Der ute – januar 2017

Januar 2017 – så langt en særdeles snøfattig måned her sørøst. Men har man ikke skiføre, får man nyte dagene på annet vis. For eksempel rusle langs sjøen i Østfold, og kjenne på gleden over det vakre vinterlyset. Eller vandre til et toppunkt i Follo – med utsikt til blant annet Gaustatoppen og Norefjell.

***

Støtvig og omegn, Larkollen i Rygge, 7. januar 2017:

***

Fra Krokhol via Paddetjern til Tømmeråsen, Ski kommunes høyeste punkt 313 moh, 15. januar 2017:

 

***

 

I tidens løp

Jeg så det ikke komme. Avgrunnen som det tok sekunder å åpne, har tiden snart brukt ett år på å lukke. Imens har jeg løpt.

 

***

det kjem ingen tårer

ho ligg for djupt, denne sorga

kapsla inn på botnen av sjela

under det laget der tårer vert danna

***

 

***

eg spring

lèt føtene leike seg av stad over mjuk skogbotn

kvart steg som salve på rifta i hjartet

***

 

***

bakom disen trengjer ljoset seg fram

i enga sit tida med hjartet i fang

stryk det med varsam hand

***

 

***

eg spring, stadig lettare på foten

lèt dei vonde tankane fløyme på utpust

gjev rom for ein sildrande bekk av lukke på innpust 

***

 

***

i front

springarar på sida, springarar i ryggen

fem par føter, ein rytme

knapt kontakt med jorda

svevande lukke

***

 

***

kven, om ikkje tida

står der med hjartet i hand

gjev meg det og seier

ber det sjølv no

du skal sjå at du greier

***

 

***

 

(Samtlige nynorsknoveller, #nynov, ble skrevet og publisert på Twitter i tidsrommet mai-desember 2015. Foto fra Østmarka, Nøstvedtmarka, Rendalen/Tynset, Alvdal Vestfjell, Østmarka/Midtsjøvann og Hebekkskogen/Oslo/Sentrumsløpet.)

Alle hjerters dag…

En strålende vakker søndag, for anledningen både morsdag og valentinsdag – alle hjerters dag… Når forholdene ikke ligger til rette for å feire den tosomme kjærligheten, finnes det heldigvis andre gleder å fylle en slik dag med. Selve livet er alene verdt å gledes over, det samme gjelder naturens uendelige tilfang på opplevelser. Denne søndagen nytes opplevelsene der ute til fulle, i sol og frisk vinterluft – på Ljanskollen og langs Hvervenbukta;

 

 

Langs sjøen er måkene hjertelig til stede;

 

 

Men også vemodet krever sin plass denne dagen – valentinsdagen. Vemodet, og minnene om det, som en gang var…

***

Så er handa di der

turkar tårene mine vekk

Ei eiga ro sildrar frå andedraga

ned i sårbare hjarterøter

Eg kviskrar dei finaste orda

(#nynov, Twitter 09.05.15)

***

 

 

Lysmagi i november

November – av mange stemplet som en grå og trist måned. Selv greier jeg ikke helt å slutte meg til den karakteristikken. At det er mye mørke i november, er jeg enig i. Likevel opplever jeg november som en måned som kan varte opp med de mest fantastiske lysopplevelsene. Slik som i går, da jeg oppholdt meg en god stund ved Midtsjøvann i Ski (med nære omgivelser) før sola gikk ned – omgitt av det fineste lyset.

 

IMG_3917

IMG_3928

IMG_3965

IMG_3971

IMG_3989

IMG_4002

IMG_4018

IMG_4025

 

Sommerminner fra «det blide Sørland»

Det finnes dager da planer må endres. Som for eksempel når det er sommer og jeg har lagt inn i feriekabalen et par dager på «det blide Sørland» – dager som skal tilbringes på en strand, med bølgeskvulp og varmende solstråler, en god bok og et og annet bad, en termos med kaffe og nyinnkjøpt bakverk fra byens beste baker. Men så var det de solstrålene, da… Joda, de viser seg, såvidt, idet jeg vandrer inn i Lillesand sentrum på formiddagen. Men så er det brått slutt. Tungt skydekke og etterhvert piskende regn skal kommet til å prege det meste av dagen. Ikke akkurat værforhold som innbyr til strand- og badeliv.

