Jeg elsker snø. Elsker at det snør. Elsker lyden av snø.

– Lyden av snø? tenker du kanskje. – Det er det vel litt søkt å snakke om? Det er jo ingenting som er så stille som snø.

Neivel, så er kanskje ikke lyd det rette ordet. Men noe er det. En stille stemme, en slags fornemmelse. Som varsomt smyger seg inn under huden. Hvor den omdannes til en sitrende glede som snart fyller hver flik av kroppen. Som får meg til å føle meg varm om det er aldri så kaldt. Som vekker barnet i meg og får meg til å le.

Jeg er først inne og ser ut. Ser at det er kommet litt snø gjennom natten. Den første siden regn og mildvær tok knekken på det lille som kom før jul. Så begynner det igjen å snø. Jeg må ut, må være i dette vakre, hvite. Jeg legger i vei, på dårlig brøytede fortau – men det gjør ikke noe. Denne dagen er det godt å vasse i snø. Det er så alt for sjelden jeg gjør akkurat det.

I området rundt Nordby kirke snør det tett. Det er en egen stemning her i dag. En stemning skapt av trærne med sine nakne greiner, av den lille kirken som nå er forlatt og stille, og av de myke snøfnuggene i lufta omkring.

Jeg elsker trær også. Og trær i kombinasjon med snø… Jeg sier ikke mer.

I et par timer bytter jeg ut det hvite og vakre med svømmetak og badstue innendørs. Når jeg kommer ut fra svømmehallen har det sluttet å snø. Nå ligger den der bare, snøen. Omsider har den inntatt sin rettmessige plass i januarlandskapet.

På vei forbi kirkegården stopper jeg opp et øyeblikk og lar blikket vandre over gravene, trærne, buskene. Det hviler alltid en egen fred over kirkegårder. Likevel slår det meg at det vel aldri er så fredfullt der som når naturens pensel har farget bakken hvit og gitt trær og gravstøtter et varsomt strøk av vinter.

Det klarner mer og mer opp mens jeg går. Etterhvert sprekker skydekket opp og dagen er ikke lenger bare hvit, men også virkelig lys. Når jeg nærmer meg huset hjemme, ser jeg at furua i tomtegrensa er ikledd sin vakreste, hvite skrud. Kunne jeg tillegge den menneskelige egenskaper, ville jeg kalt den «stolt», der den står og kneiser mot en himmel som stadig får et sterkere islett av blått.

Samtidig vet jeg at slike vinterdager, når nedbøren kommer som snø og ikke regn, kan bli sjeldne her på mine hjemtrakter i fremtiden. Det bor en sorg i meg over akkurat det. En sorg jeg har kjent på i lang tid allerede, og som jeg skal kjenne på igjen. Den er sterkest på desemberdager når «termostaten svikter» og varmegradene går amok, eller på januardager når regnet pisker mot ruta og alt man ser der ute, i snøens fravær, er et svart ugjennomtrengelig mørke. Et slikt mørke som jeg kan like om høsten, men som ikke hører vinteren til.

Men denne dagen må sorgen over fremtidig snømangel vike plassen. Når jeg om ettermiddagen står på terassen og tar dagens siste bilde, da er det gleden som råder. Den rene, skjære gleden. For i dag er det vinter, i ordets rette forstand.