Livet slik jeg kjente det, er forbi. Den ene å dele alt med, deler sitt med en annen nå. Sorg, smerte og savn – en stund trodde jeg de tre hadde bitt seg fast. For godt.

Men det ender ikke der. Gradvis avtar sorgen, smerten og savnet. Gradvis åpner det seg et nytt livets kapittel. Rikt på blanke ark, for meg å fylle. Rikt på gyldne sjanser, for meg å gripe.

Endelig vet jeg, at tiden er min venn. Den svarteste måneden er historie. Siden da har tiden foredlet mitt egenterapeutiske konsept: Å skrive tankene ut av hodet. Å snakke med fine folk. Å løpe, sykle, gå eller bare være – der ute.

Et konsept som bringer meg, skritt for skritt, nærmere startstreken. For å ta steget over i neste kapittel.

***

Bilder fra Olashei, Lillesand / Kalvehageneset, Grimstad / Hobdsetra, Tynset