Fri-fredag. En omvei til butikken. Vinterstemning. Spor av sulten elg.
En fin time i Hebekkskogen. En fin stund i livet.
Category Archives: Naturen
Den fineste marka
Det er noe eget med Gaupesteinmarka. Jeg er ikke der så ofte – bare noen ganske få ganger i året, men det er alltid med en egen forventing jeg beveger meg inn der. Slik er det også i dag.
Aller best liker jeg å spenne på meg skiene i skogkanten et par hundre meter hjemmefra og gå gjennom Hebekkskogen, for så å fortsette mot søndre del av Sørmarka og etterhvert inn i Gaupesteinmarka. Men på grunn av anleggsarbeid i forbindelse med Follobanen, lar det seg nå ikke gjøre å komme fra Hebekkskogen til Sørmarka på ski. Jeg kjører derfor et stykke, slik at jeg kan starte turen fra østsiden av Ski sentrum. Derfra er det seks-sju kilometer å gå til Gaupesteinmarka via Skeidarkollen – en strekning med stadig veksling mellom åpne jorder og skogpartier.
Jeg starter turen i overskyet vær med antydning til tåke …;
… som letter etterhvert som jeg beveger meg inn i Sørmarka;
Jeg har nettopp passert denne lille hytta da det slår meg at jeg må stoppe opp og forevige den. Hvilken fredelig skogsidyll;
Når jeg nærmer meg Gaupesteinmarka, har tåka takket for seg og blottlagt en tindrende blå og inntil videre skyfri himmel.
Så gjenstår bare en vei-kryssing, hvor skiene må tas av og på, før jeg for alvor kan gli inn i eventyret – den trolske og for meg så spesielle Gaupesteinmarka;
I deler av marka er det kjørt opp spor, i andre deler ikke – men hele veien har det gått noen foran meg, så jeg slipper å gå opp spor selv i nysnøen.
I møtet med gamle døende krokfuruer har snøen skapt sine egne kunstverk;
En stund er jeg usikker på om jeg allerede har kommet inn i Gaupesteinmarka naturreservat – selve «indrefiléten» i dette området – men så dukker det plutselig opp foran meg, skiltet som markerer grensen til reservatet;
Det er til tider litt strevsomt å gå her. Det har vært lite stabil kulde hittil i januar, og mange bekker og fuktige dråg har ennå ikke frosset til. Noen steder, der løypa krysser eller går langsmed slike dråg, har man ikke annet å gjøre enn å «tråkle seg fram» i rolig tempo. Uansett; så kupert og til dels ulendt som det er her i Gaupesteinmarka, ligger det bedre til rette for å gå rolig av sted og nyte omgivelsene, enn å suse av gårde i høyt tempo.
Og på en dag som dette, er det bare vakkert, vakkert, vakkert;
På vei ut av marka foreviger jeg nok et byggverk, denne gang en gammel koie som har stått til nedfalls i årevis, og som jeg, hver gang jeg passerer her, undrer meg over at fortsatt står;
Jeg kommer ut av Gaupesteinmarka lenger syd og vest enn der jeg gikk inn i den, og herfra går løypa over jorder og myrpartier i retning Ski. Nå er det ikke lenger blå himmel som gjelder. Her er det igjen tåka som rår – så til de grader at det er fint lite jeg er i stand til å se rundt meg. Men det hindrer meg ikke fra fortsatt å bruke fotoapparatet. Det er noe eget med tåkebilder – også.
Av alle skiturer jeg går, har denne runden en spesiell plass i mitt hjerte. Sånn er det bare. Det var godt å kunne gå den igjen – tre år siden jeg sist hadde mulighet til det. De to foregående vintrene ble det kun turer i Gaupesteinmarka uten ski – grunnet manglende eller for lite snø.
Beretninger om tidligere turer i Gaupesteinmarka kan du finne her og her.
