Å leve eller la seg leve – med et stopp på Alonissos

Å leve livet er en fin ting. Helt til alt en dag snus på hodet og det er livet som lever meg. Plutselig føler jeg meg som en marionett uten kontroll, utsatt for hendelser som jeg ikke rår over. Det jeg før kunne tenke var et liv på skinner, om enn med en og annen dump i skinnegangen, har plutselig sporet fullstendig av. Så der står jeg da, forlatt og fullstendig i følelsenes vold. Følelser jeg knapt har kjent på tidligere, i alle fall aldri med den styrke de skyller over meg nå. Jeg vet det ikke da, men det skal vare en stund, dette følelsesrushet. Likeså det ustoppelige tankekjøret. I den grad livet lar seg skrangle opp på skinner igjen, er det på en ganske så heftig berg-og-dalbane. Og en feilkonstruert sådan. Den har jo flere daler enn den har berg. Dype daler. Og berg som knapt ruver høyt nok til å fange lyset.

Jeg kommer meg gjennom sommeren. Faktisk blir den ikke så aller verst, sommerferien. Jeg har planlagt den, fra dag til dag, fem uker til ende. Midt i fortvilelsen er det en overlevelsesmekanisme som har slått inn. Jeg vet hva som kan gjøre meg godt, at det selv midt i all smerten finnes en slags sjelebot. Naturopplevelser og fysisk aktivitet er viktige ingredienser i kuren. I tillegg sørger jeg for en passe blanding av alenetid og tid med familie og venner. Jeg oppsøker bevisst steder der jeg kan treffe nye mennesker. Jeg velger åpenheten, og blir belønnet med samtaler og gode råd fra mennesker jeg aldri har truffet tidligere, men som bærer på historier lik den jeg selv nå er blitt en del av.

Så er ferien over og jeg møter hverdagen igjen. Nedtur. Hva skal jeg se fram til nå? Men fortsatt er kalenderen ganske full – det er helgeturer med venner, grillkveld med løpegruppa, avtalte teaterkvelder, middager på byen med døtrene, halvmaraton i Oslo – for å nevne noe. Den ene lørdagkvelden jeg er hjemme alene i august/september, tar jeg bussen til Drøbak (fint med buss – en bussreise tar tid, jeg må til og med bytte buss – dermed tar det enda lenger tid, og tid er til for å slås ihjel). I Drøbak fotograferer jeg solnedgangen, den er vakker denne kvelden ved sjøen. Jeg legger ut bildene på Facebook, får «likes» og en følelse av at det er noen der, om enn bare i andre ender av Facebook-nettverket. Bedre enn ingenting.

Det drar seg lenger ut på høsten. En lørdagskveld uten program kan ikke lenger slås ihjel med solnedgang i Drøbak. Sola går jo ned før kvelden egentlig har begynt. Da kommer smellen. En lørdag. To lørdager. Den helvetes ensomheten!

Det er nå jeg skjønner at jeg skal passe meg. Og passe meg. Det er nå jeg skjønner at jeg må ta kontroll over livet mitt. For selv om jeg ikke har valgt situasjonen jeg er kommet i, er jeg hverken fratatt evnen eller muligheten til å finne min vei videre. Å fylle tiden med noe hyggelig og fornuftig – eller for den del aldeles ufornuftig – er ene og alene mitt valg. Jeg begynner å fylle opp kalenderen igjen. Gjør avtale med en venninne, og med moren min (hun blir alltid lykkelig over helgebesøk). Jeg har til og med en København-helg i sikte litt fram i tid.

Samtidig ser jeg fram til den dagen jeg vil greie å gjenfinne roen om jeg er hjemme alene en fredags- eller lørdagskveld. Greie å konsentrere meg om å se et TV-program eller lese en god bok. Greie å se på alenetiden som verdifull, den også. Nå har jeg i det minste tatt fram den lenge forsømte bloggen igjen. Det er jo noe. Og det gjør som alltid godt å skrive.

Men kvelden begynte med at jeg åpnet IPhoto og så igjennom sommerbilder. Å dvele ved gode minner er ikke det verste man gjør. Blant de virkelig gode minnene fra sommeren 2015 er den ene juli-uka på Alonissos – en sann perle av en gresk øy. Grønn, frodig og vakker. I kveld er det minnene herfra jeg skal ta med meg inn i natten.

 

Gamlebyen, Alonissos;

IMG_2649

Tidlig morgenstund på hotellstranden, med utsyn mot «De to brødre»;

IMG_2782

Når snorkletur ender opp som delfinsafari – her i farvannet mellom Skopelos og Alonissos;

IMG_2808

Leftos Yialos – en av mange vakre strender;

IMG_2894

Mine flotte døtre ved havnen i fiskerlandsbyen Steni Vala;

IMG_2963

Idylliske Patitiri;

IMG_3088

«De to brødre» – som jeg aldri så meg mett på – her like før sola går ned;

IMG_3048

Å dyrke det vakre – det er en av mange ting som gir mening i livet. Når man ikke får gjort det utendørs, for eksempel fordi mørke høstkvelder er nettopp det – mørke, da er det godt å kunne ty til de fotografiske minnene. Med ytterligere to Hellas-bilder sier jeg god natt.

Gamlebyen:

IMG_2648

Hawaii-rose, Steni Vala;

IMG_2943

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s