«Midt i larmen er jeg fremmed, viddens stillhet er dog hjemmet.» – Jacob Breda Bull

Det er midt i juli. Jeg gjør det jeg har gjort «tusen ganger før». Jeg går i fjellet. Men noe er likevel nytt. For det første; jeg går et sted jeg aldri har gått før – i Setesdal Vesthei. For det andre; jeg går alene. Det siste har jeg riktignok gjort før, mange ganger – men aldri over flere dager. Dette er første gang jeg går fra hytte til hytte alene.

Det et er langt på ettermiddagen før jeg omsider får startet turen fra parkeringsplassen ved Berg i Valle. Jeg skal ikke gå så langt denne første dagen, kun et par timer inn til den ubetjente hytta Stavskar – gammel, liten, sjarmerende og for anledningen ganske så full, med til sammen åtte overnattingsgjester.

Dagen etter fortsetter turen innover fjellet mot Bossbu, i hjertet av Setesdal Vesthei. Det er mye snø i fjellet denne sommeren, og disse julidagene er kjølige, selv om sola skinner fra mer eller mindre skyfri himmel.

Det er ikke lange marsjen inn til Bossbu, så jeg ankommer ganske tidlig på dagen. Et småskadd bein setter på dette tidspunkt en stopper for de lange dagsturene, og dermed er de tre timene inn til Bossbu akkurat passe turlengde. Stedet er preget av byggevirksomhet. I tillegg til ny hovedhytte, oppført i fjor, bygges det nå ny sikringshytte. Arbeidslaget som forestår byggingen, disponerer hovedhytta i byggeperioden, men jeg og den andre hyttegjesten det døgnet, tilbys madrasser på gulvet i sikringshytta, som på dette tidspunkt er halvferdig og vel så det. Hyggelig sosialt samvær med arbeidslaget i hovedhytta på kvelden blir som bonus å regne i oppholdet.

På ettermiddagen rusler jeg en liten tur langs det langstrakte Botsvatn. På bildet nedenfor ses Bossbu (hovedhytta) oppe til venstre. Hytta er bygget med store vestvendte vinduer i oppholdsrommet, og byr dermed på en fantastisk panoramautsikt over vannet.

Neste morgen opprinner med isende vind og EN hel plussgrad (vi snakker om juli). Kulde eller ikke; nedenfor hytta ligger Botsvatn og fjellene i all sin prakt, badet i morgensol – et uforglemmelig, vakkert syn.

Etter lang frokost og avskjed med arbeidslaget, er det klart for retur til Stavskar. Det er jo bare så fint i dette området! Mens jeg går, gleder jeg meg stort over at jeg har lagt ut på denne turen, og ikke latt meg stoppe av at det ville bli en «alene-tur». Jeg synes det er helt greit å være alene mens jeg går, og når det kan kombineres med hyggelig selskap på hyttene på kveldstid, er turopplegget egentlig svært så bra.

Bare en gang underveis finner jeg grunn til å være litt betenkt over å gå alene. Det skjer når jeg skal krysse en elv mellom Bossbu og Stavskar, og jeg oppdager at snøbrua jeg gikk over på vei inn dagen før, har rast sammen. Å krysse elva langs den ordinære T-merkede ruta er heller ikke mulig, fordi store snøskavler ligger ut over elvebredden på begge sider. Jeg går et par hundre meter nedover langs elva og finner til slutt et sted som ser egnet ut for kryssing. Men bare nesten egnet, skal det vise seg. Når jeg begynner «overfarten», oppdager jeg fort at avstanden mellom steinene jeg trår på, er i overkant stor enkelte steder. Det går ikke bedre enn at jeg bommer på en stein – eller det vil si, jeg treffer den – men på en ganske ublid måte. Etter først å ha mistet balansen, «stuper» jeg framover og treffer steinen med kneet. Dermed må jeg snu, finne fram plaster og ta meg en liten tenkepause. Den ender med at jeg bestemmer meg for vading. Elva er stri, men ikke verre enn at vading er helt greit. Etter et raskt skobytte – fra fjellstøvler til fivefingers (!) går vadingen som en lek. Og ettersom jeg nå engang elsker disse rare «fingerskoene» blir jeg gående med dem enda en halvtimes tid, helt til beina er blitt så kalde av all snøflekk-kryssingen at jeg må bevilge dem en opptiningspause i sola.

Utpå dagen har jeg igjen Stavskar foran meg, og kan se fram til nok en overnatting med enkel, men helt kurrant hyttestandard – denne gang uten at hytta fylles nevneverdig opp. En dansk dame, hunden hennes og meg – flere blir vi ikke denne natten.

Dagen etter gjenstår bare «sjarmør-etappen», fra Stavskar til Berg. Det er nok en strålende dag, og jeg kan fornøyd konstatere at værmeldinga har slått til! Før jeg dro avgårde, seilte nemlig denne delen av landet opp som selve finværsområdet i Norge denne uka – i motsetning til det meste av landet forøvrig.

Du hadde rett, Jacob Breda Bull: … viddens stillhet er dog hjemmet. For egen del føler jeg meg så hjemme i Setesdal Vesthei etter bare få dagers opphold, at jeg med stor grad av sikkerhet kan si: Jeg kommer tilbake!