November. Stadig kortere dager. En rødmende soloppgang den ene dagen. En illusjon av mørke midt på dagen den neste.

Ved inngangen til måneden legger FN’s klimapanel fram sin synteserapport. Og maler alvoret med bred pensel: Det er nå det må handles. Det finnes ingen plan B. Det finnes ingen planet B. Samme dag «melder» meteorologen juleværet år 2050. Et scenario med høye temperaturer, orkaner, store nedbørsmengder og fint lite snø under tusen meter over havet. Klimaforskerne på sin side advarer om at barna vil lengte tilbake til 2014. De minner oss om at vi ikke eier kloden vår, men bare låner den.

Så glir en sjelden frostmorgen umerkelig inn i drømmen om den kalde, fine tida. Før den er her igjen, november-varmen. Åtte grader, ti grader, elleve grader.

«Vi eier ikke kloden vår. Vi bare låner den.» Det er nå vi må vise oss som verdige låntakere, tenker jeg. Og går meg en tur – igjen. I Nøstvedtmarka og Hebekkskogen.

Der ute. Et rom for stille jubel. Men også for melankoli. Savn. Og håp.

De små gledene som dagslyset byr på – der ute. Dem er det alltid rom for. Om det så bare er synet av bøketreet i hagen – i sin bronsefargede november-drakt;