Tag Archives: diabetes

Løpelykke de lux

Posted on by

Det er nesten utrolig hvor lykkelig man kan bli av å være sliten. Lykkelig og sliten sofa-sliter, det er det jeg er akkurat nå.

Jeg har løpt særdeles få turer over to mil tidligere i år, kanskje bare én når jeg tenker meg om. Men i dag skjedde det altså – på impuls, får jeg si.

Planen var egentlig å løpe lysløypa fra Greverud til Fløisbonn og derfra via Grønliåsen til Hauketo, hvor jeg skulle hoppe på tog eller buss hjem. Så sikker var jeg på at 11 kilometer, hvorav 9-10 i skogsterreng, ville være langt nok å løpe med det treningsgrunnlaget jeg har nå.

Det ble en god start på turen gjennom lysløypa i finværet.

Jeg løp med sola i ryggen og måtte snu meg for å få dette bildet.

Riktignok var underlaget ren hålke, men takket være piggsko var det mulig, og rimelig trygt, å bevege seg løpende.

Fløisbonn lå badet i sol da jeg kom dit – og desember-sola varmet faktisk litt.

Laven på trestammene ved Fløisbonn glødet i sola.

Et høydepunkt på turen var besøket i branntårnet på Grønliåsen.

Branntårnet, Grønliåsen.

Upåklagelig utsikt. Tåke i lavereliggende strøk.

Toppen av tårnet, Oslofjorden i bakgrunnen.

Vakker himmel mot syd.

På tide å gå ned.

Resten av strekningen mot Hauketo bød også på fine naturopplevelser.

Utsiktspunkt fra stien over Grønliåsen.

Nærmer meg Hauketo.

Da jeg kom ut av skogen på Hauketo, la jeg i vei ned bakken mot stasjonen slik som planlagt. Etter noen titalls meter bråstoppet jeg. Lysten på tog- eller busstur tilbake var egentlig ganske fraværende. Da fristet det langt mer å løpe hjem. Ikke nødvendigvis noe sjakktrekk, ettersom jeg hadde glemt å redusere morgenens insulindose, noe jeg absolutt bør gjøre før en lengre løpetur. Jeg hadde allerede underveis til Hauketo hatt et par stopp med inntak av kjeks og sjokolade for å hindre for lavt blodsukker.

Men likevel, jeg snudde og la i vei langs Kongeveien sørover, i retning Kolbotn. Blodsukkeret kranglet etter kort tid, og jeg holdt det etter beste evne i sjakk med saft og sjokolade. På Tårnåsen gjorde jeg det eneste fornuftige, situasjonen tatt i betraktning. Jeg stakk innom Kiwi og kjøpte seigmenn og et par klementiner. Det holdt meg gående til Fløisbonn, hvor jeg spiste mine siste medbrakte kjeks.

Klar for siste etappe – lysløypa tilbake til Greverud.

Nå gjensto fire-fem kilometer på hålke, og jeg begynte å bli sliten. Siden jeg i månedsskiftet august/september fikk en liten «helsetrøkk» og ble utstyrt med pacemaker, har jeg ikke løpt en eneste tur over 12 kilometer, og de fleste turene har ligget mellom 6 og 9 kilometer. Likevel, gleden over endelig å ha i sikte en løpetur på over 20 kilometer, pushet meg videre. Jeg valgte å gå i de gjenstående motbakkene framfor å presse meg over evne, og la også inn en fotostopp og pust i bakken ved Grytetjern.

Grytetjern

Derfra og hjem var løpegleden det eneste drivstoffet jeg trengte. Lykken jeg kjente på da jeg nådde inngangsdøra hjemme – over å ha fullført 20,5 kilometer, i all hovedsak løpende; den type lykke bidrar til å skape mening i tilværelsen, rett og slett. For det er ikke diagnoser som definerer meg og min tilværelse. Det er det løping og annen fysisk aktivitet, kombinert med naturopplevelser og alt det andre fine i livet, som gjør.

Nå skal jeg kaste meg over terminlista til Kondis for 2020. Jeg må jo finne en halvmaraton som kan duge som løpsmål noen uker eller måneder fram i tid.

