Kontraster i mars

Jeg legger ut på sykkeltur en lørdag formiddag. Ennå er det over en uke igjen av måneden mars, men dette er allerede min fjerde sykkeltur denne våren. For det er vår, er det ikke? Riktignok er det akkurat denne lørdagen en kald trekk fra nord, som nekter å slippe til mer enn et par plussgrader. Men likevel, det er da vår.

Gjersjøen er i alle fall isfri, med unntak av et parti lengst i nord og et tilsvarende parti lengst i sør;

IMG_6163

Ved Hvervenbukta er vårstemningen til å ta og føle på; sol, blå himmel, flokker med ender på vannet, mennesker som nyter finværet;

IMG_6170

IMG_6174

Med unntak av noen få skyggefulle steder inne i skogen, er stier og gangveier frie for is;

IMG_6177

Men mars er lunefull. Allerede natt til søndag laver snøen ned, og den påfølgende uka skal vinter bli til vår – og vår bli til vinter enda en gang. Den siste lørdagen i mars, en uke etter sykkelturen til Hvervenbukta, går jeg en tur i Hebekkskogen og Nøstvedtmarka. En ganske så vinterlig skogstur, må jeg si;

IMG_1431

Snøfallet for et par dager siden bød på flere titalls centimeter med snø. Når ligger den der, ganske så kram og tung å gå i – i alle fall der det ikke har gått så mange før meg.

IMG_1439

Men jeg klager ikke, snarere tvert imot. Jo tyngre snøen er, jo mer fortoner turen seg som «trening», selv om jeg bare går. Og det passer riktig så bra, for en som for tiden er litt sulteforet på nettopp trening. Så jeg nyter både snøen og anledningen til å bli litt tungpustet i motbakkene. Dessuten viser værgudene seg også i dag fra sin beste side – helt til jeg nærmer meg slutten av turen. Da registrerer jeg at det er i ferd med å skye over i vest;

IMG_1465

Jeg vet det ikke da, men været jeg har i vente noen timer senere, er regn. Ikke før er kveldens, og årets, Earth Hour over, så øser det ned.

Mars 2015 – du har i alle fall bydd på variasjon, i rikt monn. Det skal du ha!

Reklamer

Sykkel-terapi

Jeg står opp. Det er fortsatt mørkt. Jeg drar på jobb. Gjennom kontorvinduet registrerer jeg dagen gli av sted, i sitt sedvanlige tempo. I nyanser av grått. Sola har innvilget seg langfri.

Det blir mørkt igjen. Jeg går fra jobben. Tar toget, så bilen siste biten hjem. Jeg skal ikke gå for mye. Skal ikke overbelaste beinet. Jeg savner å kunne løpe hverdagsstresset ut av kroppen. Savner å flyte gjennom nattsvarte gater i regnet. Forbanner løperkneet. Tenker: «Skjerp deg!» Mens en annen del av meg er mildere stemt og sier at «Joda, det er lov å savne en lidenskap. Selvfølgelig er det det.»

Så; omsider helg! To dager å leve ut dagslyset på. Lørdagen regner bort. Søndagen derimot… Skydekket holder stand, men regnet har opphørt. Sykkelen tas fram. Den fantastiske sykkelen – som selv løperkneet er venn med, bare jeg tar det litt med ro. Den fantastiske sykkelen – som endelig gir meg en følelse av å slite – i alle fall litt, der jeg tråkker meg fram gjennom Nøstvedtmarka.

IMG_5889

Jeg sykler fornøyd av sted, på turveier, traktorveier, stier… Hopper av sykkelen og går opp den bratte bakken mot Stuene, der steiner avløses av gjørme som avløses av steiner. Det er ikke nå jeg skal presse meg. Det er ikke nå jeg skal risikere å miste kontrollen over sykkelen og velte. Noe har jeg lært de siste månedene: Enkelte ting straffer seg. Som å presse kroppen utover det den tåler, ikke «lytte» når den sier ifra, bare kjøre på og kjøre på …

IMG_5891

Gjørmesykling blir det etterhvert, uansett. En mild og våt høst har satt sitt preg på stiene. Bedre blir det ikke av at hogstmaskiner har vært inne og gjort dem nesten uframkommelige enkelte steder. Dype hjulspor, gjørme, mengder med vann.

Jeg må av og på sykkelen noen ganger – så er de verste partiene forsert.

IMG_5893

Årets siste sykkeltur? Det er ikke umulig. Og kanskje like greit. Om den bare kunne komme – og «sette seg» – den kalde fine tida. Med rimfrost og etterhvert snø, skiføre …? Det er lov å håpe.

Om en fire måneders tid er det uansett på’n igjen. På sykkel.

Og kanskje til og med før det; med joggesko! Kanskje …