Lyden av snø
Jeg elsker snø. Elsker at det snør. Elsker lyden av snø.
– Lyden av snø? tenker du kanskje. – Det er det vel litt søkt å snakke om? Det er jo ingenting som er så stille som snø.
Neivel, så er kanskje ikke lyd det rette ordet. Men noe er det. En stille stemme, en slags fornemmelse. Som varsomt smyger seg inn under huden. Hvor den omdannes til en sitrende glede som snart fyller hver flik av kroppen. Som får meg til å føle meg varm om det er aldri så kaldt. Som vekker barnet i meg og får meg til å le.
Jeg er først inne og ser ut. Ser at det er kommet litt snø gjennom natten. Den første siden regn og mildvær tok knekken på det lille som kom før jul. Så begynner det igjen å snø. Jeg må ut, må være i dette vakre, hvite. Jeg legger i vei, på dårlig brøytede fortau – men det gjør ikke noe. Denne dagen er det godt å vasse i snø. Det er så alt for sjelden jeg gjør akkurat det.
I området rundt Nordby kirke snør det tett. Det er en egen stemning her i dag. En stemning skapt av trærne med sine nakne greiner, av den lille kirken som nå er forlatt og stille, og av de myke snøfnuggene i lufta omkring.
Jeg elsker trær også. Og trær i kombinasjon med snø… Jeg sier ikke mer.
I et par timer bytter jeg ut det hvite og vakre med svømmetak og badstue innendørs. Når jeg kommer ut fra svømmehallen har det sluttet å snø. Nå ligger den der bare, snøen. Omsider har den inntatt sin rettmessige plass i januarlandskapet.
På vei forbi kirkegården stopper jeg opp et øyeblikk og lar blikket vandre over gravene, trærne, buskene. Det hviler alltid en egen fred over kirkegårder. Likevel slår det meg at det vel aldri er så fredfullt der som når naturens pensel har farget bakken hvit og gitt trær og gravstøtter et varsomt strøk av vinter.
Det klarner mer og mer opp mens jeg går. Etterhvert sprekker skydekket opp og dagen er ikke lenger bare hvit, men også virkelig lys. Når jeg nærmer meg huset hjemme, ser jeg at furua i tomtegrensa er ikledd sin vakreste, hvite skrud. Kunne jeg tillegge den menneskelige egenskaper, ville jeg kalt den «stolt», der den står og kneiser mot en himmel som stadig får et sterkere islett av blått.
Samtidig vet jeg at slike vinterdager, når nedbøren kommer som snø og ikke regn, kan bli sjeldne her på mine hjemtrakter i fremtiden. Det bor en sorg i meg over akkurat det. En sorg jeg har kjent på i lang tid allerede, og som jeg skal kjenne på igjen. Den er sterkest på desemberdager når «termostaten svikter» og varmegradene går amok, eller på januardager når regnet pisker mot ruta og alt man ser der ute, i snøens fravær, er et svart ugjennomtrengelig mørke. Et slikt mørke som jeg kan like om høsten, men som ikke hører vinteren til.
Men denne dagen må sorgen over fremtidig snømangel vike plassen. Når jeg om ettermiddagen står på terassen og tar dagens siste bilde, da er det gleden som råder. Den rene, skjære gleden. For i dag er det vinter, i ordets rette forstand.
Solskinn i rimfrost-riket
Hebekkskogen og Nøstvedtmarka en tidlig formiddagstime i dag: Sol og tindrende blå himmel. Rimfrost. Min mann og jeg vandrende i vintereventyret.
En dame og en mann går tur med en shetlandsponni. Ellers er det knapt et menneske å se. Hvor er de, alle sammen?
Flere blogginnlegg blir det ikke fra min hånd i 2014. Jeg benytter dermed anledningen til å ønske alle blogg-lesere et riktig
GODT NYTT ÅR!