Fra tårnet på Grønliåsen. Jeg trodde jeg hadde løpt over halvveis på dagens tur, men den gang ei…

En strålende løpsdag

Posted on by

Glommaløpet 2018: 16 kilometer og 29 varmegrader. Glommaløpet 2019: Like mange kilometer og omtrent halvparten så mange grader…

Jeg lovet meg selv etter fjorårets Glommaløp at jeg skulle løpe det igjen, men ikke under en pågående hetebølge. Og i dag var det langt fra noen hetebølge. Riktignok klarnet det opp før løpet, slik at vi hadde sol det meste av turen fra Sarpsborg til Fredrikstad, men for varmt ble det aldri. Og til min store glede fungert kroppen veldig bra i dag. Faktisk så bra at jeg ved passering 10 km syntes det gikk lekende lett.

I fjorårets sterke varme hadde jeg vanskelig for å tenke positivt under løpet, mens i dag var ikke det noe problem overhode. Jeg følte meg sterk, ble aldri ordentlig sliten, og hadde blodsukker-kontroll som aldri før. Jeg husket å redusere morgenens insulindose litt, og fikk spist passe med «karbo-mat» på toget til Sarpsborg. En halv time før start målte jeg blodsukkeret til 10 – det var nok på det tidspunkt stigende etter nylig inntak av en banan. På vei til å bli litt høyt altså, men jeg vet at blodsukkeret mitt fort går ned når jeg løper. Siden jeg fikk diabetes for et par år siden har det aldri vært noe problem at blodsukkeret er for høyt mens jeg løper. For lavt hender det derimot at det blir, særlig på lengre turer. Derfor løper jeg alltid med løpesekk på løp over 10 km. Da har jeg god plass til sportsbar, litt marsipansjokolade og druesukkertabletter, som er det jeg trenger for å unngå føling underveis. I dag hadde jeg også sukkerholdig saft i drikkeblæra. Jeg tok et par slurker saft med jevne mellomrom mens jeg løp, og byttet på å drikke vann og sportsdrikk på drikkestasjonene. Utover det var to druesukkertabletter etter ca 13 km det eneste jeg behøvde å få i meg.

I dag nøt jeg virkelig den flotte løpstraseen som for en stor del går på gruset turvei – den såkalte Glommastien. Det er så utrolig vakkert med det lysegrønne løvverket om våren, og når du i tillegg på deler av strekningen har mektige Glomma drivende forbi rett ved siden av deg, og det er sol og passe kjølig 😊 – ja, da er løpsforholdene aldeles perfekte. Målgang i Gamlebyen i Fredrikstad er jo også en opplevelse i seg selv.

Jeg har tidligere løpt dette løpet i 2014 og 2018 – først under normale temperaturforhold på 1.29.37, så under hetebølge på 1.44.48. Målet i dag var noe innimellom. Gleden var stor da jeg ble klokket inn på 1.32.44, 12 minutter raskere enn i fjor. Mellom 1.29.37 (2014) og 1.32.44 (2019) ligger det på sin side fem år, en skilsmisse og en diabetesdiagnose. Livet legger noen snublesteiner – og min måte å takle dem på, er blant annet å løpe 😊 Det er bare å takke, for at fantastiske løpsopplevelser som Glommaløpet finnes!

Noen bilder fra dagen til slutt:

Vakker blomstring i Sarpsborgs gater, foreviget før start.

Etter målgang i Gamlebyen.

Gamlebyen.

Cicignon-ferga over «ælva» – beste måten å komme seg raskt fra Gamlebyen til togstasjonen.

Snart ved stasjonen, klar for togreisen hjem. Svært fornøyd med dagen 😎

Å løpe gleden inn i livet

Posted on by

The moment the legs begin to move, the thoughts begin to flow. (Running Wisdom)

Allerede når løpesekken er ferdig pakket og står klar i gangen sammen med løpeskoene, begynner godfølelsen å sige på. Som alltid før en langtur er den blandet med en følelse av spenning. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er jo ikke noe løp jeg skal delta i, jeg skal bare på en vanlig treningstur. Men det er akkurat som om kroppen skjerper sansene før en slik litt lengre tur, som om den sitrende spenningen får den til å våkne litt ekstra.

