Lysmagi i november

November – av mange stemplet som en grå og trist måned. Selv greier jeg ikke helt å slutte meg til den karakteristikken. At det er mye mørke i november, er jeg enig i. Likevel opplever jeg november som en måned som kan varte opp med de mest fantastiske lysopplevelsene. Slik som i går, da jeg oppholdt meg en god stund ved Midtsjøvann i Ski (med nære omgivelser) før sola gikk ned – omgitt av det fineste lyset.

 

IMG_3917

IMG_3928

IMG_3965

IMG_3971

IMG_3989

IMG_4002

IMG_4018

IMG_4025

 

Lyset. Våren.

Nøstvedtmarka – en helt vanlig mandag ettermiddag.

IMG_1380

Hva mer trenger du for å få en god foto-opplevelse – enn en nedadgående sol og en kvist med gåsunger?

IMG_1396

IMG_1400

IMG_1405

IMG_1412

IMG_1411

På tide å rive seg løs fra den kvisten kanskje? Ok, da …

IMG_1418

«Topptur» med datteren på tyve

Den optimale romjulsturen til fots – hva er nå det? Vel, det er ikke noe enkelt spørsmål å svare på. Ikke finnes det vel noe fasitsvar heller. Men jeg er i alle fall i nærheten av det (for meg) optimale – når jeg 2. juledag får meg en tur med følgende ingredienser; snø – om enn ikke så mye, kuldegrader – ti i tallet, skogens ro, et topp-punkt med strålende utsikt, en himmel som (på rett tidspunkt) eksploderer i farger – og sist, men ikke minst, turfølge av datteren på tyve.

Man skal ikke ta for gitt, tenker jeg, at datteren på tyve skal svare ja når man spør: «Vil du være med ut å gå en tur?» Særlig ikke når hun ligger langflat på sofaen etter å ha vært ute med venner til langt på natt kvelden før. Men hun nøler ikke en gang, datteren på tyve. Hun svarer umiddelbart «Ja», reiser seg fra sofaen, inntar en kjapp lunsj (eller sen frokost?) og skifter til turklær. Så kan vi dra, litt senere enn jeg har lagt opp til – ettersom jeg har måttet vente på datterens frokostspising og skifting av klær. Men hva gjør man vel ikke for å få datteren på tyve som turfølge denne vakre og vinterlige 2. juledagsformiddagen – som nok rettmessig er å definere som ettermiddag når vi omsider parkerer bilen ved Krokhol. Her, i randsonen av Østmarkas vestre del, starter turen opp til Ski kommunes høyeste punkt – Tømmeråsen, 313 moh.

Vi går, vi prater – og vi lar oss fascinere av vinterens utsøkte kunstverk;

IMG_0837   IMG_0834

Ja, jeg vet; jeg er egentlig ikke god nok fotograf til at jeg helt får til bilder som dette. Men tro meg – rene kunstverkene er de, disse skjøre «isviftene» som står tett i tett langs en bekk vi passerer.

Vi fortsetter å gå, vi fortsetter å nyte …;

IMG_0828

Og vi mimrer – om den gang datteren ikke var tyve, men langt yngre; den gang det var nærmest obligatorisk for henne og de to søsknene under enhver tur til Tømmeråsen, å klatre opp på Bjørneskallen – den store steinblokka som vi passerer. Denne gangen avstår vi imidlertid fra den slags klatring. Mor må forresten noe beskjemmet innrømme at hun selv aldri har «besteget» Bjørneskallen. Vel, noe skal man jo ha til gode …

IMG_0842

Det er 3,5 kilometer å gå til Tømmeråsen – og det går jevnt oppover hele veien. Det vi kan skimte av himmel over oss der vi vandrer gjennom skogen, forteller oss at det er lettere overskyet. Desto større blir overraskelsen – og gleden – når vi nærmer oss utsiktspunktet på Tømmeråsen – og kan skimte en himmel mellom trærne som gløder i sterke solnedgangsfarger. Det er nesten så vi blir aldri så lite oppglødd, både jeg og datteren på tyve. Når vi har kommet helt ut på «pynten» og har fri utsikt vestover, benytter jeg anledningen til å takke henne – datteren – for den smule forsinkelse hun forårsaket før vi kom oss ut. Hadde vi nådd fram til Tømmeråsen en halv time tidligere, ville vi neppe ha opplevd et slikt inferno av lys og farger som vi gjør nå.

