Søndag kveld. Skogen kaller. På formiddagen kalte den til løpetur, nå kaller den til «topptur». Turstart fra Krokhol lengst vest i Østmarka klokka halv åtte. Først forserer jeg golfbanen, deretter bærer det inn på blåmerket sti. Etter et kvarters tid treffer jeg på to menn med fiskeutstyr på vei ut av skogen. Ellers er det stille, med unntak av litt spredt fuglesang. De neste to timene – til jeg igjen er tilbake på Krokhol – skal jeg ikke se et menneske. Her er bare jeg. Det er greit nok det, akkurat nå.

Ved Paddetjern er det som det pleier å være – idyllisk og stille;

Jeg legger tjernet bak meg;

… passerer Bjørneskallen;

… før jeg omsider når Tømmeråsen, Ski kommunes høyeste punkt, 313 m.o.h.

Mot nord skimter jeg såvidt Oslofjorden som et glinsende bånd bakom skogene. Det er et snev av magi over himmelen denne kvelden;

Et annet veivalg ned; først sti, deretter Krokholveien.

Klokka har passert ni når sola finner det for godt å stikke seg ordentlig fram og gi bjørkene det irrgrønne skjæret som bare kveldslyset kan skape;

Litt kveldsmagi før en ny uke skal ta til. Det gjør godt, det.

Neste dag ser en ny nynorsknovelle (#nynov) dagens lys på Twitter;

***

Faret ho fylgjer er nytt for ho.

I skogen er det dunkelt, men på toppen av åsen ventar ljoset.

Ein himmeljeger kjem alltid opp.

***