Kontraster i mars

Jeg legger ut på sykkeltur en lørdag formiddag. Ennå er det over en uke igjen av måneden mars, men dette er allerede min fjerde sykkeltur denne våren. For det er vår, er det ikke? Riktignok er det akkurat denne lørdagen en kald trekk fra nord, som nekter å slippe til mer enn et par plussgrader. Men likevel, det er da vår.

Gjersjøen er i alle fall isfri, med unntak av et parti lengst i nord og et tilsvarende parti lengst i sør;

IMG_6163

Ved Hvervenbukta er vårstemningen til å ta og føle på; sol, blå himmel, flokker med ender på vannet, mennesker som nyter finværet;

IMG_6170

IMG_6174

Med unntak av noen få skyggefulle steder inne i skogen, er stier og gangveier frie for is;

IMG_6177

Men mars er lunefull. Allerede natt til søndag laver snøen ned, og den påfølgende uka skal vinter bli til vår – og vår bli til vinter enda en gang. Den siste lørdagen i mars, en uke etter sykkelturen til Hvervenbukta, går jeg en tur i Hebekkskogen og Nøstvedtmarka. En ganske så vinterlig skogstur, må jeg si;

IMG_1431

Snøfallet for et par dager siden bød på flere titalls centimeter med snø. Når ligger den der, ganske så kram og tung å gå i – i alle fall der det ikke har gått så mange før meg.

IMG_1439

Men jeg klager ikke, snarere tvert imot. Jo tyngre snøen er, jo mer fortoner turen seg som «trening», selv om jeg bare går. Og det passer riktig så bra, for en som for tiden er litt sulteforet på nettopp trening. Så jeg nyter både snøen og anledningen til å bli litt tungpustet i motbakkene. Dessuten viser værgudene seg også i dag fra sin beste side – helt til jeg nærmer meg slutten av turen. Da registrerer jeg at det er i ferd med å skye over i vest;

IMG_1465

Jeg vet det ikke da, men været jeg har i vente noen timer senere, er regn. Ikke før er kveldens, og årets, Earth Hour over, så øser det ned.

Mars 2015 – du har i alle fall bydd på variasjon, i rikt monn. Det skal du ha!

Lyset. Våren.

Nøstvedtmarka – en helt vanlig mandag ettermiddag.

IMG_1380

Hva mer trenger du for å få en god foto-opplevelse – enn en nedadgående sol og en kvist med gåsunger?

IMG_1396

IMG_1400

IMG_1405

IMG_1412

IMG_1411

På tide å rive seg løs fra den kvisten kanskje? Ok, da …

IMG_1418

Solskinn i rimfrost-riket

Hebekkskogen og Nøstvedtmarka en tidlig formiddagstime i dag: Sol og tindrende blå himmel. Rimfrost. Min mann og jeg vandrende i vintereventyret.

IMG_0896

IMG_0902

IMG_0911

IMG_0919

IMG_0921

En dame og en mann går tur med en shetlandsponni. Ellers er det knapt et menneske å se. Hvor er de, alle sammen?

IMG_0927

IMG_0936

IMG_0941

IMG_0945

IMG_0946

Flere blogginnlegg blir det ikke fra min hånd i 2014. Jeg benytter dermed anledningen til å ønske alle blogg-lesere et riktig

GODT NYTT ÅR!

På søken etter stillhet

Lørdag kveld og familieselskap. God mat, godt drikke, gode samtaler. En stund dreier samtalen seg om stillhet – eller fravær av stillhet. Det utveksles erfaringer fra ferier i store byer, der man kan oppleve at det aldri er stille. For egen del var høstens Singapore-opphold en slik opplevelse. Der var det aldri helt stille. Var man utendørs, hørte man trafikken; var man på t-bane, restaurant eller kjøpesenter, hørte man stemmer, musikk, diverse lyder …; våknet man på hotellrommet om natten, hørte man også trafikken – fra motorveien et par hundre meter unna. Det var ikke uten grunn at det første jeg gjorde da jeg kom hjem, var å gå en tur i skogen – for omsider å kunne lytte til stillheten.

Eller – kunne jeg egentlig det? Lytte til stillheten, altså. For helt stille er det jo ikke her hjemme i «nærskogen» min heller. Nøstvedtmarka og Hebekkskogen er ikke større enn at suset fra trafikken, langs blant annet E18 og innfartsveiene til Ski, alltid er der – som mer eller mindre svak bakgrunnsstøy.

IMG_0447

Slik er det også når mannen min og jeg går tur her i dag. Og i dag tenker jeg ekstra mye på det, dels på grunn av nevnte samtale fra i går kveld, og dels på grunn av professor Dag O. Hessens innlegg i dagens VG; «Motorferdsel og demokratiske fikenblad«, som jeg leser like før jeg går ut. Innlegget er et varmt forsvar for stille natur, for muligheten til å oppleve fravær av støy.