«Topptur» med datteren på tyve
Den optimale romjulsturen til fots – hva er nå det? Vel, det er ikke noe enkelt spørsmål å svare på. Ikke finnes det vel noe fasitsvar heller. Men jeg er i alle fall i nærheten av det (for meg) optimale – når jeg 2. juledag får meg en tur med følgende ingredienser; snø – om enn ikke så mye, kuldegrader – ti i tallet, skogens ro, et topp-punkt med strålende utsikt, en himmel som (på rett tidspunkt) eksploderer i farger – og sist, men ikke minst, turfølge av datteren på tyve.
Man skal ikke ta for gitt, tenker jeg, at datteren på tyve skal svare ja når man spør: «Vil du være med ut å gå en tur?» Særlig ikke når hun ligger langflat på sofaen etter å ha vært ute med venner til langt på natt kvelden før. Men hun nøler ikke en gang, datteren på tyve. Hun svarer umiddelbart «Ja», reiser seg fra sofaen, inntar en kjapp lunsj (eller sen frokost?) og skifter til turklær. Så kan vi dra, litt senere enn jeg har lagt opp til – ettersom jeg har måttet vente på datterens frokostspising og skifting av klær. Men hva gjør man vel ikke for å få datteren på tyve som turfølge denne vakre og vinterlige 2. juledagsformiddagen – som nok rettmessig er å definere som ettermiddag når vi omsider parkerer bilen ved Krokhol. Her, i randsonen av Østmarkas vestre del, starter turen opp til Ski kommunes høyeste punkt – Tømmeråsen, 313 moh.
Vi går, vi prater – og vi lar oss fascinere av vinterens utsøkte kunstverk;
Ja, jeg vet; jeg er egentlig ikke god nok fotograf til at jeg helt får til bilder som dette. Men tro meg – rene kunstverkene er de, disse skjøre «isviftene» som står tett i tett langs en bekk vi passerer.
Vi fortsetter å gå, vi fortsetter å nyte …;
Og vi mimrer – om den gang datteren ikke var tyve, men langt yngre; den gang det var nærmest obligatorisk for henne og de to søsknene under enhver tur til Tømmeråsen, å klatre opp på Bjørneskallen – den store steinblokka som vi passerer. Denne gangen avstår vi imidlertid fra den slags klatring. Mor må forresten noe beskjemmet innrømme at hun selv aldri har «besteget» Bjørneskallen. Vel, noe skal man jo ha til gode …
Det er 3,5 kilometer å gå til Tømmeråsen – og det går jevnt oppover hele veien. Det vi kan skimte av himmel over oss der vi vandrer gjennom skogen, forteller oss at det er lettere overskyet. Desto større blir overraskelsen – og gleden – når vi nærmer oss utsiktspunktet på Tømmeråsen – og kan skimte en himmel mellom trærne som gløder i sterke solnedgangsfarger. Det er nesten så vi blir aldri så lite oppglødd, både jeg og datteren på tyve. Når vi har kommet helt ut på «pynten» og har fri utsikt vestover, benytter jeg anledningen til å takke henne – datteren – for den smule forsinkelse hun forårsaket før vi kom oss ut. Hadde vi nådd fram til Tømmeråsen en halv time tidligere, ville vi neppe ha opplevd et slikt inferno av lys og farger som vi gjør nå.
Vi har med oss noen skiver julekake med smør og ost og ønsker egentlig å kose oss med dem mens vi er på Tømmeråsen – for samtidig å kunne nyte utsikten. Men i dag er det rett og slett for kaldt å bli stående lenge i ro. Fotografering blir derfor prioritert framfor julekakespising den korte tiden vi tilbringer her.
Så gjenstår bare turen tilbake til Krokhol. Mens vi har gått på sti så og si hele veien opp, følger vi nå en annen sti bort til Krokholveien, for så å gå langs denne ned til parkeringsplassen.
Den optimale romjulsturen til fots? Ja, det var ikke langt unna, spør du meg!
