2019 løpt i gang!

Når man 1. nyttårsdag befinner seg et sted der skiføret glimrer med sitt fravær, finnes det ingen bedre måte å starte det nye året på enn med en lang løpetur. Slik er det i alle fall når løping er en av de store lidenskapene i livet (i tillegg til blant annet skigåing).

I likhet med gårsdagens nyttårsfeiring ble dagens løpetur lagt til Askim. Løpeturer i Askim innbefatter for meg ofte deler av, eller hele, Solbergfosslinna. Langs denne traseen gikk det i sin tid såkalte «skinnebusser» mellom Askim og Solbergfoss. Banen, som ble åpnet i 1917 i forbindelse med utbyggingen av kraftstasjonen på Solbergfoss, ble nedlagt i 1965 (kilde: Norsk Jernbaneklubb). Skinnene ble fjernet, og i dag er linna en populær tursti. Vel, akkurat i dag var den kanskje ikke så populær, ettersom den fremsto ganske så glatt som følge av mildværet det siste døgnet. Men glatt underlag er ikke noe problem så lenge man har piggsko. Takket være piggene ble dagens løpetur en særdeles fin opplevelse, på en tursti som jeg hadde mer eller mindre for meg selv. På hele strekningen tur-retur Solbergfosslinna møtte jeg en mann med hund og spark, to menn på fatbikes og en løper – det var alt.

Været var veldig bra i dag, i alle fall i de par formiddagstimene jeg var ute. Et «luksusproblem» jeg har på dager som dette, er at det dukker opp fine fotomotiver til stadighet (jada, det er en lidenskap å ta bilder også). Jeg valgte å være litt streng mot meg selv og bestemte meg for ikke å ta bilder før jeg var fremme ved Solbergfoss. Så skulle jeg heller tillate meg noen fotostopp på vei tilbake. Og slik ble det.

Solbergfoss kraftstasjon

Det fineste fotomotivet i dag, dukket opp et sted nær Solbergfoss der turstien krysser veien. Her er det en bratt skrent på vestsiden av veien, og jeg registrere da jeg løp innover at det var mange store istapper langs fjellsiden her. Men det var på vei tilbake at jeg virkelig fikk øynene opp for dem, for da sto sola slik at isen «badet» i et fint mykt lys. Da måtte det bare bli en liten fotopause;


Med dette var året 2019 løpt i gang. Totalt 17,3 kilometer – godt for både kropp og sjel. Det er så deilig å kjenne på denne følelsen av å være frisk og i form som løpingen gir. Og det er så godt å få det mentale påfyllet som naturopplevelsene underveis bidrar til. Måtte det bli mange slike turer i året som kommer!

GODT NYTT ÅR!

Reklamer

Varmekollaps

Jeg må innrømme at jeg var en smule betenkt da jeg rett før klokka to i dag sto på torvet i Sarpsborg, sammen med 488 andre løpere. På slaget to skulle vi legge ut på det 16 kilometer lange Glommaløpet, fra Sarpsborg torv til Gamlebyen i Fredrikstad. Jeg har løpt dette løpet en gang før, for fire år siden, og den gang gikk det rimelig greit å gjennomføre. Det var altså ikke de 16 kilometerne som gjorde meg betenkt. Det var varmen. Jeg vet ikke akkurat hvor mange grader det var på tidspunktet for start, men veldig langt unna 30-tallet var det ikke. Sola stekte og jeg kjente svetteperlene sildre nedover ryggen – selv om jeg altså sto helt rolig. Speaker hadde da også vært påpasselig med å annonsere at dette vil bli «det i særklasse varmeste Glommaløpet noensinne».

Så gikk starten, og vi var i gang. Sentrumsgata vi løp ut i rett etter start, lå i skygge – men allerede etter første sving i retning Kulåsparken fikk vi kjenne på solas for anledningen litt for varme stråler. Likevel, de første par kilometerne gikk ganske greit. Beina kjentes fine og jeg så for meg at det ville bli mer skygge langs løpstraséen etterhvert. For det var ingen tvil om at det tok på å løpe midt i solsteiken. Allerede etter to-tre kilometer så jeg av pulsklokka at pulsen var mistenkelig høy, tempoet tatt i betraktning. Jeg sakket litt på farten for å prøve å få pulsen noe ned, med tanke på at det fortsatt var mange kilometer igjen til mål. Litt artig forresten, at det sto en dame i veikanten idet vi passerte to kilometer og ropte: «Heia, kom igjen! Det er ikke langt igjen. Hurra, hurra!» 🙂

