Alle hjerters dag…

En strålende vakker søndag, for anledningen både morsdag og valentinsdag – alle hjerters dag… Når forholdene ikke ligger til rette for å feire den tosomme kjærligheten, finnes det heldigvis andre gleder å fylle en slik dag med. Selve livet er alene verdt å gledes over, det samme gjelder naturens uendelige tilfang på opplevelser. Denne søndagen nytes opplevelsene der ute til fulle, i sol og frisk vinterluft – på Ljanskollen og langs Hvervenbukta;

 

 

Langs sjøen er måkene hjertelig til stede;

 

 

Men også vemodet krever sin plass denne dagen – valentinsdagen. Vemodet, og minnene om det, som en gang var…

***

Så er handa di der

turkar tårene mine vekk

Ei eiga ro sildrar frå andedraga

ned i sårbare hjarterøter

Eg kviskrar dei finaste orda

(#nynov, Twitter 09.05.15)

***

 

 

Reklamer

Lysmagi i november

November – av mange stemplet som en grå og trist måned. Selv greier jeg ikke helt å slutte meg til den karakteristikken. At det er mye mørke i november, er jeg enig i. Likevel opplever jeg november som en måned som kan varte opp med de mest fantastiske lysopplevelsene. Slik som i går, da jeg oppholdt meg en god stund ved Midtsjøvann i Ski (med nære omgivelser) før sola gikk ned – omgitt av det fineste lyset.

 

IMG_3917

IMG_3928

IMG_3965

IMG_3971

IMG_3989

IMG_4002

IMG_4018

IMG_4025

 

Sommerminner fra «det blide Sørland»

Det finnes dager da planer må endres. Som for eksempel når det er sommer og jeg har lagt inn i feriekabalen et par dager på «det blide Sørland» – dager som skal tilbringes på en strand, med bølgeskvulp og varmende solstråler, en god bok og et og annet bad, en termos med kaffe og nyinnkjøpt bakverk fra byens beste baker. Men så var det de solstrålene, da… Joda, de viser seg, såvidt, idet jeg vandrer inn i Lillesand sentrum på formiddagen. Men så er det brått slutt. Tungt skydekke og etterhvert piskende regn skal kommet til å prege det meste av dagen. Ikke akkurat værforhold som innbyr til strand- og badeliv.

Mot kvelden letter det omsider, og etter et raskt nettsøk etter friluftsområder i Lillesand og omegn, setter jeg kursen mot nabokommunen Grimstad og Kalvehageneset friluftsområde. Klokka har passert åtte når jeg kommer dit, men det er juli måned og heldigvis lenge lyst. Lufta er frisk etter regnet, og første del av turen er preget av vind og tett skydekke. Men så sprekker det gradvis opp og blå himmel kommer til syne her og der. Etterhvert blir turen til en særdeles fin opplevelse av vakker kystnatur, hav, himmel og hegreflukt som jeg sent – eller aldri – vil glemme.

 

Neste dag er været vekslende. Nedbøren uteblir på formiddagen i alle fall, men det veksler mellom sol og skyer, og temperaturen er ikke av de aller høyeste til juli å være. Planen om strandliv blir atter en gang forkastet, og nettsøk etter et nytt egnet turområde starter. Valget faller etterhvert på Olashei naturreservat i Lillesand. Også dette blir en flott turopplevelse – vel verdt en plass i «livets minnebok». Å avslutte dagen med byvandring i Grimstad – se, det var heller ikke det dummeste man kunne gjøre.

 

Om det i det hele tatt blir noe strandliv under dette Sørlandsoppholdet? Joda, på vei nordover – og hjemover – legges det inn en avstikker til Grefstadvika i Grimstad – definitivt en perle av en badeplass. Endelig skinner sola fra skyfri himmel og utsiktene til noen fine timer på stranda før videre hjemreise, er så abolutt til stede. Helt til det begynner å blåse… Den er ikke akkurat varm, den vinden – og den står rett på, inn i vika. Og badetemperaturen? Ti grader under fjorårets på denne tiden, sies det. Dermed blir strandoppholdet relativt kort. Men før jeg drar, nyter jeg i det minste min medbragte lunsj, med vind i håret og lukten av salt sjø i neseborene. Iført vindjakke med glidelåsen trukket godt opp under haka.

