Den optimale romjulsturen til fots – hva er nå det? Vel, det er ikke noe enkelt spørsmål å svare på. Ikke finnes det vel noe fasitsvar heller. Men jeg er i alle fall i nærheten av det (for meg) optimale – når jeg 2. juledag får meg en tur med følgende ingredienser; snø – om enn ikke så mye, kuldegrader – ti i tallet, skogens ro, et topp-punkt med strålende utsikt, en himmel som (på rett tidspunkt) eksploderer i farger – og sist, men ikke minst, turfølge av datteren på tyve.

Man skal ikke ta for gitt, tenker jeg, at datteren på tyve skal svare ja når man spør: «Vil du være med ut å gå en tur?» Særlig ikke når hun ligger langflat på sofaen etter å ha vært ute med venner til langt på natt kvelden før. Men hun nøler ikke en gang, datteren på tyve. Hun svarer umiddelbart «Ja», reiser seg fra sofaen, inntar en kjapp lunsj (eller sen frokost?) og skifter til turklær. Så kan vi dra, litt senere enn jeg har lagt opp til – ettersom jeg har måttet vente på datterens frokostspising og skifting av klær. Men hva gjør man vel ikke for å få datteren på tyve som turfølge denne vakre og vinterlige 2. juledagsformiddagen – som nok rettmessig er å definere som ettermiddag når vi omsider parkerer bilen ved Krokhol. Her, i randsonen av Østmarkas vestre del, starter turen opp til Ski kommunes høyeste punkt – Tømmeråsen, 313 moh.

Vi går, vi prater – og vi lar oss fascinere av vinterens utsøkte kunstverk;

Ja, jeg vet; jeg er egentlig ikke god nok fotograf til at jeg helt får til bilder som dette. Men tro meg – rene kunstverkene er de, disse skjøre «isviftene» som står tett i tett langs en bekk vi passerer.

Vi fortsetter å gå, vi fortsetter å nyte …;

Og vi mimrer – om den gang datteren ikke var tyve, men langt yngre; den gang det var nærmest obligatorisk for henne og de to søsknene under enhver tur til Tømmeråsen, å klatre opp på Bjørneskallen – den store steinblokka som vi passerer. Denne gangen avstår vi imidlertid fra den slags klatring. Mor må forresten noe beskjemmet innrømme at hun selv aldri har «besteget» Bjørneskallen. Vel, noe skal man jo ha til gode …

Det er 3,5 kilometer å gå til Tømmeråsen – og det går jevnt oppover hele veien. Det vi kan skimte av himmel over oss der vi vandrer gjennom skogen, forteller oss at det er lettere overskyet. Desto større blir overraskelsen – og gleden – når vi nærmer oss utsiktspunktet på Tømmeråsen – og kan skimte en himmel mellom trærne som gløder i sterke solnedgangsfarger. Det er nesten så vi blir aldri så lite oppglødd, både jeg og datteren på tyve. Når vi har kommet helt ut på «pynten» og har fri utsikt vestover, benytter jeg anledningen til å takke henne – datteren – for den smule forsinkelse hun forårsaket før vi kom oss ut. Hadde vi nådd fram til Tømmeråsen en halv time tidligere, ville vi neppe ha opplevd et slikt inferno av lys og farger som vi gjør nå.

Vi har med oss noen skiver julekake med smør og ost og ønsker egentlig å kose oss med dem mens vi er på Tømmeråsen – for samtidig å kunne nyte utsikten. Men i dag er det rett og slett for kaldt å bli stående lenge i ro. Fotografering blir derfor prioritert framfor julekakespising den korte tiden vi tilbringer her.

Så gjenstår bare turen tilbake til Krokhol. Mens vi har gått på sti så og si hele veien opp, følger vi nå en annen sti bort til Krokholveien, for så å gå langs denne ned til parkeringsplassen.

Den optimale romjulsturen til fots? Ja, det var ikke langt unna, spør du meg!

P.S. For en gangs skyld var det heller ikke så dumt å måtte sette seg i bilen ved veis ende. Det er mye jeg ikke gjør når jeg kjører bil. Ikke skriver jeg tekstmeldinger, ikke leser jeg aviser – for å nevne noe. Spise julekake, derimot …

Lenke – til tidligere innlegg med mer info om Tømmeråsen.