Det høres kanskje litt voldsomt ut med «løpesekk». Men jeg har altså kjøpt meg denne lille blå sekken beregnet på løpeturer. I den er det plass til drikkepose og det jeg trenger av sportsbarer, kjeks og druesukker – og apparat for måling av blodsukker. På den måten er jeg godt forberedt hvis blodsukkeret faller for mye underveis, noe det lett gjør under lengre treningsøkter. I dag har jeg i det minste husket å sette litt mindre insulin enn det som er vanlig morgendose. Det vil si at dagens løpetur er planlagt omtrent fra det øyeblikket jeg våknet.

Jeg er glad for at jeg fikk diabetes (type 2 m/lav insulinproduksjon) på tross av at jeg alltid har vært aktiv, og ikke på grunn av at jeg har vært inaktiv. Dermed slapp jeg å legge om livsstilen, utover en viss justering av kostholdet – fra relativt sunt til sunt. Og jeg fikk enda en grunn til å holde aktivitetsnivået oppe. Ikke at jeg trengte akkurat det, men… Jeg er såpass avhengig av å løpe at tanken på å slutte med det aldri har slått meg.

For løpingen er noe langt mer enn bare trening. Den er en del av selve fundamentet for velvære, psykisk såvel som fysisk. Selv i en periode av livet da tilværelsen artet seg som et ugjennomtrengelig mørke, vurderte jeg aldri å slutte å løpe. Tvert imot erfarte jeg at jevnlige løpeturer kunne være til god hjelp for å komme seg «opp av kjelleren». Det fungerte ikke som noen «quick fix» som fjernet problemer, men hver løpetur ga en kjærkommen form for egenterapi. Negative tanker som hadde «satt seg fast» og gikk i en slags kontinuerlig loop, begynte å flyte av gårde på et vis mens jeg løp – og det ble dermed rom for andre, mer konstruktive tanker. Etter løpeturen havnet jeg ofte tilbake i «loopen», men det gjaldt å ikke gi seg. Bare det å få den pausen fra tankespinnet som løpeturene ga, var et gode i seg selv. Og gradvis hang effekten av «løpeterapien» igjen, lenger og lenger etter at løpeturen var avsluttet.

I dag er ikke tilværelsen mørk, og løpeturen jeg har lagt ut på er et rent overskuddsfenomen. Kroppen spiller på lag, og etter 4-5 kilometer merker jeg at jeg «finner flyten». Musklene er varmet godt opp og rytmen jeg løper i, er uanstrengt og behagelig. Jeg nyter følelsen av å kunne løpe i det uendelige, selv om jeg vet at den følelsen ikke vil vare turen ut. Men de neste 8-10 kilometerne kan jeg kanskje greie å kjenne på den. Jeg kommer på at jeg har glemt å ta med meg blodsukkerapparatet, men tar ikke det så tungt. Nå vet jeg av erfaring at jeg må ta en pause etter cirka en times løping for å få i meg karbohydrater, og at jeg kanskje må gjenta det en gang til før jeg kommer hjem. Verre er det ikke.

Akkurat i dag er været en stor bonus ved løpeturen. Det er 10. mai, Kristi Himmelfartsdag – og temperaturen tilsier sommer heller enn vår. Himmelen er knall blå og skyfri, hvitveisen blomstrer og løvet er omsider på god vei ut av vinterdvalen. Det må sies; naturopplevelsen jeg får når jeg løper er like viktig som treningseffekten. Uten denne dimensjonen ville løpeturene ikke vært på langt nær de samme. Da kunne jeg like gjerne løpt på tredemølle, og det synes jeg ærlig talt ikke er særlig stas.

Jeg løper en runde på nesten 19 kilometer i dag, 6-7 kilometer på grusvei og resten på asfalt. Neste tur får bli på sti. Det liker jeg aller best, men det er greit å veksle på litt. Etter at jeg kommer hjem, nytes resten av «sommerdagen» på terrassen. Selv om det skyer litt til utpå ettermiddagen, er det fortsatt godt og varmt. Jeg tar etterhvert en tur ned til bekken som renner like nedenfor der jeg bor – med kamera. Lenger behøver jeg ikke å gå før de vårlige fotomotivene står i kø. Sånn sett blir dette en dag med mye glede – løpeglede under formiddagsturen og fotoglede i restitusjonstiden etterpå.