 

En ting er i alle fall sikkert: Det ustabile været disse julidagene bidrar til at mine sommerminner fra «det blide Sørland» er mer varierte – og kanskje mer minnerike – enn de ellers ville vært. Tommel opp for norsk sommervær 🙂

Viddens stillhet er dog hjemmet – i Setesdal Vesthei

«Midt i larmen er jeg fremmed, viddens stillhet er dog hjemmet.» – Jacob Breda Bull

IMG_6625

Det er midt i juli. Jeg gjør det jeg har gjort «tusen ganger før». Jeg går i fjellet. Men noe er likevel nytt. For det første; jeg går et sted jeg aldri har gått før – i Setesdal Vesthei. For det andre; jeg går alene. Det siste har jeg riktignok gjort før, mange ganger – men aldri over flere dager. Dette er første gang jeg går fra hytte til hytte alene.

Det et er langt på ettermiddagen før jeg omsider får startet turen fra parkeringsplassen ved Berg i Valle. Jeg skal ikke gå så langt denne første dagen, kun et par timer inn til den ubetjente hytta Stavskar – gammel, liten, sjarmerende og for anledningen ganske så full, med til sammen åtte overnattingsgjester.

IMG_6630

Dagen etter fortsetter turen innover fjellet mot Bossbu, i hjertet av Setesdal Vesthei. Det er mye snø i fjellet denne sommeren, og disse julidagene er kjølige, selv om sola skinner fra mer eller mindre skyfri himmel.

IMG_6635

IMG_6641

Det er ikke lange marsjen inn til Bossbu, så jeg ankommer ganske tidlig på dagen. Et småskadd bein setter på dette tidspunkt en stopper for de lange dagsturene, og dermed er de tre timene inn til Bossbu akkurat passe turlengde. Stedet er preget av byggevirksomhet. I tillegg til ny hovedhytte, oppført i fjor, bygges det nå ny sikringshytte. Arbeidslaget som forestår byggingen, disponerer hovedhytta i byggeperioden, men jeg og den andre hyttegjesten det døgnet, tilbys madrasser på gulvet i sikringshytta, som på dette tidspunkt er halvferdig og vel så det. Hyggelig sosialt samvær med arbeidslaget i hovedhytta på kvelden blir som bonus å regne i oppholdet.

På ettermiddagen rusler jeg en liten tur langs det langstrakte Botsvatn. På bildet nedenfor ses Bossbu (hovedhytta) oppe til venstre. Hytta er bygget med store vestvendte vinduer i oppholdsrommet, og byr dermed på en fantastisk panoramautsikt over vannet.

IMG_6661

Neste morgen opprinner med isende vind og EN hel plussgrad (vi snakker om juli). Kulde eller ikke; nedenfor hytta ligger Botsvatn og fjellene i all sin prakt, badet i morgensol – et uforglemmelig, vakkert syn.

IMG_6674

Etter lang frokost og avskjed med arbeidslaget, er det klart for retur til Stavskar. Det er jo bare så fint i dette området! Mens jeg går, gleder jeg meg stort over at jeg har lagt ut på denne turen, og ikke latt meg stoppe av at det ville bli en «alene-tur». Jeg synes det er helt greit å være alene mens jeg går, og når det kan kombineres med hyggelig selskap på hyttene på kveldstid, er turopplegget egentlig svært så bra.

