Det finnes dager da planer må endres. Som for eksempel når det er sommer og jeg har lagt inn i feriekabalen et par dager på «det blide Sørland» – dager som skal tilbringes på en strand, med bølgeskvulp og varmende solstråler, en god bok og et og annet bad, en termos med kaffe og nyinnkjøpt bakverk fra byens beste baker. Men så var det de solstrålene, da… Joda, de viser seg, såvidt, idet jeg vandrer inn i Lillesand sentrum på formiddagen. Men så er det brått slutt. Tungt skydekke og etterhvert piskende regn skal kommet til å prege det meste av dagen. Ikke akkurat værforhold som innbyr til strand- og badeliv.

Mot kvelden letter det omsider, og etter et raskt nettsøk etter friluftsområder i Lillesand og omegn, setter jeg kursen mot nabokommunen Grimstad og Kalvehageneset friluftsområde. Klokka har passert åtte når jeg kommer dit, men det er juli måned og heldigvis lenge lyst. Lufta er frisk etter regnet, og første del av turen er preget av vind og tett skydekke. Men så sprekker det gradvis opp og blå himmel kommer til syne her og der. Etterhvert blir turen til en særdeles fin opplevelse av vakker kystnatur, hav, himmel og hegreflukt som jeg sent – eller aldri – vil glemme.

Neste dag er været vekslende. Nedbøren uteblir på formiddagen i alle fall, men det veksler mellom sol og skyer, og temperaturen er ikke av de aller høyeste til juli å være. Planen om strandliv blir atter en gang forkastet, og nettsøk etter et nytt egnet turområde starter. Valget faller etterhvert på Olashei naturreservat i Lillesand. Også dette blir en flott turopplevelse – vel verdt en plass i «livets minnebok». Å avslutte dagen med byvandring i Grimstad – se, det var heller ikke det dummeste man kunne gjøre.

Om det i det hele tatt blir noe strandliv under dette Sørlandsoppholdet? Joda, på vei nordover – og hjemover – legges det inn en avstikker til Grefstadvika i Grimstad – definitivt en perle av en badeplass. Endelig skinner sola fra skyfri himmel og utsiktene til noen fine timer på stranda før videre hjemreise, er så abolutt til stede. Helt til det begynner å blåse… Den er ikke akkurat varm, den vinden – og den står rett på, inn i vika. Og badetemperaturen? Ti grader under fjorårets på denne tiden, sies det. Dermed blir strandoppholdet relativt kort. Men før jeg drar, nyter jeg i det minste min medbragte lunsj, med vind i håret og lukten av salt sjø i neseborene. Iført vindjakke med glidelåsen trukket godt opp under haka.

En ting er i alle fall sikkert: Det ustabile været disse julidagene bidrar til at mine sommerminner fra «det blide Sørland» er mer varierte – og kanskje mer minnerike – enn de ellers ville vært. Tommel opp for norsk sommervær 🙂