En vanlig hverdagsettermiddag, tidlig i september. Jeg er alene hjemme, og etter å ha spist middag lurer jeg på hva jeg skal gjøre resten av ettermiddagen og kvelden. En mulighet er å sette seg i sola på terassen en times tid, og deretter gå inn og se Dagsrevyen. Kanskje jeg rett og slett skal gjøre det? Eller kanskje ikke? Hva med å oppsøke en skog i stedet? Og et vann?

Klokka er halv sju når jeg svinger inn på parkeringsplassen på Granerud i Kråkstad. Jeg registrerer at det er mange biler der, og at det er mye folk utenfor klubbhuset som hører til skytebanen like ved. Jeg hører skudd også, og tenker at jeg kanskje har valgt feil dag for en kveldstur til Vientjern. Skuddsalvene smeller jevnt og trutt idet jeg forserer de første bakkene opp mot Tyrigravåsen. Men så – brått blir det stille. Så er de altså ferdige med skytetreningen for i kveld. Flaks!

Sola står allerede ganske lavt når jeg kommer opp på Tyrigravåsen, men ikke lavere enn at den svøper furutoppene omkring meg i et mykt kveldslys. Jeg fortsetter innover, spiser noen blåbær underveis, fotograferer sopp…

En stund har jeg blikket festet på stien foran meg. Så, plutselig, blir jeg vár en bevegelse foran og til venstre for meg. Jeg løfter blikket, akkurat i tide til å se den fly raskt i lav høyde over hogstflata foran meg – svartspetten!  En flott fugl, det er ikke så ofte jeg ser den.

Jeg vandrer videre gjennom skogen, og snart er jeg ved målet for turen – Vientjern. Et ungt par er i ferd med å forlate stedet idet jeg kommer. Utover det er det ikke et menneske å se.

Sola har fortsatt sin nedadgående ferd på himmelhvelvingen og kveldens lange skygger er i ferd med å bre seg utover tjernet. Men ennå er det nok lys til at det skinner i vannspeilet der jeg står og skuer utover. Det er inderlig vakkert her inne ved tjernet på en fin septemberkveld som dette. Og fullstendig fredelig.

Til slutt må jeg rive meg løs og begi meg på vei tilbake til Granerud. Denne gangen følger jeg grusveien i stedet for stien gjennom skogen. Det er greit med litt avveksling, og det tar kortere tid å gå langs veien. Det er tross alt en fordel å rekke tilbake til bilen mens det ennå er rimelig lyst.

Underveis passerer jeg husmannsplassen Hjellsbråten, og kort tid etter er jeg tilbake ved utgangspunktet på Granerud.

Dette kunne helt sikkert ha blitt en fin ettermiddag på terassen. Men jeg ville gått glipp av de forgylte furutoppene, det skinnende vannspeilet – og de siste solstrålenes lek med bladverket i bjørkeskogen.

Det ble som det ble. Det er bra, det.