Varmekollaps

Jeg må innrømme at jeg var en smule betenkt da jeg rett før klokka to i dag sto på torvet i Sarpsborg, sammen med 488 andre løpere. På slaget to skulle vi legge ut på det 16 kilometer lange Glommaløpet, fra Sarpsborg torv til Gamlebyen i Fredrikstad. Jeg har løpt dette løpet en gang før, for fire år siden, og den gang gikk det rimelig greit å gjennomføre. Det var altså ikke de 16 kilometerne som gjorde meg betenkt. Det var varmen. Jeg vet ikke akkurat hvor mange grader det var på tidspunktet for start, men veldig langt unna 30-tallet var det ikke. Sola stekte og jeg kjente svetteperlene sildre nedover ryggen – selv om jeg altså sto helt rolig. Speaker hadde da også vært påpasselig med å annonsere at dette vil bli «det i særklasse varmeste Glommaløpet noensinne».

Så gikk starten, og vi var i gang. Sentrumsgata vi løp ut i rett etter start, lå i skygge – men allerede etter første sving i retning Kulåsparken fikk vi kjenne på solas for anledningen litt for varme stråler. Likevel, de første par kilometerne gikk ganske greit. Beina kjentes fine og jeg så for meg at det ville bli mer skygge langs løpstraséen etterhvert. For det var ingen tvil om at det tok på å løpe midt i solsteiken. Allerede etter to-tre kilometer så jeg av pulsklokka at pulsen var mistenkelig høy, tempoet tatt i betraktning. Jeg sakket litt på farten for å prøve å få pulsen noe ned, med tanke på at det fortsatt var mange kilometer igjen til mål. Litt artig forresten, at det sto en dame i veikanten idet vi passerte to kilometer og ropte: «Heia, kom igjen! Det er ikke langt igjen. Hurra, hurra!» 🙂

Etter fire-fem kilometer med først asfalt og så grus, var vi igjen ute på asfalt – nå på gang/sykkelvei langs en ganske trafikkert vei. Denne skulle vi følge til vi nærmet oss åtte kilometers merket. Fra min forrige deltakelse i Glommaløpet husket jeg denne strekningen som den minst spennende delen av traséen. I dag var den ikke bare minst spennende, den var også ulidelig varm. Det fantes ikke skygge, og det å løpe på svart asfalt fikk det til å virke enda varmere. Det var som om det strålte varme både ovenfra og nedenfra. Jeg har aldri vært så glad for motvind i mitt liv, som jeg var for den svake trekken vi hadde mot oss på deler av denne strekningen. Jeg gledet meg også enormt til vi skulle ta av fra gang-/sykkelveien og inn på Glommastien. Det var bare vissheten om at det kom til å skje som fikk meg til å holde et slags løpetempo. For jeg begynte å bli sliten, det var akkurat som om kroppen visnet litt bort i heten.

Omsider kom vi til stedet der vi skulle løpe over på Glommastien. Problemet var bare at skyggen glimret med sitt fravær også her. Dels var det åpent på en eller begge sider av stien, slik at solstrålene slapp til i fult monn, og dels var retningen på stien slik at sola uansett sto midt over, uten særlig med skyggekast fra trærne langs sidene. Ved åtte kilometer måtte jeg gi tapt for trangen til å gå. Kroppen kokte, og beina var blytunge. Jeg var redd blodsukkeret var i ferd med å bli for lavt, men når jeg så meg rundt så jeg at svært mange gjorde som jeg, vekselsvis gikk og løp. «Vel,» tenkte jeg «de kan jo ikke ha diabetes, hele gjengen.» Det var nok varmen som mer eller mindre knekte oss, alle sammen.

Med jevnlig inntak av druesukker, og saft på alle drikkestasjoner, greide jeg i dag uansett å hindre for stort blodsukkerfall. Det som imidlertid var det store sjakk-trekket i dag, var å løpe med løpesekk på ryggen, med drikkepose fylt med vann. Det å kunne drikke akkurat når det passet meg gjorde utrolig godt i varmen.