Så stort er altså nærværet av støy i vårt samfunn at jeg – som ikke bor i noen storby, men i utkanten av en mindre by – knapt har noe sted i gangavstand hjemmefra hvor jeg kan oppleve total stillhet. Støyen jeg utsettes for her, kan på ingen måte sammenliknes med støyen jeg opplevde i Singapore. Men det er altså et faktum; at for å få det helt stille, må jeg minimum reise noen kilometer – og da snakker vi om sykkelavstand, verre er det ikke – for eksempel til Østmarka. Og i lengre avstand hjemmefra øker mulighetene ytterligere. Det er ikke uten grunn at jeg elsker å være på fjellet; en av mange kvaliteter ved fjellheimen, er nettopp stillheten. Måtte det forbli slik …

Selv med den svake bakgrunnsstøyen er dagens tur i Nøstvedtmarka og Hebekkskogen en fin opplevelse. Det lille snødrysset som har kommet, bidrar til å gi skog og marker et lyst preg. En stund tror jeg nesten at sola skal titte fram også, men nei – det blir med «bare nesten».

IMG_0434

IMG_0475

IMG_0482

Som nærfriluftsområde er dette så fint, så fint. Og så vet jeg jo hvor luksusen «helt stille» er å finne – når behovet melder seg for alvor.

Sykkel-terapi

Jeg står opp. Det er fortsatt mørkt. Jeg drar på jobb. Gjennom kontorvinduet registrerer jeg dagen gli av sted, i sitt sedvanlige tempo. I nyanser av grått. Sola har innvilget seg langfri.

Det blir mørkt igjen. Jeg går fra jobben. Tar toget, så bilen siste biten hjem. Jeg skal ikke gå for mye. Skal ikke overbelaste beinet. Jeg savner å kunne løpe hverdagsstresset ut av kroppen. Savner å flyte gjennom nattsvarte gater i regnet. Forbanner løperkneet. Tenker: «Skjerp deg!» Mens en annen del av meg er mildere stemt og sier at «Joda, det er lov å savne en lidenskap. Selvfølgelig er det det.»

Så; omsider helg! To dager å leve ut dagslyset på. Lørdagen regner bort. Søndagen derimot… Skydekket holder stand, men regnet har opphørt. Sykkelen tas fram. Den fantastiske sykkelen – som selv løperkneet er venn med, bare jeg tar det litt med ro. Den fantastiske sykkelen – som endelig gir meg en følelse av å slite – i alle fall litt, der jeg tråkker meg fram gjennom Nøstvedtmarka.

IMG_5889

Jeg sykler fornøyd av sted, på turveier, traktorveier, stier… Hopper av sykkelen og går opp den bratte bakken mot Stuene, der steiner avløses av gjørme som avløses av steiner. Det er ikke nå jeg skal presse meg. Det er ikke nå jeg skal risikere å miste kontrollen over sykkelen og velte. Noe har jeg lært de siste månedene: Enkelte ting straffer seg. Som å presse kroppen utover det den tåler, ikke «lytte» når den sier ifra, bare kjøre på og kjøre på …

IMG_5891

Gjørmesykling blir det etterhvert, uansett. En mild og våt høst har satt sitt preg på stiene. Bedre blir det ikke av at hogstmaskiner har vært inne og gjort dem nesten uframkommelige enkelte steder. Dype hjulspor, gjørme, mengder med vann.

Jeg må av og på sykkelen noen ganger – så er de verste partiene forsert.

IMG_5893

Årets siste sykkeltur? Det er ikke umulig. Og kanskje like greit. Om den bare kunne komme – og «sette seg» – den kalde fine tida. Med rimfrost og etterhvert snø, skiføre …? Det er lov å håpe.

Om en fire måneders tid er det uansett på’n igjen. På sykkel.

Og kanskje til og med før det; med joggesko! Kanskje …

November blues

November. Stadig kortere dager. En rødmende soloppgang den ene dagen. En illusjon av mørke midt på dagen den neste.

Ved inngangen til måneden legger FN’s klimapanel fram sin synteserapport. Og maler alvoret med bred pensel: Det er nå det må handles. Det finnes ingen plan B. Det finnes ingen planet B. Samme dag «melder» meteorologen juleværet år 2050. Et scenario med høye temperaturer, orkaner, store nedbørsmengder og fint lite snø under tusen meter over havet. Klimaforskerne på sin side advarer om at barna vil lengte tilbake til 2014. De minner oss om at vi ikke eier kloden vår, men bare låner den.

Så glir en sjelden frostmorgen umerkelig inn i drømmen om den kalde, fine tida. Før den er her igjen, november-varmen. Åtte grader, ti grader, elleve grader.

«Vi eier ikke kloden vår. Vi bare låner den.» Det er nå vi må vise oss som verdige låntakere, tenker jeg. Og går meg en tur – igjen. I Nøstvedtmarka og Hebekkskogen.

IMG_0337

Der ute. Et rom for stille jubel. Men også for melankoli. Savn. Og håp.

IMG_0347

De små gledene som dagslyset byr på – der ute. Dem er det alltid rom for. Om det så bare er synet av bøketreet i hagen – i sin bronsefargede november-drakt;

IMG_0381