Heller alene på tur enn ensom i sofaen

I går ettermiddag, et døgn etter at Regjeringen iverksatte første runde med knallharde tiltak som følge av korona-viruset, grep mismotet en stund fatt i meg. Nå hadde jeg jobbet hjemmefra i to dager og kjente allerede på savnet av mine gode kollegaer. Mail-kontakt og noen få telefonsamtaler veier ikke akkurat opp for de fysiske møtene og den daglige dialogen i kontorlandskapet. For ikke å snakke om humoren, latteren og den gode tonen fine folk imellom. Alt dette var plutselig erstattet med stille alene-jobbing ved stuebordet.

Ikke nok med det. Jeg bor også for meg selv. Det vi si at i det øyeblikk jeg lukket pc’en og avsluttet arbeidsdagen, hadde jeg foran meg en ettermiddag og kveld i selskap med ingen andre enn meg selv. Det kunne gått greit det, hvis jeg visste at det ikke ville gå lang tid før jeg ville treffe folk igjen, i en eller annen sammenheng.

Men nå vet jeg det stikk motsatte; at det kan ta lang tid før jeg igjen vil ha et særlig utstrakt sosialt liv. Jeg er i risiko-gruppe for korona-smitte, og som en forholdsregel omgås jeg for tiden ikke en gang mine voksne barn (utover hyppig kontakt på Messenger/telefon). Min mor er som andre eldre i risikogruppe i kraft av sin alder. Henne unnlater jeg å besøke inntil videre, av redsel for at jeg kan være smittet uten å vite det og dermed kunne utsette henne for risiko.

Dette er som kjent heller ikke tiden for å omgås venner på vanlig måte. Dermed sitter man i denne spesielle situasjonen igjen alene med det som fort kan utvikle seg til en tyngende følelse av ensomhet. Det var den følelsen jeg kjente komme over meg i går ettermiddag.

Heldigvis hadde jeg allerede tidligere på dagen bestemt meg for en løpetur før mørket falt på. Den planen holdt jeg fast ved. Jeg vet av tidligere erfaring at en lang kveld i sofaen kan være en trigger for mismot og ensomhetsfølelse. Man kan alltids skyve de tunge tankene bort en stund med et halvinteressant TV-program, men de kommer i så fall tilbake så fort TV’en slås av.

Det som derimot hjelper, i alle fall for meg, er fysisk aktivitet, helst ute i naturen. Gårsdagens løpetur gjennom lysløypa i skogen var således en god opplevelse. Jeg vekselsvis løp og gikk, grunnet en skade som gjør at jeg må ta det litt pent – men det er ikke farten man beveger seg i som er poenget. Det er i seg selv det å bevege seg som er viktig. Når kroppen beveger seg, er det akkurat som det blir bevegelse også i hode og sinn. Tunge tanker får ikke like lett feste, men tvinges inn i mer konstruktive baner. Tilnærmingen til tilværelsen blir rett og slett mer positiv.

Grytetjern, Oppegård

I dag ble det mer av både bevegelse og natur, nærmere bestemt en fire timers tur i Østmarka. Jeg kjørte til Bysetermosen hvor jeg parkerte bilen. Da jeg kom dit litt før halv ett, ble jeg overrasket over alle bilene som sto der. Selve parkeringsplassen var helt full, så jeg måtte stå i veikanten. Det var tydeligvis flere enn jeg som følte trang til en skogstur i disse korona-tider.

Jeg startet turen med å gå til utsiktstårnet på Kjerringhøgda og fortsatte derfra til Vangen (en av Skiforeningens hytter). Der satte jeg meg ute i sola på en benk med matpakke og varm kakao. Fra Vangen tilbake til Bysetermosen gikk jeg så dels på grusvei, dels på sti. Jeg la til og med inn en omvei for å forlenge turen litt.

Kjerringhøgda
Utsikt fra toppen av tårnet
En nydelig dag i skogen
Vangen
Igletjern

Den ga meg så uendelig mye, denne turen. For det første så jeg folk, og i dag føltes det spesielt viktig. Å nærme seg Kjerringhøgda og høre glade stemmer fra både barn og voksne – og til og med en gutt som spilte munnspill – det dempet vesentlig følelsen av å «være alene i verden». Jeg kom i snakk med folk også, på betryggende «korona-avstand» – både med en ukjent, hyggelig dame med to hunder, og med en mann jeg kjenner som var på tur med familien sin. I tillegg kommer alle de andre turgåerne man veksler et «hei» med i forbifarten. Det skal ikke så mye menneskelig kontakt til før man kjenner på en viss grad av normalitet, selv i krevende tider som dette.

