi får en grundig og interessant innføring i de to kunstnernes virke. Utstillingen kan absolutt anbefales. Den kan oppleves på Nasjonalgalleriet fram til 4. januar, da den går videre til Gemäldegalerie Neue Meister i Dresden.

IMG_0416

Det er i ferd med å mørkne når vi kommer ut fra Nasjonalgalleriet. Regnværet har tatt en pause, og det er en særegen stemning i gatene – preget av sen høst og helgefred.

IMG_0410

Vi spaserer den korte veien til Nationaltheatret stasjon for å ta toget til Ski, og passerer Universitetsplassen. Det slår meg hvor staselige de er – bygningene som omkranser plassen; Domus Academica (Urbygningen), Domus Media (Midtbygningen) og Domus Biblioteca. Ikke minst gjør det opplyste inngangspartiet i Midtbygningen mye av seg, nå når mørket er i ferd med å falle på;

IMG_0423

Det er nesten fristende å fortsette turen rundt i Oslos gater med kamera – men det får bli en annen gang. Nå venter familiemiddag i heimen …

Lenke: Nasjonalgalleriets utstilling Alene med naturen

Sykkel-terapi

Jeg står opp. Det er fortsatt mørkt. Jeg drar på jobb. Gjennom kontorvinduet registrerer jeg dagen gli av sted, i sitt sedvanlige tempo. I nyanser av grått. Sola har innvilget seg langfri.

Det blir mørkt igjen. Jeg går fra jobben. Tar toget, så bilen siste biten hjem. Jeg skal ikke gå for mye. Skal ikke overbelaste beinet. Jeg savner å kunne løpe hverdagsstresset ut av kroppen. Savner å flyte gjennom nattsvarte gater i regnet. Forbanner løperkneet. Tenker: «Skjerp deg!» Mens en annen del av meg er mildere stemt og sier at «Joda, det er lov å savne en lidenskap. Selvfølgelig er det det.»

Så; omsider helg! To dager å leve ut dagslyset på. Lørdagen regner bort. Søndagen derimot… Skydekket holder stand, men regnet har opphørt. Sykkelen tas fram. Den fantastiske sykkelen – som selv løperkneet er venn med, bare jeg tar det litt med ro. Den fantastiske sykkelen – som endelig gir meg en følelse av å slite – i alle fall litt, der jeg tråkker meg fram gjennom Nøstvedtmarka.

IMG_5889

Jeg sykler fornøyd av sted, på turveier, traktorveier, stier… Hopper av sykkelen og går opp den bratte bakken mot Stuene, der steiner avløses av gjørme som avløses av steiner. Det er ikke nå jeg skal presse meg. Det er ikke nå jeg skal risikere å miste kontrollen over sykkelen og velte. Noe har jeg lært de siste månedene: Enkelte ting straffer seg. Som å presse kroppen utover det den tåler, ikke «lytte» når den sier ifra, bare kjøre på og kjøre på …

IMG_5891

Gjørmesykling blir det etterhvert, uansett. En mild og våt høst har satt sitt preg på stiene. Bedre blir det ikke av at hogstmaskiner har vært inne og gjort dem nesten uframkommelige enkelte steder. Dype hjulspor, gjørme, mengder med vann.

Jeg må av og på sykkelen noen ganger – så er de verste partiene forsert.

IMG_5893

Årets siste sykkeltur? Det er ikke umulig. Og kanskje like greit. Om den bare kunne komme – og «sette seg» – den kalde fine tida. Med rimfrost og etterhvert snø, skiføre …? Det er lov å håpe.

Om en fire måneders tid er det uansett på’n igjen. På sykkel.

Og kanskje til og med før det; med joggesko! Kanskje …

November blues

November. Stadig kortere dager. En rødmende soloppgang den ene dagen. En illusjon av mørke midt på dagen den neste.

Ved inngangen til måneden legger FN’s klimapanel fram sin synteserapport. Og maler alvoret med bred pensel: Det er nå det må handles. Det finnes ingen plan B. Det finnes ingen planet B. Samme dag «melder» meteorologen juleværet år 2050. Et scenario med høye temperaturer, orkaner, store nedbørsmengder og fint lite snø under tusen meter over havet. Klimaforskerne på sin side advarer om at barna vil lengte tilbake til 2014. De minner oss om at vi ikke eier kloden vår, men bare låner den.

Så glir en sjelden frostmorgen umerkelig inn i drømmen om den kalde, fine tida. Før den er her igjen, november-varmen. Åtte grader, ti grader, elleve grader.

«Vi eier ikke kloden vår. Vi bare låner den.» Det er nå vi må vise oss som verdige låntakere, tenker jeg. Og går meg en tur – igjen. I Nøstvedtmarka og Hebekkskogen.

IMG_0337

Der ute. Et rom for stille jubel. Men også for melankoli. Savn. Og håp.

IMG_0347

De små gledene som dagslyset byr på – der ute. Dem er det alltid rom for. Om det så bare er synet av bøketreet i hagen – i sin bronsefargede november-drakt;

IMG_0381