Mot kvelden letter det omsider, og etter et raskt nettsøk etter friluftsområder i Lillesand og omegn, setter jeg kursen mot nabokommunen Grimstad og Kalvehageneset friluftsområde. Klokka har passert åtte når jeg kommer dit, men det er juli måned og heldigvis lenge lyst. Lufta er frisk etter regnet, og første del av turen er preget av vind og tett skydekke. Men så sprekker det gradvis opp og blå himmel kommer til syne her og der. Etterhvert blir turen til en særdeles fin opplevelse av vakker kystnatur, hav, himmel og hegreflukt som jeg sent – eller aldri – vil glemme.

 

Neste dag er været vekslende. Nedbøren uteblir på formiddagen i alle fall, men det veksler mellom sol og skyer, og temperaturen er ikke av de aller høyeste til juli å være. Planen om strandliv blir atter en gang forkastet, og nettsøk etter et nytt egnet turområde starter. Valget faller etterhvert på Olashei naturreservat i Lillesand. Også dette blir en flott turopplevelse – vel verdt en plass i «livets minnebok». Å avslutte dagen med byvandring i Grimstad – se, det var heller ikke det dummeste man kunne gjøre.

 

Om det i det hele tatt blir noe strandliv under dette Sørlandsoppholdet? Joda, på vei nordover – og hjemover – legges det inn en avstikker til Grefstadvika i Grimstad – definitivt en perle av en badeplass. Endelig skinner sola fra skyfri himmel og utsiktene til noen fine timer på stranda før videre hjemreise, er så abolutt til stede. Helt til det begynner å blåse… Den er ikke akkurat varm, den vinden – og den står rett på, inn i vika. Og badetemperaturen? Ti grader under fjorårets på denne tiden, sies det. Dermed blir strandoppholdet relativt kort. Men før jeg drar, nyter jeg i det minste min medbragte lunsj, med vind i håret og lukten av salt sjø i neseborene. Iført vindjakke med glidelåsen trukket godt opp under haka.

 

En ting er i alle fall sikkert: Det ustabile været disse julidagene bidrar til at mine sommerminner fra «det blide Sørland» er mer varierte – og kanskje mer minnerike – enn de ellers ville vært. Tommel opp for norsk sommervær 🙂

Viddens stillhet er dog hjemmet – i Setesdal Vesthei

«Midt i larmen er jeg fremmed, viddens stillhet er dog hjemmet.» – Jacob Breda Bull

IMG_6625

Det er midt i juli. Jeg gjør det jeg har gjort «tusen ganger før». Jeg går i fjellet. Men noe er likevel nytt. For det første; jeg går et sted jeg aldri har gått før – i Setesdal Vesthei. For det andre; jeg går alene. Det siste har jeg riktignok gjort før, mange ganger – men aldri over flere dager. Dette er første gang jeg går fra hytte til hytte alene.

Det et er langt på ettermiddagen før jeg omsider får startet turen fra parkeringsplassen ved Berg i Valle. Jeg skal ikke gå så langt denne første dagen, kun et par timer inn til den ubetjente hytta Stavskar – gammel, liten, sjarmerende og for anledningen ganske så full, med til sammen åtte overnattingsgjester.

IMG_6630

Dagen etter fortsetter turen innover fjellet mot Bossbu, i hjertet av Setesdal Vesthei. Det er mye snø i fjellet denne sommeren, og disse julidagene er kjølige, selv om sola skinner fra mer eller mindre skyfri himmel.