IMG_6686

Bare en gang underveis finner jeg grunn til å være litt betenkt over å gå alene. Det skjer når jeg skal krysse en elv mellom Bossbu og Stavskar, og jeg oppdager at snøbrua jeg gikk over på vei inn dagen før, har rast sammen. Å krysse elva langs den ordinære T-merkede ruta er heller ikke mulig, fordi store snøskavler ligger ut over elvebredden på begge sider. Jeg går et par hundre meter nedover langs elva og finner til slutt et sted som ser egnet ut for kryssing. Men bare nesten egnet, skal det vise seg. Når jeg begynner «overfarten», oppdager jeg fort at avstanden mellom steinene jeg trår på, er i overkant stor enkelte steder. Det går ikke bedre enn at jeg bommer på en stein – eller det vil si, jeg treffer den – men på en ganske ublid måte. Etter først å ha mistet balansen, «stuper» jeg framover og treffer steinen med kneet. Dermed må jeg snu, finne fram plaster og ta meg en liten tenkepause. Den ender med at jeg bestemmer meg for vading. Elva er stri, men ikke verre enn at vading er helt greit. Etter et raskt skobytte – fra fjellstøvler til fivefingers (!) går vadingen som en lek. Og ettersom jeg nå engang elsker disse rare «fingerskoene» blir jeg gående med dem enda en halvtimes tid, helt til beina er blitt så kalde av all snøflekk-kryssingen at jeg må bevilge dem en opptiningspause i sola.

IMG_6691

Utpå dagen har jeg igjen Stavskar foran meg, og kan se fram til nok en overnatting med enkel, men helt kurrant hyttestandard – denne gang uten at hytta fylles nevneverdig opp. En dansk dame, hunden hennes og meg – flere blir vi ikke denne natten.

IMG_6696

Dagen etter gjenstår bare «sjarmør-etappen», fra Stavskar til Berg. Det er nok en strålende dag, og jeg kan fornøyd konstatere at værmeldinga har slått til! Før jeg dro avgårde, seilte nemlig denne delen av landet opp som selve finværsområdet i Norge denne uka – i motsetning til det meste av landet forøvrig.

IMG_6715

Du hadde rett, Jacob Breda Bull: … viddens stillhet er dog hjemmet. For egen del føler jeg meg så hjemme i Setesdal Vesthei etter bare få dagers opphold, at jeg med stor grad av sikkerhet kan si: Jeg kommer tilbake!

Å leve eller la seg leve – med et stopp på Alonissos

Å leve livet er en fin ting. Helt til alt en dag snus på hodet og det er livet som lever meg. Plutselig føler jeg meg som en marionett uten kontroll, utsatt for hendelser som jeg ikke rår over. Det jeg før kunne tenke var et liv på skinner, om enn med en og annen dump i skinnegangen, har plutselig sporet fullstendig av. Så der står jeg da, forlatt og fullstendig i følelsenes vold. Følelser jeg knapt har kjent på tidligere, i alle fall aldri med den styrke de skyller over meg nå. Jeg vet det ikke da, men det skal vare en stund, dette følelsesrushet. Likeså det ustoppelige tankekjøret. I den grad livet lar seg skrangle opp på skinner igjen, er det på en ganske så heftig berg-og-dalbane. Og en feilkonstruert sådan. Den har jo flere daler enn den har berg. Dype daler. Og berg som knapt ruver høyt nok til å fange lyset.

Jeg kommer meg gjennom sommeren. Faktisk blir den ikke så aller verst, sommerferien. Jeg har planlagt den, fra dag til dag, fem uker til ende. Midt i fortvilelsen er det en overlevelsesmekanisme som har slått inn. Jeg vet hva som kan gjøre meg godt, at det selv midt i all smerten finnes en slags sjelebot. Naturopplevelser og fysisk aktivitet er viktige ingredienser i kuren. I tillegg sørger jeg for en passe blanding av alenetid og tid med familie og venner. Jeg oppsøker bevisst steder der jeg kan treffe nye mennesker. Jeg velger åpenheten, og blir belønnet med samtaler og gode råd fra mennesker jeg aldri har truffet tidligere, men som bærer på historier lik den jeg selv nå er blitt en del av.

Så er ferien over og jeg møter hverdagen igjen. Nedtur. Hva skal jeg se fram til nå? Men fortsatt er kalenderen ganske full – det er helgeturer med venner, grillkveld med løpegruppa, avtalte teaterkvelder, middager på byen med døtrene, halvmaraton i Oslo – for å nevne noe. Den ene lørdagkvelden jeg er hjemme alene i august/september, tar jeg bussen til Drøbak (fint med buss – en bussreise tar tid, jeg må til og med bytte buss – dermed tar det enda lenger tid, og tid er til for å slås ihjel). I Drøbak fotograferer jeg solnedgangen, den er vakker denne kvelden ved sjøen. Jeg legger ut bildene på Facebook, får «likes» og en følelse av at det er noen der, om enn bare i andre ender av Facebook-nettverket. Bedre enn ingenting.