De neste to kilometerne, fra åtte til ti, gikk jeg mer enn jeg løp. Etter passering ti kilometer ble det endelig mer skygge langs stien, og det holdt seg stort sett slik til det var igjen et par kilometer og vi igjen kom ut i mer åpent lende. Skyggen og de jevnlige «dusjene» gjorde at jeg greide å holde kroppen stort sett løpende de siste seks kilometerne inn til mål. Dusjene – det vil si spyling med hageslanger, var det dels arrangøren (med sine rosa t-skjorter) og dels private huseiere som sto for. Stor takk til dem! Akkurat i dag må dette ha vært den sikreste måten å få glade tilrop, smil og takksigelser på; å stille seg opp med hageslange langs Glommastien under Glommaløpet. At jeg etterhvert ble kliss våt, gjorde ingen verdens ting. Det å få kjølt ned kroppen et lite hakk på denne måten, var sannsynligvis noe av det mest helsebringende vi løpere kunne bli utsatt for i dag.

Jeg måtte virkelig anstrenge meg for å tenke positivt i dag, særlig da løpet var cirka halvløpt. Men så kom jeg til den erkjennelsen at i dag betyr sluttiden ingenting, i dag er det å fullføre en seier. Og jeg fullførte! Det var i seg selv en enorm tilfredsstillelse. Så er jeg faktisk også fornøyd med at jeg under disse forholdene «bare» brukte 15 minutter mer enn for fire år siden – og superfornøyd med at jeg ble nr. 2 (av 5) i klasse K50-59 🙂

Var det egentlig særlig sunt, dette? Sannsynligvis ikke. Var det moro, dette? Ja, det var det! Tross alt. Og jeg ble en erfaring rikere, idet jeg virkelig fikk kjenne på hva det å løpe såpass langt i sterk varme gjør med kroppen. Normalt ville jeg ikke hatt problemer med å løpe sammenhengende 16 kilometer. Nå vet jeg at med den formen jeg har nå, holder det med halvparten når termometeret viser +29 (som det gjorde etter målgang).

Jeg løper gjerne Glommaløpet igjen, for traséen totalt sett er kjempefin og stemningen rundt løpet særdeles hyggelig. Men jeg kommer til å forsikre meg om at det ikke er hetebølge på gang neste gang jeg melder meg på. Litt lett regn derimot, det må det gjerne bli … 🙂

 

 

Bilder tatt med mobil etter målgang.

 

 

 

Reklamer

Å løpe gleden inn i livet

The moment the legs begin to move, the thoughts begin to flow. (Running Wisdom)

Allerede når løpesekken er ferdig pakket og står klar i gangen sammen med løpeskoene, begynner godfølelsen å sige på. Som alltid før en langtur er den blandet med en følelse av spenning. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er jo ikke noe løp jeg skal delta i, jeg skal bare på en vanlig treningstur. Men det er akkurat som om kroppen skjerper sansene før en slik litt lengre tur, som om den sitrende spenningen får den til å våkne litt ekstra.

Det høres kanskje litt voldsomt ut med «løpesekk». Men jeg har altså kjøpt meg denne lille blå sekken beregnet på løpeturer. I den er det plass til drikkepose og det jeg trenger av sportsbarer, kjeks og druesukker – og apparat for måling av blodsukker. På den måten er jeg godt forberedt hvis blodsukkeret faller for mye underveis, noe det lett gjør under lengre treningsøkter. I dag har jeg i det minste husket å sette litt mindre insulin enn det som er vanlig morgendose. Det vil si at dagens løpetur er planlagt omtrent fra det øyeblikket jeg våknet.

Jeg er glad for at jeg fikk diabetes (type 2 m/lav insulinproduksjon) på tross av at jeg alltid har vært aktiv, og ikke på grunn av at jeg har vært inaktiv. Dermed slapp jeg å legge om livsstilen, utover en viss justering av kostholdet – fra relativt sunt til sunt. Og jeg fikk enda en grunn til å holde aktivitetsnivået oppe. Ikke at jeg trengte akkurat det, men… Jeg er såpass avhengig av å løpe at tanken på å slutte med det aldri har slått meg.