IMG_6635

IMG_6641

Det er ikke lange marsjen inn til Bossbu, så jeg ankommer ganske tidlig på dagen. Et småskadd bein setter på dette tidspunkt en stopper for de lange dagsturene, og dermed er de tre timene inn til Bossbu akkurat passe turlengde. Stedet er preget av byggevirksomhet. I tillegg til ny hovedhytte, oppført i fjor, bygges det nå ny sikringshytte. Arbeidslaget som forestår byggingen, disponerer hovedhytta i byggeperioden, men jeg og den andre hyttegjesten det døgnet, tilbys madrasser på gulvet i sikringshytta, som på dette tidspunkt er halvferdig og vel så det. Hyggelig sosialt samvær med arbeidslaget i hovedhytta på kvelden blir som bonus å regne i oppholdet.

På ettermiddagen rusler jeg en liten tur langs det langstrakte Botsvatn. På bildet nedenfor ses Bossbu (hovedhytta) oppe til venstre. Hytta er bygget med store vestvendte vinduer i oppholdsrommet, og byr dermed på en fantastisk panoramautsikt over vannet.

IMG_6661

Neste morgen opprinner med isende vind og EN hel plussgrad (vi snakker om juli). Kulde eller ikke; nedenfor hytta ligger Botsvatn og fjellene i all sin prakt, badet i morgensol – et uforglemmelig, vakkert syn.

IMG_6674

Etter lang frokost og avskjed med arbeidslaget, er det klart for retur til Stavskar. Det er jo bare så fint i dette området! Mens jeg går, gleder jeg meg stort over at jeg har lagt ut på denne turen, og ikke latt meg stoppe av at det ville bli en «alene-tur». Jeg synes det er helt greit å være alene mens jeg går, og når det kan kombineres med hyggelig selskap på hyttene på kveldstid, er turopplegget egentlig svært så bra.

IMG_6686

Bare en gang underveis finner jeg grunn til å være litt betenkt over å gå alene. Det skjer når jeg skal krysse en elv mellom Bossbu og Stavskar, og jeg oppdager at snøbrua jeg gikk over på vei inn dagen før, har rast sammen. Å krysse elva langs den ordinære T-merkede ruta er heller ikke mulig, fordi store snøskavler ligger ut over elvebredden på begge sider. Jeg går et par hundre meter nedover langs elva og finner til slutt et sted som ser egnet ut for kryssing. Men bare nesten egnet, skal det vise seg. Når jeg begynner «overfarten», oppdager jeg fort at avstanden mellom steinene jeg trår på, er i overkant stor enkelte steder. Det går ikke bedre enn at jeg bommer på en stein – eller det vil si, jeg treffer den – men på en ganske ublid måte. Etter først å ha mistet balansen, «stuper» jeg framover og treffer steinen med kneet. Dermed må jeg snu, finne fram plaster og ta meg en liten tenkepause. Den ender med at jeg bestemmer meg for vading. Elva er stri, men ikke verre enn at vading er helt greit. Etter et raskt skobytte – fra fjellstøvler til fivefingers (!) går vadingen som en lek. Og ettersom jeg nå engang elsker disse rare «fingerskoene» blir jeg gående med dem enda en halvtimes tid, helt til beina er blitt så kalde av all snøflekk-kryssingen at jeg må bevilge dem en opptiningspause i sola.

IMG_6691

Utpå dagen har jeg igjen Stavskar foran meg, og kan se fram til nok en overnatting med enkel, men helt kurrant hyttestandard – denne gang uten at hytta fylles nevneverdig opp. En dansk dame, hunden hennes og meg – flere blir vi ikke denne natten.

IMG_6696

Dagen etter gjenstår bare «sjarmør-etappen», fra Stavskar til Berg. Det er nok en strålende dag, og jeg kan fornøyd konstatere at værmeldinga har slått til! Før jeg dro avgårde, seilte nemlig denne delen av landet opp som selve finværsområdet i Norge denne uka – i motsetning til det meste av landet forøvrig.

IMG_6715

Du hadde rett, Jacob Breda Bull: … viddens stillhet er dog hjemmet. For egen del føler jeg meg så hjemme i Setesdal Vesthei etter bare få dagers opphold, at jeg med stor grad av sikkerhet kan si: Jeg kommer tilbake!