Jeg gikk også lange strekninger på sti uten å se noe særlig med folk, og da senket roen seg slik den alltid gjør når jeg er alene med naturen. Alene, men aldri ensom. Ensomhet eksisterer ikke på samme måte der ute. Derfor blir dette min viktigste «medisin» mot eventuell ensomhetsfølelse resten av denne korona-perioden, hvor lang den enn måtte bli: Jevnlige doser med turglede, ispedd passelig doser med løpelykke 😊

Bysetermosen ved avslutning av turen


Å løpe gleden inn i livet

The moment the legs begin to move, the thoughts begin to flow. (Running Wisdom)

Allerede når løpesekken er ferdig pakket og står klar i gangen sammen med løpeskoene, begynner godfølelsen å sige på. Som alltid før en langtur er den blandet med en følelse av spenning. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er jo ikke noe løp jeg skal delta i, jeg skal bare på en vanlig treningstur. Men det er akkurat som om kroppen skjerper sansene før en slik litt lengre tur, som om den sitrende spenningen får den til å våkne litt ekstra.

Det høres kanskje litt voldsomt ut med «løpesekk». Men jeg har altså kjøpt meg denne lille blå sekken beregnet på løpeturer. I den er det plass til drikkepose og det jeg trenger av sportsbarer, kjeks og druesukker – og apparat for måling av blodsukker. På den måten er jeg godt forberedt hvis blodsukkeret faller for mye underveis, noe det lett gjør under lengre treningsøkter. I dag har jeg i det minste husket å sette litt mindre insulin enn det som er vanlig morgendose. Det vil si at dagens løpetur er planlagt omtrent fra det øyeblikket jeg våknet.

Jeg er glad for at jeg fikk diabetes (type 2 m/lav insulinproduksjon) på tross av at jeg alltid har vært aktiv, og ikke på grunn av at jeg har vært inaktiv. Dermed slapp jeg å legge om livsstilen, utover en viss justering av kostholdet – fra relativt sunt til sunt. Og jeg fikk enda en grunn til å holde aktivitetsnivået oppe. Ikke at jeg trengte akkurat det, men… Jeg er såpass avhengig av å løpe at tanken på å slutte med det aldri har slått meg.

For løpingen er noe langt mer enn bare trening. Den er en del av selve fundamentet for velvære, psykisk såvel som fysisk. Selv i en periode av livet da tilværelsen artet seg som et ugjennomtrengelig mørke, vurderte jeg aldri å slutte å løpe. Tvert imot erfarte jeg at jevnlige løpeturer kunne være til god hjelp for å komme seg «opp av kjelleren». Det fungerte ikke som noen «quick fix» som fjernet problemer, men hver løpetur ga en kjærkommen form for egenterapi. Negative tanker som hadde «satt seg fast» og gikk i en slags kontinuerlig loop, begynte å flyte av gårde på et vis mens jeg løp – og det ble dermed rom for andre, mer konstruktive tanker. Etter løpeturen havnet jeg ofte tilbake i «loopen», men det gjaldt å ikke gi seg. Bare det å få den pausen fra tankespinnet som løpeturene ga, var et gode i seg selv. Og gradvis hang effekten av «løpeterapien» igjen, lenger og lenger etter at løpeturen var avsluttet.

I dag er ikke tilværelsen mørk, og løpeturen jeg har lagt ut på er et rent overskuddsfenomen. Kroppen spiller på lag, og etter 4-5 kilometer merker jeg at jeg «finner flyten». Musklene er varmet godt opp og rytmen jeg løper i, er uanstrengt og behagelig. Jeg nyter følelsen av å kunne løpe i det uendelige, selv om jeg vet at den følelsen ikke vil vare turen ut. Men de neste 8-10 kilometerne kan jeg kanskje greie å kjenne på den. Jeg kommer på at jeg har glemt å ta med meg blodsukkerapparatet, men tar ikke det så tungt. Nå vet jeg av erfaring at jeg må ta en pause etter cirka en times løping for å få i meg karbohydrater, og at jeg kanskje må gjenta det en gang til før jeg kommer hjem. Verre er det ikke.

