Desemberlys

Østmarka, en søndag i begynnelsen av desember. Himmelen er blå, uten en sky. Men her i granskogen er det skyggefullt. Sola står lavt, selv midt på formiddagen, og solstrålene slipper i liten grad inn til stien jeg følger. Men plutselig får jeg øye på noen punktvise lysglimt langs en bekk. Et parti med mer glissen skog – mer skal det ikke til før solens stråler ser sitt snitt …

Blikket mitt fanges først av lyset, så av de vakre isformasjonene i miniatyr. Små kunstverk som frosten har dekorert bekkeløpet med. Den neste bekken jeg kommer til, er større. I denne bekken dannes dekoren av steiner med «snøhatter» på toppen og en blank krans av is rundt hver av dem.

 

Dette er utløpsbekken til Svartoren, et smalt langstrakt vann som strekker seg nord-syd et stykke vest for skogsbilveien mellom Skjellbreia og Bysetermosen. Nær nordenden av vannet er det en rasteplass, og etter å ha feid unna litt snø slår jeg meg ned på en av benkene som er satt opp der. Det er skygge der jeg sitter, men jeg har utsyn mot den grankledde skråningen på østsiden av vannet, som akkurat nå er flombelyst av desembersola.

Svartoren på sin side fremstår alt annet enn svart. Dels er den dekket av snøhvit is, mens partiet med åpent vann byr på et gyldent gjenskinn av den opplyste østskråningen. Som et mørkt lerrett hvor penselen har fått leke seg med et motiv av glødende søyler. Det er på en måte noe eksotisk, og eksklusivt, over det. Jeg kjenner på følelsen av å være på rett sted til rett tid.

 

Det er i det hele tatt en egen stemning i skogen denne dagen. Vinteren er i ferd med å feste grepet, det er kaldt og det er stille. Et par ganger hører jeg svak kvitring fra trekronene over meg, uten at jeg får øye på fuglene som gir fra seg lydene. Utover det er det knapt en lyd å høre.

Det er mye stemning i stillhet. Det er mye stemning i snø. Og det er særdeles mye stemning i desemberlys.

Reklamer