Så kommer regnet. Jeg trekker inn og kaster et blikk ut i gangen. Der står løpeskoene, klare for neste tur 🙂

 

 

Helgeturer med høy og lav puls

Posted on by

Det har gått ni måneder siden forrige blogginnlegg. Siden den gang er mye forandret. Fire dager etter at det siste blogginnlegget ble skrevet, fikk jeg diagnosen diabetes type 2. Det har, naturlig nok, ført til noen endringer i hverdagen. Men om mye er forandret, er også mye ved det samme. Turene i skog og mark for eksempel – gåturene, sykkelturene og ikke minst løpeturene. Det å være fysisk aktiv er blitt enda viktigere enn før – rett og slett fordi fysisk aktivitet er et sentralt element i egenbehandlingen av min diabetes – i tillegg til riktig kosthold og daglige doser insulin. Da jeg hadde fått diagnosen, satte jeg meg like godt et aktivitetsmål for dette året: Jeg skal gjennomføre Ribbemaraton, 42 km fra Løplabbet i Sandvika til Løplabbet i Ski 3. juledag.  Jeg har løpt Ribbemaraton to ganger før, og er aldri så lite «forelsket» i dette uhøytidelige løpet med den særdeles gode stemningen.

Hvis jeg skal være i stand til å gjennomføre et fullt maraton om snaue to måneder, må det trenes. Ikke minst er det behov for noen langturer, og en slik fikk jeg gjennomført i går – 20 kilometer i strålende høstvær (riktignok var det nesten mørkt før jeg kom meg helt hjem). Dels er slike langturer god opptrening, og dels er de en anledning til å teste ut hvordan det er å løpe langt med diabetes. For det er et faktum at det ikke er like «ukomplisert» som det var uten diabetes. Mer planlegging må til i forkant av treningsturen, og et gjennomtenkt inntak av energi må til underveis. Dette for å hindre at blodsukkeret blir for lavt – en tilstand som kan oppstå når man tar insulin og som er potensielt farlig hvis den får utvikle seg til «føling». Etter at jeg fikk diabetes, løper jeg aldri noe sted uten minimum å ha med druesukker og en sportsbar – og gjerne litt saft. Det samme gjelder også når jeg går tur eller sykler.

I går testet jeg ut seigmenn et par ganger underveis når jeg ante at blodsukkeret var i ferd med å bli lavt (en gang målte jeg også, og fikk bekreftet at jeg hadde lite å gå på). For en tid tilbake leste jeg et innlegg av en maratonløper med diabetes som hadde med seg nettopp seigmenn under lange løp. Det viste seg i går å fungere bra for meg også – ikke minst var det lett å få i seg mens man løp – i motsetning til sjokolade, som bare kleber seg til ganen. Og for en som i det daglige har kuttet inntaket av søtsaker til nesten null, er det deilig å kunne nyte en seigmann eller to mens man løper – med god samvittighet. Så må det selvsagt spises noe annet enn bare seigmenn underveis. På neste langtur tenker jeg å teste ut lefser med sukker og kanel. Det har jeg tidligere fått utdelt under sykkelritt, så det vet jeg i alle fall at er lett å få i seg.

 

Sol og blå himmel langs Bøhlerveien i Ski i går, men da jeg på vei hjem passerte under den gamle hoppbakken som troner over Oppegårdveien, var det i ferd med å mørkne.

***

Etter den lange løpeturen i går, var det ikke behov for noen store fysiske utskeielser i dag. Likevel fristet det å komme ut, for været var fortsatt fint. Dermed ble det en «lavpuls-tur» i nærområdet her i Oppegård, med innlagt kjuke-fotografering. Absolutt ikke å forakte, det heller.

 

Vandringen førte meg til steder jeg ikke har vært før (jeg har bodd der jeg bor nå et knapt år). Blant annet fant jeg fram til et utkikkspunkt ved Myrvolltoppen, men utsikt over Gjersjøen og videre vestover. På vei tilbake tok jeg en avstikker ned til Julekvelden helt nede ved Gjersjøen. Man kan jo lure på hva et stedsnavn som Julekvelden stammer fra. I følge Oppegård historielag sine hjemmesider finnes det et par ulike forklaringer. Den mest sannsynlige skal være en episode i tidligere tider der en ung jente gikk gjennom isen en julaften og druknet nær bergnabben som nå bærer navnet «Julekvelden». Ikke så lystelig akkurat det, men fint var det i alle fall der på en dag som denne.