Jeg står opp. Det er fortsatt mørkt. Jeg drar på jobb. Gjennom kontorvinduet registrerer jeg dagen gli av sted, i sitt sedvanlige tempo. I nyanser av grått. Sola har innvilget seg langfri.

Det blir mørkt igjen. Jeg går fra jobben. Tar toget, så bilen siste biten hjem. Jeg skal ikke gå for mye. Skal ikke overbelaste beinet. Jeg savner å kunne løpe hverdagsstresset ut av kroppen. Savner å flyte gjennom nattsvarte gater i regnet. Forbanner løperkneet. Tenker: «Skjerp deg!» Mens en annen del av meg er mildere stemt og sier at «Joda, det er lov å savne en lidenskap. Selvfølgelig er det det.»

Så; omsider helg! To dager å leve ut dagslyset på. Lørdagen regner bort. Søndagen derimot… Skydekket holder stand, men regnet har opphørt. Sykkelen tas fram. Den fantastiske sykkelen – som selv løperkneet er venn med, bare jeg tar det litt med ro. Den fantastiske sykkelen – som endelig gir meg en følelse av å slite – i alle fall litt, der jeg tråkker meg fram gjennom Nøstvedtmarka.

Jeg sykler fornøyd av sted, på turveier, traktorveier, stier… Hopper av sykkelen og går opp den bratte bakken mot Stuene, der steiner avløses av gjørme som avløses av steiner. Det er ikke nå jeg skal presse meg. Det er ikke nå jeg skal risikere å miste kontrollen over sykkelen og velte. Noe har jeg lært de siste månedene: Enkelte ting straffer seg. Som å presse kroppen utover det den tåler, ikke «lytte» når den sier ifra, bare kjøre på og kjøre på …

Gjørmesykling blir det etterhvert, uansett. En mild og våt høst har satt sitt preg på stiene. Bedre blir det ikke av at hogstmaskiner har vært inne og gjort dem nesten uframkommelige enkelte steder. Dype hjulspor, gjørme, mengder med vann.

Jeg må av og på sykkelen noen ganger – så er de verste partiene forsert.

Årets siste sykkeltur? Det er ikke umulig. Og kanskje like greit. Om den bare kunne komme – og «sette seg» – den kalde fine tida. Med rimfrost og etterhvert snø, skiføre …? Det er lov å håpe.

Om en fire måneders tid er det uansett på’n igjen. På sykkel.

Og kanskje til og med før det; med joggesko! Kanskje …