Det drar seg lenger ut på høsten. En lørdagskveld uten program kan ikke lenger slås ihjel med solnedgang i Drøbak. Sola går jo ned før kvelden egentlig har begynt. Da kommer smellen. En lørdag. To lørdager. Den helvetes ensomheten!

Det er nå jeg skjønner at jeg skal passe meg. Og passe meg. Det er nå jeg skjønner at jeg må ta kontroll over livet mitt. For selv om jeg ikke har valgt situasjonen jeg er kommet i, er jeg hverken fratatt evnen eller muligheten til å finne min vei videre. Å fylle tiden med noe hyggelig og fornuftig – eller for den del aldeles ufornuftig – er ene og alene mitt valg. Jeg begynner å fylle opp kalenderen igjen. Gjør avtale med en venninne, og med moren min (hun blir alltid lykkelig over helgebesøk). Jeg har til og med en København-helg i sikte litt fram i tid.

Samtidig ser jeg fram til den dagen jeg vil greie å gjenfinne roen om jeg er hjemme alene en fredags- eller lørdagskveld. Greie å konsentrere meg om å se et TV-program eller lese en god bok. Greie å se på alenetiden som verdifull, den også. Nå har jeg i det minste tatt fram den lenge forsømte bloggen igjen. Det er jo noe. Og det gjør som alltid godt å skrive.

Men kvelden begynte med at jeg åpnet IPhoto og så igjennom sommerbilder. Å dvele ved gode minner er ikke det verste man gjør. Blant de virkelig gode minnene fra sommeren 2015 er den ene juli-uka på Alonissos – en sann perle av en gresk øy. Grønn, frodig og vakker. I kveld er det minnene herfra jeg skal ta med meg inn i natten.

 

Gamlebyen, Alonissos;

IMG_2649

Tidlig morgenstund på hotellstranden, med utsyn mot «De to brødre»;

IMG_2782

Når snorkletur ender opp som delfinsafari – her i farvannet mellom Skopelos og Alonissos;

IMG_2808

Leftos Yialos – en av mange vakre strender;

IMG_2894

Mine flotte døtre ved havnen i fiskerlandsbyen Steni Vala;

IMG_2963

Idylliske Patitiri;

IMG_3088

«De to brødre» – som jeg aldri så meg mett på – her like før sola går ned;

IMG_3048

Å dyrke det vakre – det er en av mange ting som gir mening i livet. Når man ikke får gjort det utendørs, for eksempel fordi mørke høstkvelder er nettopp det – mørke, da er det godt å kunne ty til de fotografiske minnene. Med ytterligere to Hellas-bilder sier jeg god natt.

Gamlebyen:

IMG_2648

Hawaii-rose, Steni Vala;

IMG_2943

En ny start

Livet slik jeg kjente det, er forbi. Den ene å dele alt med, deler sitt med en annen nå. Sorg, smerte og savn – en stund trodde jeg de tre hadde bitt seg fast. For godt.

IMG_3260

Men det ender ikke der. Gradvis avtar sorgen, smerten og savnet. Gradvis åpner det seg et nytt livets kapittel. Rikt på blanke ark, for meg å fylle. Rikt på gyldne sjanser, for meg å gripe.

IMG_3221

Endelig vet jeg, at tiden er min venn. Den svarteste måneden er historie. Siden da har tiden foredlet mitt egenterapeutiske konsept: Å skrive tankene ut av hodet. Å snakke med fine folk. Å løpe, sykle, gå eller bare være – der ute.

IMG_3455

Et konsept som bringer meg, skritt for skritt, nærmere startstreken. For å ta steget over i neste kapittel.

***

Bilder fra Olashei, Lillesand / Kalvehageneset, Grimstad / Hobdsetra, Tynset