Akkurat i dag er været en stor bonus ved løpeturen. Det er 10. mai, Kristi Himmelfartsdag – og temperaturen tilsier sommer heller enn vår. Himmelen er knall blå og skyfri, hvitveisen blomstrer og løvet er omsider på god vei ut av vinterdvalen. Det må sies; naturopplevelsen jeg får når jeg løper er like viktig som treningseffekten. Uten denne dimensjonen ville løpeturene ikke vært på langt nær de samme. Da kunne jeg like gjerne løpt på tredemølle, og det synes jeg ærlig talt ikke er særlig stas.

Jeg løper en runde på nesten 19 kilometer i dag, 6-7 kilometer på grusvei og resten på asfalt. Neste tur får bli på sti. Det liker jeg aller best, men det er greit å veksle på litt. Etter at jeg kommer hjem, nytes resten av «sommerdagen» på terrassen. Selv om det skyer litt til utpå ettermiddagen, er det fortsatt godt og varmt. Jeg tar etterhvert en tur ned til bekken som renner like nedenfor der jeg bor – med kamera. Lenger behøver jeg ikke å gå før de vårlige fotomotivene står i kø. Sånn sett blir dette en dag med mye glede – løpeglede under formiddagsturen og fotoglede i restitusjonstiden etterpå.

Så kommer regnet. Jeg trekker inn og kaster et blikk ut i gangen. Der står løpeskoene, klare for neste tur 🙂

 

 

På denne dagen …

29. april 2018 – en litt vemodig dag. For nøyaktig 30 år siden sto denne dagen i gledens tegn, det var da jeg giftet meg. Nå har jeg ikke lenger noen bryllupsdag å feire. Men sånn er livet – det deler ut både gleder og sorger, og iblant noen ganske store snublesteiner.

Samlivsbrudd kalles «sorgen det ikke sendes blomster til». Det er for såvidt riktig – jeg fikk heller ikke blomster da fundamentet i livet brått ble revet bort for tre år siden. Men jeg fikk enormt mye støtte, fra familie og venner – og fra mennesker jeg møtte som har opplevd det samme som jeg gikk igjennom. Støtten var uvurderlig, og utgjorde en av «pilarene» som gjorde det verdt å komme seg videre i livet.  I tillegg har tre andre pilarer vært viktige; skrivingen, treningen og naturopplevelsene. Ikke minst det siste; det vakre i naturen er medisin mot det vonde – og den virker. Her eksemplifisert med blåveis på Jomfruland, sjøsprøyt på Raet og gåsunger på Færder forrige helg. (Stedsnavnene henviser til de tre respektive nasjonalparkene.)

 

 

I dag skal jeg ut i fine omgivelser, jeg skal sykle noen mil, jeg skal være sammen med familie, og jeg skriver allerede. Det skal bli en bra dag, dette også …

 

Helgeturer med høy og lav puls

Det har gått ni måneder siden forrige blogginnlegg. Siden den gang er mye forandret. Fire dager etter at det siste blogginnlegget ble skrevet, fikk jeg diagnosen diabetes type 2. Det har, naturlig nok, ført til noen endringer i hverdagen. Men om mye er forandret, er også mye ved det samme. Turene i skog og mark for eksempel – gåturene, sykkelturene og ikke minst løpeturene. Det å være fysisk aktiv er blitt enda viktigere enn før – rett og slett fordi fysisk aktivitet er et sentralt element i egenbehandlingen av min diabetes – i tillegg til riktig kosthold og daglige doser insulin. Da jeg hadde fått diagnosen, satte jeg meg like godt et aktivitetsmål for dette året: Jeg skal gjennomføre Ribbemaraton, 42 km fra Løplabbet i Sandvika til Løplabbet i Ski 3. juledag.  Jeg har løpt Ribbemaraton to ganger før, og er aldri så lite «forelsket» i dette uhøytidelige løpet med den særdeles gode stemningen.

