Klokka er kvart på to. På Rådhusplassen i Oslo slippes pulje 2 avgårde på halvmaratondistansen under årets Oslo Maraton. Hjemme står jeg og vasker badet. For få dager siden mottok jeg startkort og opplysninger om pulje og starttidspunkt. Likevel står jeg hjemme og gnikker og gnur på en dusjvegg.

Kraftig irritasjon i muskler, sener og bånd på utsiden av låret og leggen. Det var noe sånt fysioterapeuten sa da jeg oppsøkte ham for et par uker siden.  Og uttrykket han brukte om halvmaratonstart i dag var «… sterkt fraråde.» Sykle er greit, sa han. Gå er greit, sa han. Men løpe? Bare litt. Strekke ut mye, tøye mye. I det hele tatt; tøye, tøye, tøye – øvelser, øvelser, øvelser. Jaja, må jeg, så må jeg…

Jeg dro til Oslo i dag. Etterhvert. Jeg ankom Rådhusplassen omtrent på det tidspunktet jeg selv ville ha kommet i mål etter halvmaraton – hvis alt hadde gått etter planen. Og jeg skal innrømme én ting: Det gjorde vondt! Det gjorde faktisk vondt å se hundrevis, ja tusenvis av løpere – og ikke være en del av det hele. En stund følte jeg meg som en unge som er lovet den aller fineste leken i lekebutikken, for så å få vite at jeg ikke får den likevel. Det er nesten pinlig å innrømme det, for det er ikke synd på meg. Ikke i det hele tatt! Men likevel…

Jeg dro selvfølgelig ikke til Oslo i dag bare for å ha det vondt. Jeg dro for å se døtrene mine løpe «Ti for Grete» – milløpet under OsloMaraton. Etter å ha trålet meg gjennom menneskemengden på Rådhusplassen fant jeg dem omsider, et kvarter før de skulle starte;

Det var det som måtte til for å slutte å «deppe»; å se to glade jenter, klare for å løpe mila gjennom Oslos gater til ære for Grete Waitz. Yngstejenta (til høyre i bildet) har deltatt i «Ti for Grete» alle de fire gangene løpet er arrangert, mens den eldste deltok i dette løpet for første gang i dag.

Jeg stilte meg først opp noen hundre meter etter startpunktet for å se løperne på vei ut i løypa.

Snart var de i gang. Med de beste fra herreklassen i tet selvfølgelig. De tre i front på bildet nedenfor er de samme tre som vant løpet. Tjalve-løperne holdt følge hele veien, og i mål løp de hånd i hånd med hendene løftet i «seiersgest» – på likt over målstreken. Et flott idrettsøyeblikk!

Men mer enn noe annet er OsloMaraton en stor folkefest – som favner alle typer løpere. Det er definitivt de «vanlige» mosjonistene som er i flertall under arrangementet.

Folkefesten satte i høyeste grad sitt preg på nærområdene rundt Rådhusplassen. Her var det rett og slett tettpakket med folk;

Etter en snau halvtime kom de beste mennene i mål, og noen få minutter senere var det vinneren av dameklassen, Karoline Bjerkeli Grøvdal, sin tur å komme i fint driv mot mål;

Men topp-plassering eller ikke; mine to heltinner for dagen er utvilsomt disse;