P.S. For en gangs skyld var det heller ikke så dumt å måtte sette seg i bilen ved veis ende. Det er mye jeg ikke gjør når jeg kjører bil. Ikke skriver jeg tekstmeldinger, ikke leser jeg aviser – for å nevne noe. Spise julekake, derimot …
Lenke – til tidligere innlegg med mer info om Tømmeråsen.
Førjulstur under grå himmel
Det er søndag morgen og årets korteste dag, tre dager før julaften. Jeg har begynt juleferien – og har laget lister over alt som skal gjøres til jul; alt som skal vaskes – fra stuegardiner til kjøkkenskap, alt som skal stekes – fra medisterkaker til krumkaker, alt som skal handles – fra tynnribbe til de siste julegavene. Hodet er fullt av «skal» og «må». Samtidig er jeg rastløs og kommer ikke i gang med noe som helst. Jeg vet hvorfor. Jeg vet at jeg ikke vil få landet et eneste gjøremål før jeg har vært ute en tur. Som en bekjent av meg en gang sa: «Hvis jeg er stresset, vet jeg hva som må til; en tur i skogen.»
Det er lenge siden jeg har vært der ute nå – i skogen. I alle fall føles det slik. Tre uker; i noen sammenhenger er det lenge, alt for lenge. Så jeg kler på meg og kommer meg ut – ut i den skarpe vinterlufta. Jeg fryder meg over frosten som endelig har tatt tak, over det fine «melisdrysset» med snø, over stillheten. Himmelen er grå denne dagen – bare med en lysere stripe over horisonten mot nord. Men skyene plager ikke meg. Det er uansett lyst og fint, takket være snøen – om den enn er aldri så sparsom.
Fint er det også at bakken er frossen. For første gang siden i fjor vinter kan jeg nå igjen bevege meg tørrskodd over Hebekkmosen;
Det er et eget fargespill der ute på myra akkurat nå; brunsvart, hvitt og gyllengult;
Etter at Hebekkmosen er tilbakelagt, går turen gjennom vekslende skog- og kulturlandskap. Bakenfor jordene reiser skogen seg som en vegg – mørk og tett i kontrast mot jordenes hvitmelerte flater;
Først når jeg kommer nær innpå granene, trer grønnfargen fram – ispedd hvitt; «et anstrøk av vinter»;
Den gjør godt, denne lille turen i kjente og kjære skogsomgivelser. Rastløsheten som sitret under huden før jeg kom meg ut, går jeg etterhvert av meg. Alle gjøremålene som har hopet seg opp som «tankestabler» i hodet, sorteres og finner sin plass. Nå er jeg klar til å gripe fatt i dem – en og en. Så kommer jeg så langt som jeg kommer. Jul blir det uansett.
På søken etter stillhet
Lørdag kveld og familieselskap. God mat, godt drikke, gode samtaler. En stund dreier samtalen seg om stillhet – eller fravær av stillhet. Det utveksles erfaringer fra ferier i store byer, der man kan oppleve at det aldri er stille. For egen del var høstens Singapore-opphold en slik opplevelse. Der var det aldri helt stille. Var man utendørs, hørte man trafikken; var man på t-bane, restaurant eller kjøpesenter, hørte man stemmer, musikk, diverse lyder …; våknet man på hotellrommet om natten, hørte man også trafikken – fra motorveien et par hundre meter unna. Det var ikke uten grunn at det første jeg gjorde da jeg kom hjem, var å gå en tur i skogen – for omsider å kunne lytte til stillheten.
Eller – kunne jeg egentlig det? Lytte til stillheten, altså. For helt stille er det jo ikke her hjemme i «nærskogen» min heller. Nøstvedtmarka og Hebekkskogen er ikke større enn at suset fra trafikken, langs blant annet E18 og innfartsveiene til Ski, alltid er der – som mer eller mindre svak bakgrunnsstøy.