Hvis jeg skal være i stand til å gjennomføre et fullt maraton om snaue to måneder, må det trenes. Ikke minst er det behov for noen langturer, og en slik fikk jeg gjennomført i går – 20 kilometer i strålende høstvær (riktignok var det nesten mørkt før jeg kom meg helt hjem). Dels er slike langturer god opptrening, og dels er de en anledning til å teste ut hvordan det er å løpe langt med diabetes. For det er et faktum at det ikke er like «ukomplisert» som det var uten diabetes. Mer planlegging må til i forkant av treningsturen, og et gjennomtenkt inntak av energi må til underveis. Dette for å hindre at blodsukkeret blir for lavt – en tilstand som kan oppstå når man tar insulin og som er potensielt farlig hvis den får utvikle seg til «føling». Etter at jeg fikk diabetes, løper jeg aldri noe sted uten minimum å ha med druesukker og en sportsbar – og gjerne litt saft. Det samme gjelder også når jeg går tur eller sykler.

I går testet jeg ut seigmenn et par ganger underveis når jeg ante at blodsukkeret var i ferd med å bli lavt (en gang målte jeg også, og fikk bekreftet at jeg hadde lite å gå på). For en tid tilbake leste jeg et innlegg av en maratonløper med diabetes som hadde med seg nettopp seigmenn under lange løp. Det viste seg i går å fungere bra for meg også – ikke minst var det lett å få i seg mens man løp – i motsetning til sjokolade, som bare kleber seg til ganen. Og for en som i det daglige har kuttet inntaket av søtsaker til nesten null, er det deilig å kunne nyte en seigmann eller to mens man løper – med god samvittighet. Så må det selvsagt spises noe annet enn bare seigmenn underveis. På neste langtur tenker jeg å teste ut lefser med sukker og kanel. Det har jeg tidligere fått utdelt under sykkelritt, så det vet jeg i alle fall at er lett å få i seg.

 

Sol og blå himmel langs Bøhlerveien i Ski i går, men da jeg på vei hjem passerte under den gamle hoppbakken som troner over Oppegårdveien, var det i ferd med å mørkne.

***

Etter den lange løpeturen i går, var det ikke behov for noen store fysiske utskeielser i dag. Likevel fristet det å komme ut, for været var fortsatt fint. Dermed ble det en «lavpuls-tur» i nærområdet her i Oppegård, med innlagt kjuke-fotografering. Absolutt ikke å forakte, det heller.

 

Vandringen førte meg til steder jeg ikke har vært før (jeg har bodd der jeg bor nå et knapt år). Blant annet fant jeg fram til et utkikkspunkt ved Myrvolltoppen, men utsikt over Gjersjøen og videre vestover. På vei tilbake tok jeg en avstikker ned til Julekvelden helt nede ved Gjersjøen. Man kan jo lure på hva et stedsnavn som Julekvelden stammer fra. I følge Oppegård historielag sine hjemmesider finnes det et par ulike forklaringer. Den mest sannsynlige skal være en episode i tidligere tider der en ung jente gikk gjennom isen en julaften og druknet nær bergnabben som nå bærer navnet «Julekvelden». Ikke så lystelig akkurat det, men fint var det i alle fall der på en dag som denne.

 

I tidens løp

Jeg så det ikke komme. Avgrunnen som det tok sekunder å åpne, har tiden snart brukt ett år på å lukke. Imens har jeg løpt.

 

***

det kjem ingen tårer

ho ligg for djupt, denne sorga

kapsla inn på botnen av sjela

under det laget der tårer vert danna

***

 

***

eg spring

lèt føtene leike seg av stad over mjuk skogbotn

kvart steg som salve på rifta i hjartet

***

 

***

bakom disen trengjer ljoset seg fram

i enga sit tida med hjartet i fang

stryk det med varsam hand

***

 

***

eg spring, stadig lettare på foten

lèt dei vonde tankane fløyme på utpust

gjev rom for ein sildrande bekk av lukke på innpust 

***

 

***

i front

springarar på sida, springarar i ryggen

fem par føter, ein rytme

knapt kontakt med jorda

svevande lukke

***

 

***

kven, om ikkje tida

står der med hjartet i hand

gjev meg det og seier

ber det sjølv no

du skal sjå at du greier

***

 

***

 

(Samtlige nynorsknoveller, #nynov, ble skrevet og publisert på Twitter i tidsrommet mai-desember 2015. Foto fra Østmarka, Nøstvedtmarka, Rendalen/Tynset, Alvdal Vestfjell, Østmarka/Midtsjøvann og Hebekkskogen/Oslo/Sentrumsløpet.)