Etter fire-fem kilometer med først asfalt og så grus, var vi igjen ute på asfalt – nå på gang/sykkelvei langs en ganske trafikkert vei. Denne skulle vi følge til vi nærmet oss åtte kilometers merket. Fra min forrige deltakelse i Glommaløpet husket jeg denne strekningen som den minst spennende delen av traséen. I dag var den ikke bare minst spennende, den var også ulidelig varm. Det fantes ikke skygge, og det å løpe på svart asfalt fikk det til å virke enda varmere. Det var som om det strålte varme både ovenfra og nedenfra. Jeg har aldri vært så glad for motvind i mitt liv, som jeg var for den svake trekken vi hadde mot oss på deler av denne strekningen. Jeg gledet meg også enormt til vi skulle ta av fra gang-/sykkelveien og inn på Glommastien. Det var bare vissheten om at det kom til å skje som fikk meg til å holde et slags løpetempo. For jeg begynte å bli sliten, det var akkurat som om kroppen visnet litt bort i heten.

Omsider kom vi til stedet der vi skulle løpe over på Glommastien. Problemet var bare at skyggen glimret med sitt fravær også her. Dels var det åpent på en eller begge sider av stien, slik at solstrålene slapp til i fult monn, og dels var retningen på stien slik at sola uansett sto midt over, uten særlig med skyggekast fra trærne langs sidene. Ved åtte kilometer måtte jeg gi tapt for trangen til å gå. Kroppen kokte, og beina var blytunge. Jeg var redd blodsukkeret var i ferd med å bli for lavt, men når jeg så meg rundt så jeg at svært mange gjorde som jeg, vekselsvis gikk og løp. «Vel,» tenkte jeg «de kan jo ikke ha diabetes, hele gjengen.» Det var nok varmen som mer eller mindre knekte oss, alle sammen.

Med jevnlig inntak av druesukker, og saft på alle drikkestasjoner, greide jeg i dag uansett å hindre for stort blodsukkerfall. Det som imidlertid var det store sjakk-trekket i dag, var å løpe med løpesekk på ryggen, med drikkepose fylt med vann. Det å kunne drikke akkurat når det passet meg gjorde utrolig godt i varmen.

De neste to kilometerne, fra åtte til ti, gikk jeg mer enn jeg løp. Etter passering ti kilometer ble det endelig mer skygge langs stien, og det holdt seg stort sett slik til det var igjen et par kilometer og vi igjen kom ut i mer åpent lende. Skyggen og de jevnlige «dusjene» gjorde at jeg greide å holde kroppen stort sett løpende de siste seks kilometerne inn til mål. Dusjene – det vil si spyling med hageslanger, var det dels arrangøren (med sine rosa t-skjorter) og dels private huseiere som sto for. Stor takk til dem! Akkurat i dag må dette ha vært den sikreste måten å få glade tilrop, smil og takksigelser på; å stille seg opp med hageslange langs Glommastien under Glommaløpet. At jeg etterhvert ble kliss våt, gjorde ingen verdens ting. Det å få kjølt ned kroppen et lite hakk på denne måten, var sannsynligvis noe av det mest helsebringende vi løpere kunne bli utsatt for i dag.

Jeg måtte virkelig anstrenge meg for å tenke positivt i dag, særlig da løpet var cirka halvløpt. Men så kom jeg til den erkjennelsen at i dag betyr sluttiden ingenting, i dag er det å fullføre en seier. Og jeg fullførte! Det var i seg selv en enorm tilfredsstillelse. Så er jeg faktisk også fornøyd med at jeg under disse forholdene «bare» brukte 15 minutter mer enn for fire år siden – og superfornøyd med at jeg ble nr. 2 (av 5) i klasse K50-59 🙂

Var det egentlig særlig sunt, dette? Sannsynligvis ikke. Var det moro, dette? Ja, det var det! Tross alt. Og jeg ble en erfaring rikere, idet jeg virkelig fikk kjenne på hva det å løpe såpass langt i sterk varme gjør med kroppen. Normalt ville jeg ikke hatt problemer med å løpe sammenhengende 16 kilometer. Nå vet jeg at med den formen jeg har nå, holder det med halvparten når termometeret viser +29 (som det gjorde etter målgang).

Jeg løper gjerne Glommaløpet igjen, for traséen totalt sett er kjempefin og stemningen rundt løpet særdeles hyggelig. Men jeg kommer til å forsikre meg om at det ikke er hetebølge på gang neste gang jeg melder meg på. Litt lett regn derimot, det må det gjerne bli … 🙂

 

 

Bilder tatt med mobil etter målgang.