Slik er det også når mannen min og jeg går tur her i dag. Og i dag tenker jeg ekstra mye på det, dels på grunn av nevnte samtale fra i går kveld, og dels på grunn av professor Dag O. Hessens innlegg i dagens VG; «Motorferdsel og demokratiske fikenblad«, som jeg leser like før jeg går ut. Innlegget er et varmt forsvar for stille natur, for muligheten til å oppleve fravær av støy.
Så stort er altså nærværet av støy i vårt samfunn at jeg – som ikke bor i noen storby, men i utkanten av en mindre by – knapt har noe sted i gangavstand hjemmefra hvor jeg kan oppleve total stillhet. Støyen jeg utsettes for her, kan på ingen måte sammenliknes med støyen jeg opplevde i Singapore. Men det er altså et faktum; at for å få det helt stille, må jeg minimum reise noen kilometer – og da snakker vi om sykkelavstand, verre er det ikke – for eksempel til Østmarka. Og i lengre avstand hjemmefra øker mulighetene ytterligere. Det er ikke uten grunn at jeg elsker å være på fjellet; en av mange kvaliteter ved fjellheimen, er nettopp stillheten. Måtte det forbli slik …
Selv med den svake bakgrunnsstøyen er dagens tur i Nøstvedtmarka og Hebekkskogen en fin opplevelse. Det lille snødrysset som har kommet, bidrar til å gi skog og marker et lyst preg. En stund tror jeg nesten at sola skal titte fram også, men nei – det blir med «bare nesten».
Som nærfriluftsområde er dette så fint, så fint. Og så vet jeg jo hvor luksusen «helt stille» er å finne – når behovet melder seg for alvor.
En naturlig kulturopplevelse
Å gå inn for å være alene med naturen. Det lyder som en selvmotsigelse, men likevel er det nettopp det datteren min og jeg gjør denne grå og regntunge november-søndagen. Vi går inn for å være alene med naturen. Vel, helt alene er vi ikke – snarere tvert imot. Sammen med 30-40 andre inntar vi Nasjonalgalleriet klokka to for å delta på dagens første av to omvisninger i utstillingen Alene med naturen. Utstillingen presenterer tysk og norsk landskapskunst fra romantikken. Den viser tegninger og malerier fra perioden 1810-1840 av norske Johan Christian Dahl og tyske Caspar David Friedrich. En utstilling inndelt i temaer som måneskinn, ut på landet, havet og fjellet. Nasjonalromantiske, vakre og ofte storslagne verker av to kunstnere med mye til felles, men samtidig med klare forskjeller i uttrykksform. Der den ene var særdeles påpasselig med detaljene, dyrket den andre forenklingens kunst.
Allerede fra det første maleriet vi presenteres for – et måneskinnsmaleri av Friedrich, fullt av naturens mystikk – lar jeg meg fascinere. Damen som forestår omvisningen er kunnskapsrik, og vi får en grundig og interessant innføring i de to kunstnernes virke. Utstillingen kan absolutt anbefales. Den kan oppleves på Nasjonalgalleriet fram til 4. januar, da den går videre til Gemäldegalerie Neue Meister i Dresden.
Det er i ferd med å mørkne når vi kommer ut fra Nasjonalgalleriet. Regnværet har tatt en pause, og det er en særegen stemning i gatene – preget av sen høst og helgefred.
Vi spaserer den korte veien til Nationaltheatret stasjon for å ta toget til Ski, og passerer Universitetsplassen. Det slår meg hvor staselige de er – bygningene som omkranser plassen; Domus Academica (Urbygningen), Domus Media (Midtbygningen) og Domus Biblioteca. Ikke minst gjør det opplyste inngangspartiet i Midtbygningen mye av seg, nå når mørket er i ferd med å falle på;
Det er nesten fristende å fortsette turen rundt i Oslos gater med kamera – men det får bli en annen gang. Nå venter familiemiddag i heimen …
Lenke: Nasjonalgalleriets utstilling Alene med naturen
Sykkel-terapi
Jeg står opp. Det er fortsatt mørkt. Jeg drar på jobb. Gjennom kontorvinduet registrerer jeg dagen gli av sted, i sitt sedvanlige tempo. I nyanser av grått. Sola har innvilget seg langfri.