Alle hjerters dag…

En strålende vakker søndag, for anledningen både morsdag og valentinsdag – alle hjerters dag… Når forholdene ikke ligger til rette for å feire den tosomme kjærligheten, finnes det heldigvis andre gleder å fylle en slik dag med. Selve livet er alene verdt å gledes over, det samme gjelder naturens uendelige tilfang på opplevelser. Denne søndagen nytes opplevelsene der ute til fulle, i sol og frisk vinterluft – på Ljanskollen og langs Hvervenbukta;

 

 

Langs sjøen er måkene hjertelig til stede;

 

 

Men også vemodet krever sin plass denne dagen – valentinsdagen. Vemodet, og minnene om det, som en gang var…

***

Så er handa di der

turkar tårene mine vekk

Ei eiga ro sildrar frå andedraga

ned i sårbare hjarterøter

Eg kviskrar dei finaste orda

(#nynov, Twitter 09.05.15)

***

 

 

Å leve eller la seg leve – med et stopp på Alonissos

Å leve livet er en fin ting. Helt til alt en dag snus på hodet og det er livet som lever meg. Plutselig føler jeg meg som en marionett uten kontroll, utsatt for hendelser som jeg ikke rår over. Det jeg før kunne tenke var et liv på skinner, om enn med en og annen dump i skinnegangen, har plutselig sporet fullstendig av. Så der står jeg da, forlatt og fullstendig i følelsenes vold. Følelser jeg knapt har kjent på tidligere, i alle fall aldri med den styrke de skyller over meg nå. Jeg vet det ikke da, men det skal vare en stund, dette følelsesrushet. Likeså det ustoppelige tankekjøret. I den grad livet lar seg skrangle opp på skinner igjen, er det på en ganske så heftig berg-og-dalbane. Og en feilkonstruert sådan. Den har jo flere daler enn den har berg. Dype daler. Og berg som knapt ruver høyt nok til å fange lyset.

Jeg kommer meg gjennom sommeren. Faktisk blir den ikke så aller verst, sommerferien. Jeg har planlagt den, fra dag til dag, fem uker til ende. Midt i fortvilelsen er det en overlevelsesmekanisme som har slått inn. Jeg vet hva som kan gjøre meg godt, at det selv midt i all smerten finnes en slags sjelebot. Naturopplevelser og fysisk aktivitet er viktige ingredienser i kuren. I tillegg sørger jeg for en passe blanding av alenetid og tid med familie og venner. Jeg oppsøker bevisst steder der jeg kan treffe nye mennesker. Jeg velger åpenheten, og blir belønnet med samtaler og gode råd fra mennesker jeg aldri har truffet tidligere, men som bærer på historier lik den jeg selv nå er blitt en del av.

Så er ferien over og jeg møter hverdagen igjen. Nedtur. Hva skal jeg se fram til nå? Men fortsatt er kalenderen ganske full – det er helgeturer med venner, grillkveld med løpegruppa, avtalte teaterkvelder, middager på byen med døtrene, halvmaraton i Oslo – for å nevne noe. Den ene lørdagkvelden jeg er hjemme alene i august/september, tar jeg bussen til Drøbak (fint med buss – en bussreise tar tid, jeg må til og med bytte buss – dermed tar det enda lenger tid, og tid er til for å slås ihjel). I Drøbak fotograferer jeg solnedgangen, den er vakker denne kvelden ved sjøen. Jeg legger ut bildene på Facebook, får «likes» og en følelse av at det er noen der, om enn bare i andre ender av Facebook-nettverket. Bedre enn ingenting.

Det drar seg lenger ut på høsten. En lørdagskveld uten program kan ikke lenger slås ihjel med solnedgang i Drøbak. Sola går jo ned før kvelden egentlig har begynt. Da kommer smellen. En lørdag. To lørdager. Den helvetes ensomheten!

Det er nå jeg skjønner at jeg skal passe meg. Og passe meg. Det er nå jeg skjønner at jeg må ta kontroll over livet mitt. For selv om jeg ikke har valgt situasjonen jeg er kommet i, er jeg hverken fratatt evnen eller muligheten til å finne min vei videre. Å fylle tiden med noe hyggelig og fornuftig – eller for den del aldeles ufornuftig – er ene og alene mitt valg. Jeg begynner å fylle opp kalenderen igjen. Gjør avtale med en venninne, og med moren min (hun blir alltid lykkelig over helgebesøk). Jeg har til og med en København-helg i sikte litt fram i tid.

