Påskeaftens morgen: Dagen opprinner med lett skydekke, men skyene er tidlig på vikende front og værmeldingen for dagen er god. Mannen min og jeg nyter seterlivet i Aumdalen på Tynset. Denne dagen er vi begge invitert med på en større fellestur til toppen av Tronfjell – dette mektige fjellet i Alvdal kommune, mot grensen til Tynset, med toppunktet ruvende 1665 moh.

Turen opp på Tron fra Tynsetsiden innebærer en snau time på ski inn til foten av fjellet, deretter halvannen time gange og klatring (uten ski) før toppen nås. Jeg velger imidlertid å stå over Tronturen denne lørdagen. Etter flere måneder med «løperkne», som endelig er i bedring, tar jeg ikke sjansen på en såpass krevende tur. Opp skulle jeg nok kommet, men turen ned igjen i bratt steinur er jeg ikke særlig lysten på. En vanlig skitur i litt «snillere» terreng, det har jeg derimot ingen problemer med. Dermed blir det Grønfjell på meg i stedet. Flere timer tilbringer jeg der oppe denne dagen. Jeg bruker fjellskiene, så jeg ikke er avhengig av å følge løyper, men kan gå akkurat hvor jeg vil. Skiforholdene er strålende; under et lag med nysnø er det skare som bærer godt overalt. Og haren har satt sine spor;

Tronfjell kan også nytes på avstand;

Jeg går opp på Finstadhøa og videre til ei fiskebu der jeg legger inn en rast i sydveggen.

Når jeg igjen reiser meg og retter blikket nordover, ser jeg rett mot Lauvåskletten. Der og da er det det som blir neste mål. Det er en tur i sakte tempo, dette. En slik tur der jeg glir jevnt og rolig av sted, først hit og så dit, uten mål og mening – og nettopp i det ligger det en mening. Jeg glir inn i et eget modus, inn i «flytsonen» – der jeg bare er. Her og nå – det er alt som gjelder. Slik går nå denne dagen.

Lauvåskletten med utsikt over Tynset-bygda;

Elgspiggen sett fra Lauvåskletten;

Mannen min fikk en uforglemmelig tur opp på Tron denne dagen. Jeg fikk min tur – uforglemmelig den også.