Lørdag kveld og familieselskap. God mat, godt drikke, gode samtaler. En stund dreier samtalen seg om stillhet – eller fravær av stillhet. Det utveksles erfaringer fra ferier i store byer, der man kan oppleve at det aldri er stille. For egen del var høstens Singapore-opphold en slik opplevelse. Der var det aldri helt stille. Var man utendørs, hørte man trafikken; var man på t-bane, restaurant eller kjøpesenter, hørte man stemmer, musikk, diverse lyder …; våknet man på hotellrommet om natten, hørte man også trafikken – fra motorveien et par hundre meter unna. Det var ikke uten grunn at det første jeg gjorde da jeg kom hjem, var å gå en tur i skogen – for omsider å kunne lytte til stillheten.

Eller – kunne jeg egentlig det? Lytte til stillheten, altså. For helt stille er det jo ikke her hjemme i «nærskogen» min heller. Nøstvedtmarka og Hebekkskogen er ikke større enn at suset fra trafikken, langs blant annet E18 og innfartsveiene til Ski, alltid er der – som mer eller mindre svak bakgrunnsstøy.

Slik er det også når mannen min og jeg går tur her i dag. Og i dag tenker jeg ekstra mye på det, dels på grunn av nevnte samtale fra i går kveld, og dels på grunn av professor Dag O. Hessens innlegg i dagens VG; «Motorferdsel og demokratiske fikenblad«, som jeg leser like før jeg går ut. Innlegget er et varmt forsvar for stille natur, for muligheten til å oppleve fravær av støy.

Så stort er altså nærværet av støy i vårt samfunn at jeg – som ikke bor i noen storby, men i utkanten av en mindre by – knapt har noe sted i gangavstand hjemmefra hvor jeg kan oppleve total stillhet. Støyen jeg utsettes for her, kan på ingen måte sammenliknes med støyen jeg opplevde i Singapore. Men det er altså et faktum; at for å få det helt stille, må jeg minimum reise noen kilometer – og da snakker vi om sykkelavstand, verre er det ikke – for eksempel til Østmarka. Og i lengre avstand hjemmefra øker mulighetene ytterligere. Det er ikke uten grunn at jeg elsker å være på fjellet; en av mange kvaliteter ved fjellheimen, er nettopp stillheten. Måtte det forbli slik …

Selv med den svake bakgrunnsstøyen er dagens tur i Nøstvedtmarka og Hebekkskogen en fin opplevelse. Det lille snødrysset som har kommet, bidrar til å gi skog og marker et lyst preg. En stund tror jeg nesten at sola skal titte fram også, men nei – det blir med «bare nesten».

Som nærfriluftsområde er dette så fint, så fint. Og så vet jeg jo hvor luksusen «helt stille» er å finne – når behovet melder seg for alvor.