Når Hebekkskogen ønsker godt nytt år …

Når Hebekkskogen ønsker godt nytt år

varter den opp med

frossen mark og glitrende snøkrystaller,

hvite og grønne, sorte og gullgule penselstrøk.

Så stille. Så fint.

***

Reklamer

Fotoglede – uansett!

Egentlig er det fugler jeg har lyst til å fotografere, denne søndags morgenen når jeg tar alle hvitveisbildene (forrige innlegg). Jeg starter allerede før jeg har kommet ordentlig inn i skogen – med å ta bilde av en skjære;

IMG_1678

Skjærer er egentlig fotogene nok, de – men jeg har likevel et håp om å få tatt bilde av flere fugler i løpet av turen. Fuglesang mangler det da heller ikke på, denne aprilmorgenen. Men så er det slik at det ikke alltid er så lett å fotografere fugler, i alle fall ikke i skogen. De sitter gjerne høyt – i en eller annen tretopp, og selv gjennom en 250 mm telezoom fremstår de som ganske små. Og hvis man er så heldig å komme rimelig nær dem, flyr de gjerne sin veg akkurat i det man skal trykke på utløserknappen. Akkurat denne morgenen har jeg ikke det store hellet med meg; det blir en heller mager fotofangst, hva fugler angår. Men en sangglad rødstrupe får jeg da foreviget;

IMG_1680

Det samme gjelder en måltrost. Den sitter for sikkerhets skyld i kanten av stien, så nær at jeg kunne ha fått et bra bilde – hvis jeg hadde oppdaget den før den oppdager meg. Men jeg ser den selvfølgelig ikke før den flyr opp, bare en halvmeter foran meg, for så å sette seg på en stubbe litt lenger unna stien. Hvorfor, kjære måltrost, måtte du la den kvisten komme mellom deg og meg? Ikke får jeg deg ordentlig i fokus, heller;

IMG_1686

Da er det andre ting som er lettere å fotografere. Som dyrespor – i form av elgmøkk for eksempel;

IMG_1700

For elgen – den får man jo ikke på nært hold når man er ute med kamera. Ikke jeg i alle fall. Jeg har hatt elgen(e) i Hebekkskogen på kloss hold enkelte ganger – både ku med kalver og enslige nysgjerrige årskalver – men aldri når jeg går med kamera. Men man kan jo aldri slutte å håpe. For det ville absolutt være mer stas å komme hjem med bilder av elgen selv, enn av kun dens «etterlatenskaper».

Jeg går lenger inn i skogen, bort fra de store stiene og inn på de mindre, som går på kryss og tvers overalt i dette mye brukte nærfriluftsområdet;

IMG_1702

Her inne kommer jeg over noen kjuker som bare er så utrolig vakre;

IMG_1707

Hvis man er ute etter å fotografere noe som garantert «sitter stille» – i motsetning til fugler – da er kjuker tingen! En blomst kan vaie i vinden; en kjuke gjør ikke det en gang. Virkelig et takknemmelig foto-objekt.

Jeg liker å tro at jeg har vært «overalt» i Hebekkskogen, men nei. Plutselig står jeg i et bløtt, sumpaktig område hvor jeg er rimelig sikker på at jeg aldri har vært før;

IMG_1713

Herfra er det ikke langt å gå til Hebekkmåsan – og der har jeg i alle fall vært før. Overraskelsen jeg får der, er at det fortsatt ligger igjen litt is i kanten av myra. En aller siste rest av vinter;

IMG_1732

Jeg er på hjemvei nå. Det har vært en særdeles stille tur så langt, i den forstand at jeg ikke har møtt på folk i det hele tatt. Sånn er det vel, når man kommer seg ut tidlig og i tillegg går utenom de mest brukte stiene. Men plutselig skvetter jeg til av noen lyder like ved. Er det folk her likevel? Nei, det er nok ikke folk. Tvert imot er det to ekorn som lager lydene, der de i rasende fart kommer etter hverandre nedover en trestamme. Når de er nesten nede ved bakken, tar de et «ekorn-svev» over til et annet tre, og vips! – så forsvinner de videre innover i skogen. Intet bilde av disse heller; det der skjedde rett og slett for fort.

