29. april 2018 – en litt vemodig dag. For nøyaktig 30 år siden sto denne dagen i gledens tegn, det var da jeg giftet meg. Nå har jeg ikke lenger noen bryllupsdag å feire. Men sånn er livet – det deler ut både gleder og sorger, og iblant noen ganske store snublesteiner.

Samlivsbrudd kalles «sorgen det ikke sendes blomster til». Det er for såvidt riktig – jeg fikk heller ikke blomster da fundamentet i livet brått ble revet bort for tre år siden. Men jeg fikk enormt mye støtte, fra familie og venner – og fra mennesker jeg møtte som har opplevd det samme som jeg gikk igjennom. Støtten var uvurderlig, og utgjorde en av «pilarene» som gjorde det verdt å komme seg videre i livet.  I tillegg har tre andre pilarer vært viktige; skrivingen, treningen og naturopplevelsene. Ikke minst det siste; det vakre i naturen er medisin mot det vonde – og den virker. Her eksemplifisert med blåveis på Jomfruland, sjøsprøyt på Raet og gåsunger på Færder forrige helg. (Stedsnavnene henviser til de tre respektive nasjonalparkene.)

I dag skal jeg ut i fine omgivelser, jeg skal sykle noen mil, jeg skal være sammen med familie, og jeg skriver allerede. Det skal bli en bra dag, dette også …