Samtidig ser jeg fram til den dagen jeg vil greie å gjenfinne roen om jeg er hjemme alene en fredags- eller lørdagskveld. Greie å konsentrere meg om å se et TV-program eller lese en god bok. Greie å se på alenetiden som verdifull, den også. Nå har jeg i det minste tatt fram den lenge forsømte bloggen igjen. Det er jo noe. Og det gjør som alltid godt å skrive.

Men kvelden begynte med at jeg åpnet IPhoto og så igjennom sommerbilder. Å dvele ved gode minner er ikke det verste man gjør. Blant de virkelig gode minnene fra sommeren 2015 er den ene juli-uka på Alonissos – en sann perle av en gresk øy. Grønn, frodig og vakker. I kveld er det minnene herfra jeg skal ta med meg inn i natten.

 

Gamlebyen, Alonissos;

IMG_2649

Tidlig morgenstund på hotellstranden, med utsyn mot «De to brødre»;

IMG_2782

Når snorkletur ender opp som delfinsafari – her i farvannet mellom Skopelos og Alonissos;

IMG_2808

Leftos Yialos – en av mange vakre strender;

IMG_2894

Mine flotte døtre ved havnen i fiskerlandsbyen Steni Vala;

IMG_2963

Idylliske Patitiri;

IMG_3088

«De to brødre» – som jeg aldri så meg mett på – her like før sola går ned;

IMG_3048

Å dyrke det vakre – det er en av mange ting som gir mening i livet. Når man ikke får gjort det utendørs, for eksempel fordi mørke høstkvelder er nettopp det – mørke, da er det godt å kunne ty til de fotografiske minnene. Med ytterligere to Hellas-bilder sier jeg god natt.

Gamlebyen:

IMG_2648

Hawaii-rose, Steni Vala;

IMG_2943

En ny start

Livet slik jeg kjente det, er forbi. Den ene å dele alt med, deler sitt med en annen nå. Sorg, smerte og savn – en stund trodde jeg de tre hadde bitt seg fast. For godt.

IMG_3260

Men det ender ikke der. Gradvis avtar sorgen, smerten og savnet. Gradvis åpner det seg et nytt livets kapittel. Rikt på blanke ark, for meg å fylle. Rikt på gyldne sjanser, for meg å gripe.

IMG_3221

Endelig vet jeg, at tiden er min venn. Den svarteste måneden er historie. Siden da har tiden foredlet mitt egenterapeutiske konsept: Å skrive tankene ut av hodet. Å snakke med fine folk. Å løpe, sykle, gå eller bare være – der ute.

IMG_3455

Et konsept som bringer meg, skritt for skritt, nærmere startstreken. For å ta steget over i neste kapittel.

***

Bilder fra Olashei, Lillesand / Kalvehageneset, Grimstad / Hobdsetra, Tynset

En bit av livet

Hvis det er noen uker i året jeg pleier å legge alle bekymringer til side og bare nyte tilværelsen, er det i sommerferien. I år er det ikke helt på den måten. Hendelser i livet på forsommeren danner et mørkt bakteppe for denne sommerens ferieuker. Likevel finnes det gode øyeblikk – både de som kommer til meg og de jeg skaper selv. Til sistnevnte kategori hører noe så enkelt som å gå på «fotosafari» blant rosene som prydet hageanlegget på hotellet jeg bodde på tidligere i juli – Alonissos Beach på Alonissos, Hellas.

Nedenfor følger et slags dikt – ledsaget av et par bilder fra «rosesafarien».

IMG_2730

HVA GJØR DU?

*

hva gjør du

den dagen alt rakner?

hva gjør du

når tilværelsens ankerkjetting

ryker med et smell

og du plutselig flyter fritt?

*

du fortviler

det gjør du

du kjenner sjelen verke

som et åpent sår

du lurer på

hvorfor du ikke gråter

helt til tårene en dag er der

og ikke lar seg stoppe

*

du er lamslått

men likevel på leting

du vet at du må finne

en vei

ut av mørket

så hva gjør du?

*

jeg skriver, sier du

tekster der hver setning

er født i smerte

en fortvilelsens dystre poesi

*

jeg er ute, sier du

gir meg hen til naturens terapi

en magisk balsam av skjønnhet

lys, lukter og lyder

*

jeg løper, sier du

glir inn i den gode rusen

med tungsinnet forvart

i etterlengtet dvale

*

jeg snakker, sier du

deler traumet med mange

som hver tar med seg

en bit av det når de går

***

IMG_2676