Jeg føler litt på manglende «foto-lykke» der jeg vandrer videre. Helt til jeg møter denne her;

IMG_1739

Enda et ekorn! Rolig sitter det også – lenge til og med. Jeg tar sikkert femti bilder av dette ekornet – men dessverre er det ingen som blir særlig gode. Det er motlys, ekornet sitter halvveis skjult bak greinene på furua – og jeg innehar ikke den fotokunnskapen som kanskje kunne vært til hjelp for å få bedre bilder. Men det aller viktigste er uansett opplevelsen der og da – så får bildene bli som de blir.

På vei ut av skogen kommer jeg på at jeg her, nær bebyggelsen på Hebekk, så tysbast i blomst på denne tiden i fjor. Jeg stopper og lar blikke sveipe over arealet der jeg den gang så to-tre tysbast-planter – og jammen, der er det en i år også. Jeg får bare øye på denne ene, men den er til gjengjeld i full blomstring;

IMG_1811

Vakkert!

Et visst foto-utbytte av turen ble det jo likevel, selv om jeg ikke kan skryte på meg noen spektakulære fuglebilder. Bare det å rusle rundt i skogen en tidlig søndagsmorgen og «leke seg» med kameraet, er en stor tilfredsstillelse – enten resultatet blir sånn eller slik. Og alt kan egentlig fotograferes; grensene er det bare fantasien som setter;

IMG_1834

IMG_1861

Hvis du lurer på hva det siste motivet er – så er det faktisk en fugl 🙂

Hvitveistid

Det er ikke hver søndag morgen jeg kommer meg ut på tur noen minutter over åtte, faktisk skjer det ganske sjelden. Når det er sagt; en tidlig morgentur i skogen en aprilsøndag er absolutt å anbefale. Fuglesang, løvtreknoppsprett (fint ord), en liten dyreopplevelse kanskje… Og så hvitveisen da. Fugler og dyr og løvtreknopper får finne seg i å vente til neste innlegg. Her kommer hvitveisen!

På vei inn i Hebekkskogen. Hvitveisen er fortsatt i «hvilemodus» så tidlig om morgenen;

IMG_1687

IMG_1696

Den neste halvannen timen tilbringes i en mer hvitveisfattig del av skogen. Dermed er klokka rundt ti før jeg igjen er i randsonen der hvitveisen mange steder dominerer markdekket helt. Noen blomster er fortsatt på knoppstadiet;

IMG_1826

Mens andre har sprunget ut og åpnet blomstene for å «slikke sol» – om enn sola ikke har brutt helt igjennom skylaget denne søndagsmorgenen;

IMG_1836

IMG_1844

IMG_1853

IMG_1859

Hvitveistid. Fotoglede. Vanskeligere er det ikke.

Kontraster i mars

Jeg legger ut på sykkeltur en lørdag formiddag. Ennå er det over en uke igjen av måneden mars, men dette er allerede min fjerde sykkeltur denne våren. For det er vår, er det ikke? Riktignok er det akkurat denne lørdagen en kald trekk fra nord, som nekter å slippe til mer enn et par plussgrader. Men likevel, det er da vår.

Gjersjøen er i alle fall isfri, med unntak av et parti lengst i nord og et tilsvarende parti lengst i sør;

IMG_6163

Ved Hvervenbukta er vårstemningen til å ta og føle på; sol, blå himmel, flokker med ender på vannet, mennesker som nyter finværet;

IMG_6170

IMG_6174

Med unntak av noen få skyggefulle steder inne i skogen, er stier og gangveier frie for is;

IMG_6177

Men mars er lunefull. Allerede natt til søndag laver snøen ned, og den påfølgende uka skal vinter bli til vår – og vår bli til vinter enda en gang. Den siste lørdagen i mars, en uke etter sykkelturen til Hvervenbukta, går jeg en tur i Hebekkskogen og Nøstvedtmarka. En ganske så vinterlig skogstur, må jeg si;

IMG_1431

Snøfallet for et par dager siden bød på flere titalls centimeter med snø. Når ligger den der, ganske så kram og tung å gå i – i alle fall der det ikke har gått så mange før meg.