For løpingen er noe langt mer enn bare trening. Den er en del av selve fundamentet for velvære, psykisk såvel som fysisk. Selv i en periode av livet da tilværelsen artet seg som et ugjennomtrengelig mørke, vurderte jeg aldri å slutte å løpe. Tvert imot erfarte jeg at jevnlige løpeturer kunne være til god hjelp for å komme seg «opp av kjelleren». Det fungerte ikke som noen «quick fix» som fjernet problemer, men hver løpetur ga en kjærkommen form for egenterapi. Negative tanker som hadde «satt seg fast» og gikk i en slags kontinuerlig loop, begynte å flyte av gårde på et vis mens jeg løp – og det ble dermed rom for andre, mer konstruktive tanker. Etter løpeturen havnet jeg ofte tilbake i «loopen», men det gjaldt å ikke gi seg. Bare det å få den pausen fra tankespinnet som løpeturene ga, var et gode i seg selv. Og gradvis hang effekten av «løpeterapien» igjen, lenger og lenger etter at løpeturen var avsluttet.

I dag er ikke tilværelsen mørk, og løpeturen jeg har lagt ut på er et rent overskuddsfenomen. Kroppen spiller på lag, og etter 4-5 kilometer merker jeg at jeg «finner flyten». Musklene er varmet godt opp og rytmen jeg løper i, er uanstrengt og behagelig. Jeg nyter følelsen av å kunne løpe i det uendelige, selv om jeg vet at den følelsen ikke vil vare turen ut. Men de neste 8-10 kilometerne kan jeg kanskje greie å kjenne på den. Jeg kommer på at jeg har glemt å ta med meg blodsukkerapparatet, men tar ikke det så tungt. Nå vet jeg av erfaring at jeg må ta en pause etter cirka en times løping for å få i meg karbohydrater, og at jeg kanskje må gjenta det en gang til før jeg kommer hjem. Verre er det ikke.

Akkurat i dag er været en stor bonus ved løpeturen. Det er 10. mai, Kristi Himmelfartsdag – og temperaturen tilsier sommer heller enn vår. Himmelen er knall blå og skyfri, hvitveisen blomstrer og løvet er omsider på god vei ut av vinterdvalen. Det må sies; naturopplevelsen jeg får når jeg løper er like viktig som treningseffekten. Uten denne dimensjonen ville løpeturene ikke vært på langt nær de samme. Da kunne jeg like gjerne løpt på tredemølle, og det synes jeg ærlig talt ikke er særlig stas.

Jeg løper en runde på nesten 19 kilometer i dag, 6-7 kilometer på grusvei og resten på asfalt. Neste tur får bli på sti. Det liker jeg aller best, men det er greit å veksle på litt. Etter at jeg kommer hjem, nytes resten av «sommerdagen» på terrassen. Selv om det skyer litt til utpå ettermiddagen, er det fortsatt godt og varmt. Jeg tar etterhvert en tur ned til bekken som renner like nedenfor der jeg bor – med kamera. Lenger behøver jeg ikke å gå før de vårlige fotomotivene står i kø. Sånn sett blir dette en dag med mye glede – løpeglede under formiddagsturen og fotoglede i restitusjonstiden etterpå.

Så kommer regnet. Jeg trekker inn og kaster et blikk ut i gangen. Der står løpeskoene, klare for neste tur 🙂

 

 

Helgeturer med høy og lav puls

Det har gått ni måneder siden forrige blogginnlegg. Siden den gang er mye forandret. Fire dager etter at det siste blogginnlegget ble skrevet, fikk jeg diagnosen diabetes type 2. Det har, naturlig nok, ført til noen endringer i hverdagen. Men om mye er forandret, er også mye ved det samme. Turene i skog og mark for eksempel – gåturene, sykkelturene og ikke minst løpeturene. Det å være fysisk aktiv er blitt enda viktigere enn før – rett og slett fordi fysisk aktivitet er et sentralt element i egenbehandlingen av min diabetes – i tillegg til riktig kosthold og daglige doser insulin. Da jeg hadde fått diagnosen, satte jeg meg like godt et aktivitetsmål for dette året: Jeg skal gjennomføre Ribbemaraton, 42 km fra Løplabbet i Sandvika til Løplabbet i Ski 3. juledag.  Jeg har løpt Ribbemaraton to ganger før, og er aldri så lite «forelsket» i dette uhøytidelige løpet med den særdeles gode stemningen.