IMG_0860

IMG_0849

IMG_0862

Vi har med oss noen skiver julekake med smør og ost og ønsker egentlig å kose oss med dem mens vi er på Tømmeråsen – for samtidig å kunne nyte utsikten. Men i dag er det rett og slett for kaldt å bli stående lenge i ro. Fotografering blir derfor prioritert framfor julekakespising den korte tiden vi tilbringer her.

Så gjenstår bare turen tilbake til Krokhol. Mens vi har gått på sti så og si hele veien opp, følger vi nå en annen sti bort til Krokholveien, for så å gå langs denne ned til parkeringsplassen.

IMG_0877

IMG_0888

Den optimale romjulsturen til fots? Ja, det var ikke langt unna, spør du meg!

P.S. For en gangs skyld var det heller ikke så dumt å måtte sette seg i bilen ved veis ende. Det er mye jeg ikke gjør når jeg kjører bil. Ikke skriver jeg tekstmeldinger, ikke leser jeg aviser – for å nevne noe. Spise julekake, derimot …

Lenke – til tidligere innlegg med mer info om Tømmeråsen.

Solnedgang ved Øyeren

Å oppholde seg på østsiden av en innsjø idet sola går ned…

Å prøve å holde fast ved akkurat dette øyeblikket;

IMG_8945

… som selvfølgelig er like forgjengelig som alle andre øyeblikk.

Å rette oppmerksomheten mot bakken – mot lintorskemunn i full blomst, fuglevikke, reinfann…;

IMG_8986     IMG_8962     IMG_8966

… for så å se opp igjen og oppdage at en og annen lett sky har drevet inn over himmelen;

IMG_8997

… og at det man trodde var slutten på solnedgangen egentlig bare var begynnelsen.

IMG_9020

Det er nå man blir stående som fjetret – og lure på om det kan bli vakrere.

IMG_9022

Det er nå man lar den synke inn, gleden over å være akkurat her, akkurat nå. I Trøgstad, på Sandstangen ved Øyeren, fredag kveld 5. september 2014.

IMG_9028

En magisk aften

Rigoletto. Oscarsborgoperaen 23. august 2014. Applausen etter første akt er akkurat i ferd med å ebbe ut når noe får meg til å løfte blikket mot himmelen. Og der, over kanten på festningsmuren mot øst, formelig reiser det seg en stor rødglødende sky.

IMG_8713

Få minutter senere er jeg ute av borggården. Mens en strøm av mennesker er på vei mot serveringsteltet for å kjøpe øl, vin eller snacks til pausen, oppsøker jeg plenen på vestsiden av festningen. Jeg går helt ut mot gjerdet, der det er fri utsikt over sjøen – og mot solnedgangen. Kameraet er med. Når det ikke er tillatt å fotografere under forestillingen, får jeg ta det igjen i pausen.

IMG_8714

Jeg blir stående ved gjerdet en stund. Det er ganske stille her; kun et fåtall mennesker har gjort som meg og oppsøkt dette utkikkspunktet. Jeg nyter synet av sjøen, de skogkledde åsene midt imot, fargespillet på himmelen, båten som glir sakte av sted der ute. Etterhvert blir det ganske dunkelt – i kontrast til sollyset som Oscarsborg badet i da mannen min og jeg kom hit med rutebåt fra Drøbak et par timer tidligere;

IMG_8680

Pausen nærmer seg slutten og jeg vandrer tilbake mot portalen inn til borggården, der folk nå står i kø for å komme inn igjen før annen akt av operaforestillingen tar til.

IMG_8723

Jeg finner mannen min i folkemylderet, og sammen går vi inn og finner plassene våre. Første akt av Rigoletto var en opplevelse, og vi gleder oss til fortsettelsen. Kvelden er kjølig, men helt fri for nedbør, og det er stemningsfullt å sitte her foran den store utescenen i borggården på Oscarsborg.

IMG_8726

Snart er forestillingen i gang igjen, og gjennom annen og tredje akt er det helt umulig ikke å leve seg inn i det som foregår på scenen. Her utspilles kjærlighet, hat, maktkamp, etterhvert drap – alt formidlet med stemmeprakt og skuespillerkunst av ypperste klasse. Vi er langt fra noen faste operagjengere, min mann og jeg, men dette er rett og slett en helt uforglemmelig opplevelse. Musikken, sangen, kostymene, utendørsopplevelsen… Det er magisk, rett og slett.

Og som om ikke det er nok, var altså pause-solnedgangen også en opplevelse – i stille kontrast til dramatikken på Oscarsborgoperaens scene.

IMG_8720

Lenker: Oscarsborg og Oscarsborgoperaen