IMG_1439

Men jeg klager ikke, snarere tvert imot. Jo tyngre snøen er, jo mer fortoner turen seg som «trening», selv om jeg bare går. Og det passer riktig så bra, for en som for tiden er litt sulteforet på nettopp trening. Så jeg nyter både snøen og anledningen til å bli litt tungpustet i motbakkene. Dessuten viser værgudene seg også i dag fra sin beste side – helt til jeg nærmer meg slutten av turen. Da registrerer jeg at det er i ferd med å skye over i vest;

IMG_1465

Jeg vet det ikke da, men været jeg har i vente noen timer senere, er regn. Ikke før er kveldens, og årets, Earth Hour over, så øser det ned.

Mars 2015 – du har i alle fall bydd på variasjon, i rikt monn. Det skal du ha!

Solskinn i rimfrost-riket

Hebekkskogen og Nøstvedtmarka en tidlig formiddagstime i dag: Sol og tindrende blå himmel. Rimfrost. Min mann og jeg vandrende i vintereventyret.

IMG_0896

IMG_0902

IMG_0911

IMG_0919

IMG_0921

En dame og en mann går tur med en shetlandsponni. Ellers er det knapt et menneske å se. Hvor er de, alle sammen?

IMG_0927

IMG_0936

IMG_0941

IMG_0945

IMG_0946

Flere blogginnlegg blir det ikke fra min hånd i 2014. Jeg benytter dermed anledningen til å ønske alle blogg-lesere et riktig

GODT NYTT ÅR!

Førjulstur under grå himmel

Det er søndag morgen og årets korteste dag, tre dager før julaften. Jeg har begynt juleferien – og har laget lister over alt som skal gjøres til jul; alt som skal vaskes – fra stuegardiner til kjøkkenskap, alt som skal stekes – fra medisterkaker til krumkaker, alt som skal handles – fra tynnribbe til de siste julegavene. Hodet er fullt av «skal» og «må». Samtidig er jeg rastløs og kommer ikke i gang med noe som helst. Jeg vet hvorfor. Jeg vet at jeg ikke vil få landet et eneste gjøremål før jeg har vært ute en tur. Som en bekjent av meg en gang sa: «Hvis jeg er stresset, vet jeg hva som må til; en tur i skogen.»

Det er lenge siden jeg har vært der ute nå – i skogen. I alle fall føles det slik. Tre uker; i noen sammenhenger er det lenge, alt for lenge. Så jeg kler på meg og kommer meg ut – ut i den skarpe vinterlufta. Jeg fryder meg over frosten som endelig har tatt tak, over det fine «melisdrysset» med snø, over stillheten. Himmelen er grå denne dagen – bare med en lysere stripe over horisonten mot nord. Men skyene plager ikke meg. Det er uansett lyst og fint, takket være snøen – om den enn er aldri så sparsom.

Fint er det også at bakken er frossen. For første gang siden i fjor vinter kan jeg nå igjen bevege meg tørrskodd over Hebekkmosen;

IMG_0594

Det er et eget fargespill der ute på myra akkurat nå; brunsvart, hvitt og gyllengult;

IMG_0608

Etter at Hebekkmosen er tilbakelagt, går turen gjennom vekslende skog- og kulturlandskap. Bakenfor jordene reiser skogen seg som en vegg – mørk og tett i kontrast mot jordenes hvitmelerte flater;

IMG_0619

Først når jeg kommer nær innpå granene, trer grønnfargen fram – ispedd hvitt; «et anstrøk av vinter»;

IMG_0620

Den gjør godt, denne lille turen i kjente og kjære skogsomgivelser. Rastløsheten som sitret under huden før jeg kom meg ut, går jeg etterhvert av meg. Alle gjøremålene som har hopet seg opp som «tankestabler» i hodet, sorteres og finner sin plass. Nå er jeg klar til å gripe fatt i dem – en og en. Så kommer jeg så langt som jeg kommer. Jul blir det uansett.