Det blir mørkt igjen. Jeg går fra jobben. Tar toget, så bilen siste biten hjem. Jeg skal ikke gå for mye. Skal ikke overbelaste beinet. Jeg savner å kunne løpe hverdagsstresset ut av kroppen. Savner å flyte gjennom nattsvarte gater i regnet. Forbanner løperkneet. Tenker: «Skjerp deg!» Mens en annen del av meg er mildere stemt og sier at «Joda, det er lov å savne en lidenskap. Selvfølgelig er det det.»
Så; omsider helg! To dager å leve ut dagslyset på. Lørdagen regner bort. Søndagen derimot… Skydekket holder stand, men regnet har opphørt. Sykkelen tas fram. Den fantastiske sykkelen – som selv løperkneet er venn med, bare jeg tar det litt med ro. Den fantastiske sykkelen – som endelig gir meg en følelse av å slite – i alle fall litt, der jeg tråkker meg fram gjennom Nøstvedtmarka.
Jeg sykler fornøyd av sted, på turveier, traktorveier, stier… Hopper av sykkelen og går opp den bratte bakken mot Stuene, der steiner avløses av gjørme som avløses av steiner. Det er ikke nå jeg skal presse meg. Det er ikke nå jeg skal risikere å miste kontrollen over sykkelen og velte. Noe har jeg lært de siste månedene: Enkelte ting straffer seg. Som å presse kroppen utover det den tåler, ikke «lytte» når den sier ifra, bare kjøre på og kjøre på …
Gjørmesykling blir det etterhvert, uansett. En mild og våt høst har satt sitt preg på stiene. Bedre blir det ikke av at hogstmaskiner har vært inne og gjort dem nesten uframkommelige enkelte steder. Dype hjulspor, gjørme, mengder med vann.
Jeg må av og på sykkelen noen ganger – så er de verste partiene forsert.
Årets siste sykkeltur? Det er ikke umulig. Og kanskje like greit. Om den bare kunne komme – og «sette seg» – den kalde fine tida. Med rimfrost og etterhvert snø, skiføre …? Det er lov å håpe.
Om en fire måneders tid er det uansett på’n igjen. På sykkel.
Og kanskje til og med før det; med joggesko! Kanskje …
November blues
November. Stadig kortere dager. En rødmende soloppgang den ene dagen. En illusjon av mørke midt på dagen den neste.
Ved inngangen til måneden legger FN’s klimapanel fram sin synteserapport. Og maler alvoret med bred pensel: Det er nå det må handles. Det finnes ingen plan B. Det finnes ingen planet B. Samme dag «melder» meteorologen juleværet år 2050. Et scenario med høye temperaturer, orkaner, store nedbørsmengder og fint lite snø under tusen meter over havet. Klimaforskerne på sin side advarer om at barna vil lengte tilbake til 2014. De minner oss om at vi ikke eier kloden vår, men bare låner den.
Så glir en sjelden frostmorgen umerkelig inn i drømmen om den kalde, fine tida. Før den er her igjen, november-varmen. Åtte grader, ti grader, elleve grader.
«Vi eier ikke kloden vår. Vi bare låner den.» Det er nå vi må vise oss som verdige låntakere, tenker jeg. Og går meg en tur – igjen. I Nøstvedtmarka og Hebekkskogen.
Der ute. Et rom for stille jubel. Men også for melankoli. Savn. Og håp.
De små gledene som dagslyset byr på – der ute. Dem er det alltid rom for. Om det så bare er synet av bøketreet i hagen – i sin bronsefargede november-drakt;
Der ute 