Hvis jeg skal være i stand til å gjennomføre et fullt maraton om snaue to måneder, må det trenes. Ikke minst er det behov for noen langturer, og en slik fikk jeg gjennomført i går – 20 kilometer i strålende høstvær (riktignok var det nesten mørkt før jeg kom meg helt hjem). Dels er slike langturer god opptrening, og dels er de en anledning til å teste ut hvordan det er å løpe langt med diabetes. For det er et faktum at det ikke er like «ukomplisert» som det var uten diabetes. Mer planlegging må til i forkant av treningsturen, og et gjennomtenkt inntak av energi må til underveis. Dette for å hindre at blodsukkeret blir for lavt – en tilstand som kan oppstå når man tar insulin og som er potensielt farlig hvis den får utvikle seg til «føling». Etter at jeg fikk diabetes, løper jeg aldri noe sted uten minimum å ha med druesukker og en sportsbar – og gjerne litt saft. Det samme gjelder også når jeg går tur eller sykler.

I går testet jeg ut seigmenn et par ganger underveis når jeg ante at blodsukkeret var i ferd med å bli lavt (en gang målte jeg også, og fikk bekreftet at jeg hadde lite å gå på). For en tid tilbake leste jeg et innlegg av en maratonløper med diabetes som hadde med seg nettopp seigmenn under lange løp. Det viste seg i går å fungere bra for meg også – ikke minst var det lett å få i seg mens man løp – i motsetning til sjokolade, som bare kleber seg til ganen. Og for en som i det daglige har kuttet inntaket av søtsaker til nesten null, er det deilig å kunne nyte en seigmann eller to mens man løper – med god samvittighet. Så må det selvsagt spises noe annet enn bare seigmenn underveis. På neste langtur tenker jeg å teste ut lefser med sukker og kanel. Det har jeg tidligere fått utdelt under sykkelritt, så det vet jeg i alle fall at er lett å få i seg.

 

Sol og blå himmel langs Bøhlerveien i Ski i går, men da jeg på vei hjem passerte under den gamle hoppbakken som troner over Oppegårdveien, var det i ferd med å mørkne.

***

Etter den lange løpeturen i går, var det ikke behov for noen store fysiske utskeielser i dag. Likevel fristet det å komme ut, for været var fortsatt fint. Dermed ble det en «lavpuls-tur» i nærområdet her i Oppegård, med innlagt kjuke-fotografering. Absolutt ikke å forakte, det heller.

 

Vandringen førte meg til steder jeg ikke har vært før (jeg har bodd der jeg bor nå et knapt år). Blant annet fant jeg fram til et utkikkspunkt ved Myrvolltoppen, men utsikt over Gjersjøen og videre vestover. På vei tilbake tok jeg en avstikker ned til Julekvelden helt nede ved Gjersjøen. Man kan jo lure på hva et stedsnavn som Julekvelden stammer fra. I følge Oppegård historielag sine hjemmesider finnes det et par ulike forklaringer. Den mest sannsynlige skal være en episode i tidligere tider der en ung jente gikk gjennom isen en julaften og druknet nær bergnabben som nå bærer navnet «Julekvelden». Ikke så lystelig akkurat det, men fint var det i alle fall der på en dag som denne.

 

I tidens løp

Jeg så det ikke komme. Avgrunnen som det tok sekunder å åpne, har tiden snart brukt ett år på å lukke. Imens har jeg løpt.

 

***

det kjem ingen tårer

ho ligg for djupt, denne sorga

kapsla inn på botnen av sjela

under det laget der tårer vert danna

***

 

***

eg spring

lèt føtene leike seg av stad over mjuk skogbotn

kvart steg som salve på rifta i hjartet

***

 

***

bakom disen trengjer ljoset seg fram

i enga sit tida med hjartet i fang

stryk det med varsam hand

***

 

***

eg spring, stadig lettare på foten

lèt dei vonde tankane fløyme på utpust

gjev rom for ein sildrande bekk av lukke på innpust 

***

 

***

i front

springarar på sida, springarar i ryggen

fem par føter, ein rytme

knapt kontakt med jorda

svevande lukke

***

 

***

kven, om ikkje tida

står der med hjartet i hand

gjev meg det og seier

ber det sjølv no

du skal sjå at du greier

***

 

***

 

(Samtlige nynorsknoveller, #nynov, ble skrevet og publisert på Twitter i tidsrommet mai-desember 2015. Foto fra Østmarka, Nøstvedtmarka, Rendalen/Tynset, Alvdal Vestfjell, Østmarka/Midtsjøvann og Hebekkskogen/Oslo/Sentrumsløpet.)