Den fineste Smultringen

En uke til julaften, og en søndag som fort kunne latt seg spise opp av juleforberedelser og TV-sport. Det er da det gjelder å skape seg en luke – en «utendørsluke». I dag kom luka i siste liten, med tanke på dagslyset. Men kanskje nettopp derfor, ble turen så fin.

Fra Greverud hvor jeg bor er det 2-3 km å gå ned til Gjersjøen, og det var dit jeg gikk i dag – ikke minst fordi det var et turmål jeg kunne nå før mørket falt på. Etter noen hundre meter på asfalt var jeg inne i skogen. Det var ikke mange menneskene jeg traff der ute i dag, bare et par stykker som gikk tur med hundene sine. Igjen fikk jeg en stille vinterskog-opplevelse. Men jeg skulle gjerne ha delt den med flere…

 

Selv er jeg fullstendig avhengig av disse turene i skog og mark – enten jeg går, slik jeg gjorde i dag, eller løper, går på ski eller sykler. Naturen er som et Kinderegg – som raust byr på Naturopplevelse, Fysisk fostring og Mentalhygiene. Er jeg for lenge uten, kommer abstinensene…

Langs østsiden av Gjersjøen finnes det et par steder med navn som er som skapt for den tiden vi nå går inn i. Man kan velge å gå ned til Julekvelden, eller til Smultringen. I dag falt valget på sistnevnte, for akkurat der har jeg ikke vært før. Og hvilken fin tur det var! Det gjaldt ikke minst den siste biten ned til sjøen – med smal sti, steinblokker og litt «rufsete» skog (se det lille bildet i midten ovenfor).

Da jeg kom ned til Smultringen og Gjersjøen, skjedde det som ofte skjer når man er på tur – plutselig dukker det opp et vakkert skue, enda finere enn man er forberedt på. Foran meg var sjøen islagt, men et par hundre meter lenger nord var den isfri, og her lå frostrøyken som et slør over vannspeilet. Fascinerende og vakkert. Så var det bare å snu seg mot syd og nyte et annerledes, men minst like vakkert syn; isen i nyanser av hvitt og grått, i kontrast til himmelens forsiktige anstrøk av solnedgangens gyldne farger.

 

Er det rart man blir avhengig?

Reklamer